torsdag 25. november 2010

Labyrint

En ny dag på Høyskolen i Oslo, heretter kalt HiO. En lærer skal forklare meg veien til et rom: "Du går først til venstre, gjennom den lange gangen, inn døra og ned en trapp, og inn dør E til venstre igjen, ikke opp spiraltrappa, men inn døra som leder til D, gjennom gangen til du finner riktig trapp og går to etasjer opp." Jeg sier: "Ehh. Okey?" Hennes siste alvorlige ord er: "Lykke til. Har du kompass?"
Og annen lærer lenger bort i gangen får med seg greia og roper etter meg: "You can't miss it!" mens hun ler ondt. Godt de har troa på at jeg skal finne fram, ikke sant?
Uansett, HiO er helt på trynet når det gjelder rom og ganger og trapper og dører. Jeg er sikker på at hvis noen prøvde å lage et detaljert kart over bygget, så ville de blitt borte i prosessen, og antakelig blitt funnet et par tiår senere, i en gang HiO hadde glemt at fantes.

tirsdag 23. november 2010

Fugleskremsel

Når du sitter under kjøkkenbordet og beskytter deg selv med en stol mot en omverden som ikke finnes, vet du at det er på tide med drastiske tiltak.
Jeg tåler jammen ikke å være syk. Altså, å bli mer syk enn det jeg allerede er. Haha. Neida. Joda. Neida. Uansett, skikkelig forkjøla liksom. Slik at man blir liggende langflat i flere dager i strekk og ikke orker eller klarer å gjøre noe. Da ender det med et mindre klart øyeblikk under et kjøkkenbord, fulgt av et klarere øyeblikk med påfølgende tanke: "Jeg trenger luft."
Jeg har en veldig god venn som sier at jeg ikke bør være for lenge alene. Fordi når jeg først møter folk etter en lengre periode med "ikkeno", så går det utover mine medmennesker. Men pytt. Noen må jo sørge for litt krydder i hverdagen. Heia meg!

mandag 27. september 2010

Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.
Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.
Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.
Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.
Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!

tirsdag 7. september 2010

Elsker tilfeldigheter

Jeg har vært i skikkelig merkelig humør i dag.
Da jeg satt på trikken til skolen var det nesten så jeg bare satt på videre til ukjent mål. Men jeg kom meg av trikken, og fram til skoledørene, og stoppet et sekund foran dem også. Vel inne i timen var det fortsatt en indre kamp om jeg skulle bli eller ikke. Jeg tapte kampen med meg selv, og rømte vekk i første pause. Det har jeg aldri gjort før på mine 3,1 år på høyskolen.
Jeg endte opp på cafè med meg selv, og etter to timer var merkeligheten fortsatt ikke borte. Jeg sykla hjemover (og tryna ikke denne gangen) og da jeg passerte en tatovering-sjappe vurderte jeg en drop-in tatovering. Urasjonelt.
Istedet satt jeg meg alene på en benk med utsikt mot en fontene som ligger i en park/rundkjøring like ved der jeg bor.
Og så.
Kommer det en kar gående med det jeg tror var hunden hans. Hunden trasker rett ut i fontena og begynner å drikke av vannet. Eieren ser på meg med et overrasket/oppgitt blikk og sier:
"Pleier du å gå rundt i vannglasset ditt?"
Også går han videre.
Takk, mannen! Jeg satt igjen på benken og lo så jeg gråt av det spørsmålet. You made my day!

tirsdag 31. august 2010

Jeg falt, og snart faller bladene også.

Jeg er skuffet over august. Men det er greit, nå begynner høsten å komme, og jeg føler meg uansett ganske klar for høst. Håret mitt matcher bedre, og jeg får mer å gjøre. Jeg lager for eksempel spontane bokstavrim:

"Tid for treklatring når temperaturen faller og folk er flotte."

Sjekk det liksom. Både T og F. Og ikke minst innholdet. Superflotte folk som jeg er glad i gjør alt mye bedre, og helt seriøst, trærne lokker mer på meg når det blir kaldere.
Men det blir farligere å sykle. Eller det er kanskje ikke på grunn av kulda, men uansett. I stad klarte jeg å sykle helt fra Frognerparken og ned til sentrum i ca like stor fart som bilene og det gikk knirkefritt. Men da jeg hadde kommet til Sentrum Scene og sykla på sykkelstien, kom det en idiot av en mopedist mot meg i feil fil. Altså min fil. Høyrefila. Kollisjonskurs. Jeg vrengte sykkelen opp på fortauet, eller det var mine intensjoner, men fortauskanten ville ikke være med på den leken, så det endte med at sykkelen velta, og jeg rulla godt innover betonghellene på den folksomme plassen. Flaut. Og vondt. Men så flaut at det overgikk vondheten. Så jeg plukket min paddeflate kropp opp fra bakken, samlet sammen sykkel og veske, og sjanglet videre mot mitt opprinnelige mål. Fytti, ankelen gjorde vondt. Jeg sier det igjen - Jeg er litt for tøff for mitt eget beste. Men pytt, en forstuet ankel og et firkantet blåmerke på hofta er bedre enn hjernemos. Stoltheten lenge leve, ikke sant?

søndag 8. august 2010

Åkjæremintid

Noen få ganger er jeg helt vill. Eller, det skjer sikkert flere enn noen "få" ganger, men uansett, poenget er, at nå er jeg litt sånn, i det hjørnet - galskapen lenge leve -hjørnet. Jeg kunne helt sikkert gått på både vegger og tak, om jeg hadde sugekopper på beina, eller tok ekstra stor fart. Og i stad da jeg var på vei hjem og hadde kommet til rett utenfor døra mi, så var det en bil full av folk som spurte om veien, og jeg vurderte seriøst å sette meg inn og bli med dem for å vite at de fant fram, for de var helt på bærtur. Men ingen tilbyr seg å frivillig sette seg inn i en bil full av fremmede gutter, det er jo galskap, det vet jeg.
Ikke sant? Du skjønner hva jeg mener? Ikke spesielt rasjonelt. Søren ass. Hvor ER sugekopper når man trenger dem?

tirsdag 6. juli 2010

Fra et flyvindu kan man se at jorda er rund

Jeg synes det er noe gammeldags, litt sånn "old school", å halvspontant reise alene med fly til et annet land, og sette seg på toget som suser gjennom ukjent landskap. Akkurat sånn som de gjør på film. Jeg har musikk på øret, og ser på verden og naturen som Gud har skapt, og som menneskene har bygget videre i. Og jeg liker det. Liker alt. Fra storbyer, høyblokker og kirker, til sauejorder og kornåkrer som strekker seg så langt øyet rekker. Og jeg ser horisonten som skifter farge i solnedgangen og tenker:
Dette er digg.
Dette er vakker.
Dette er livet.
Man kan bli poetisk av mindre.

onsdag 30. juni 2010

Ta tak

Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Det er så mye som skjer, samtidig som ingenting skjer.
Tiden står stille, samtidig som den flyr avsted før man rekker å si kråkebolle.
Hvis du spreller, innvendig eller utenpå, så ta deg en tur til huskene langs Akerselva, og prøv å klatre litt i trærne der. Det funker.
Ta med deg en madrass eller to og flyt på bøljan blå. Nyt sola og latteren.
La vinduet stå oppe og ha lyset på, slik at det kommer flagrende dyr inn.
Spill spill til du blir lilla. Eller få blåmerker på grunn av lekeslossing.
Gjør noe du aldri har gjort før eller noe du ikke har turt å gjøre før.

Livet er det som skjer mens du venter på noe annet. Innimellom slaga er det viktig å kose seg. Det er noe av det viktigste med alt. Å TA tiden, holde den litt fast, riste den litt og si "hør nå her, nå skal jeg kose meg!". For hvis ikke blir øyeblikkene borte, og du kommer til å angre. Eller kanskje ikke. Det blir spennende å se hvem som har rett. I mellomtiden skal i hvert fall JEG kose meg. Det har jeg bestemt.
Basta bom.

fredag 4. juni 2010

De små øyeblikkene

Klokka er halv fem på natta. Det er lyst i rommet. Jeg ligger og skal sove og hører noen som beveger seg i bakgården. Finnes det andre som også er våkne på denne tiden? Tenk på alle de som faktisk ligger og sover nå, i sengene sine, i Oslo. I hele verden. Jøss.
Jeg og Søta gikk hjem langs Akerselva og oppdaget stadig vekk nye, magiske steder i Oslo. Da vi gikk forbi en spontan minikonsert (gitar og søppelkasse) på Olaf Ryes plass ca i firetiden, ble jeg kjempegira over hvor fantastisk livet er, og alle de fine stundene man deler med mennesker man er glad i. Poenget er: Ta vare på de små øyeblikkene og nyt dem, veldig.

tirsdag 11. mai 2010

Jord på buksa, mose i skjerfet og gress i håret

Det er morsomt å gå i barndommen, som de sier. Spesielt når det innebærer å snike seg langs husvegger og kaste seg ned i grøftekanter for å unngå lovens lange arm. Vi fant ut at vi ville vært verdens dårligste innbruddstyver, hvor alt som kunne gå galt ville gått galt. Litt slik som i kveld.
Greit at gardistene dukka opp bare fire minutter etter at vi hadde hoppa over porten, vi visste jo at de ville patruljere forbi etter en stund, siden en av oss en gang var "the inside man" og huska noen av rutinene. Men at de var såppas dårlige gardister som ikke sjekka under den ene busken, det var til vår fordel. Toppen av uflaks kom da vi etter en god stund (så god stund at gardistene mest sannsynlig var på vei tilbake igjen) beiner mot porten med pigger på toppen, og må kaste oss ned på bakken og rulle inn i skyggen for å ikke bli ferska av et par politimenn til hest som tilfeldigvis står på utsiden. Etter to mislykkede forsøk på å komme helskinnet og usett over pigg-porten, ligger vi fanget i en grøft. Hvert sekund kan gardistene runde det ene hjørnet på vei tilbake fra runden sin, og det andre hjørnet er "voktet" av politihestene som ikke vet at vi er der. Hvordan ender denne visa, spør du kanskje?
Jeg svarer på det spørsmålet med en one-liner fra en drøm jeg hadde en gang: "Det var enten å dø eller å le. Jeg valgte å le, for en god latter forlenger livet."

mandag 26. april 2010

Poenget er:

Det er fint å se fine filmer med fine folk på en fin mandagskveld. Og Oslo er vår-fin med fine tak og fine vegger og fine parker med fine mennesker og fin kveldshimmel som er litt lys selv om klokka er over ti på kvelden. Takk.

mandag 12. april 2010

Livet

Sånn sier vi hei i Kolmenkollektivet:
Etter en lang dag hvor Ems og Reb faller inn døra samtidig møter vi Øys i stua. Uten noe som helst annet ord er det dette som skjer:
Øys roper: "BAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!"
Ems hyler: "OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!"
Reb skriker: "AOAOAOAOAOAOAOAOAOAOAO!"
I forskjellig "tonefall", må vite. Sekundet etterpå gomler Øys på en makrellskive, Ems smeller igjen døra til rommet sitt og Reb vandrer mot kjøkkenet for å sette fra seg posen. Så går det et par sekunder og Reb tenker: "Vent nå litt. Hva skjedde nettopp?"
(Gode forklaringer i kommentarfeltet mottas med stor takk og klapp på hodet.)

Sånn ellers vil jeg bare fortelle at nå som bysyklene har kommet tilbake, (fryd og glede!), så lover jeg at denne sesongen skal jeg være en mye mer forsvarlig syklist. Nei, jeg snakker ikke om å bruke hjelm, jeg snakker om å feks ikke sykle bak trikken for å prøve å ta den igjen, som resulterte i en nær-døden-opplevelse halvveis under en bil. Slike ting. Den som (over)lever får se hvordan dette kommer til å gå.
Enn så lenge: Frippelkvadruppelhurra for vår og sol!
Jeg er fornøyd.
Fred og kjærlighet til folket.

søndag 4. april 2010

Nesten alle har paraply

Alt begynte "bra". Jeg laa i en droey time og kava i stoevet under senga klokka tre paa natta, for aa finne passet mitt. Typisk meg aa alltid gjoere ting i siste liten. Litt for typisk.
Uansett, det tapte ble funnet og jeg kom meg akkurat helskinnet og tidsnok ned til bussen som skulle ta meg med til flyplassen. Vips saa var jeg framme og satt trygt plassert i flyet, og "lykken" fortsatte med at jeg klarte aa havne ved siden av lille froeken "fem aar-rosa fra topp til taa-og med tusen og to spoersmaal". Men jeg overlevde baade spoersmaalene og landingen. Etter en kjapp busstur inn til London var jeg strandet der i ca to timer. Jeg foelte meg veldig kul der jeg satt paa en Starbuckscafe for foerste gang i mitt liv, alene, i London. Jeg drakk Starbuckskaffe, leste bok og saa paa dobbeltdekkerne og de svarte drosjene som kjoerte forbi paa utsiden.
Fyttikatta saa urban jeg er - var tanken som gikk gjennom hodet mitt.

mandag 22. mars 2010

"Folk sier ikke det de mener"

Atter en sen søndagskveld sitter Emma og jeg i stua. Først stirrer vi på hverandre mens vi surkler i oss vann. Den ene ser rart på den andre, og den andre ser enda rarere tilbake på den første. Ikke godt å si hva som skjedde der, men vann er farlig.
Litt senere sitter Emma og spiller et skytespill på mobilen sin, og det jeg hører innimellom alle BÆNG-BÆNG, BOOOM, HAGG-HAGG osv, er dette:

Emma:
"Die sucker!" *trykketitrykketitrykketi*
Kommandoleder på skytespillet: "Blabvblblvblalblv"
Emma, til mobilen: "Øh, jamenok, det er greit, hørte ikke helt hva du sa der, men..."
Sekundet etterpå fra Emma: "MoohaHA!"
Litt senere: "Åååhh. Teit med dårlig batteri når man faktisk har det litt moro. *Knurr*"
Og samtidig snakker jeg med mamma på facebookchatten, og hun forteller at hun vrikka foten på bowling, og ut av det blå sier hun:
Mamma:
Jeg har kjøpt en ny audunjakke jo
Rebecka:
Audunjakke?
Mamma:
Ja... Man blir helt annerledes i den. Spooky
Rebecka:
Jeg vet ikke hva en audunjakke er
Mamma:
Ååå, det er jakka til audun
Rebecka:
Mamma? Sitter du og ler deg ihjel nå?
Mamma:
Jahhahaaha
(Vi kjenner ingen som heter Audun.)

En gang sa mamma noe i denne duren til meg: "Helt utrolig at jeg skulle få en så snodig unge som deg!"
Jeg vil si; Nei, det er vel egentlig ikke så utrolig.

lørdag 13. mars 2010

Om å skrive oppgave

Fyttikatta. Jeg blir helt sliten av meg selv. For det første fordi jeg har ordet fyttikatta på hjernen (hva er greia med det?) og for det andre fordi...
Jeg er ikke sikker, men som en eller annen luring sa i går: "Du kan jo ikke akkurat ta pause fra deg selv heller." Så alt for godt sagt.
Og nå sitter jeg på skolen og skal skrive oppgave, på en lørdag(!), men jeg og raringen ved siden av meg har brukt tiden mest på den sabla fjaseboka og diverse nettaviser og annet tull. Jeg har skrevet litt fornuftig, mens raringen har øvd seg på å spille kabal. Hun sa nettopp: "Kjære gud, hvorfor er jeg så rå på det spillet her?" Og da jeg lo sa hun: "Det er et helt seriøst spørsmål!"
Og da jeg tok en pause i stad for å gå på oppdagelsesferd i fjerde etasje på skolen, åpna jeg en dør som tydligvis skulle vært låst, for innenfor døra var det et rom med mange små skap, og i det ene skapet lå det en haug med knokler. Stakkars Edna.

mandag 1. mars 2010

Kald skulder

Nå har jeg nettopp kommet inn fra en gåtur i parken. Riktig. Første mars, og jeg ble lurt av våren jeg kjente før i dag. Altså, jeg kjente våren, men den kjennes nok bedre midt på dagen, enn den kjennes klokka halv ni på kvelden i 5 minus.
Alt jeg foreslo å gjøre sa Øys nei til. Han var som pappa'n til Terkel. Da jeg ville klatre i treet hjalp han meg ikke en gang. Men jeg er stor jente, så jeg klarte det helt selv. Bare med bittelitt hjelp av en søppelkasse som jeg nesten havna nedi. Og da jeg lå/falt/hang på den ene greina fant jeg ut at det kanskje var litt for kaldt til klatring, spesielt uten votter.
Da jeg foreslo å ake i bakken sa Øys nei, og da jeg foreslo å huske på huska sa Øys nei. Det endte med at jeg løp i ring rundt Øys mens jeg ropte indianer-hyl. Da angra Øys på at han ble med i parken. Til slutt klarte jeg å overtale han til å bli med opp på den høyeste snøhaugen, men han synes ikke det var like gøy som meg. Og da vi kom til krysset midt i parken forklarte jeg at de forskjellige veiene symboliserte forskjellige ting. Han valgte den veien som symboliserte egg. Det var ganske tåpelig syntes jeg. Jeg gleder meg til våren kommer på ordentlig!

fredag 26. februar 2010

Sånne ting fra himmelen.

Etter en koselig kveld med meget vellykka kanelboller så veiver jeg sammen sakene mine og setter kursen hjemover. Første utfordring er trappene ned fra 4. etasje. Man kan bli svimmel av mindre. Vel ute på fortautet er det ca 30-40 meter bort til trikkestoppet. Ingen sak for en dreven gatelangsgåer som meg ...hadde det ikke vært for alle disse fremmede menneskene jeg møter på veien.
Først er det en kar som roper til meg "for et fryktelig vær!" og jeg sier "ja, huff" og mannen huffer han også og tramper videre. Da jeg endelig har kommet meg helskinnet bort til trikkestoppet viser det seg at trikken er mye treigere enn de tre minuttene den sier at den skal bruke. Sånt blir man vant til etter fire snøfylte vintre i Oslo, så jeg lener meg mot veggen og ser opp mot himmelen og nyter synet av alt det hvite som daler ned. (Altså, jeg er egentlig litt lei snø, men akkurat der og da var det et fint syn.)
Det snør store, herlige flak som kiler på nesa når de smelter og plutselig snakker en av disse "fremmede" til meg igjen.
Han sier "Det tok jammen lang tid det her" og det er trikken han snakker om.
Jeg nikker og han prater videre "Jeg synes det er så fint å se på deg mens du står og ser opp på snøen og den uendelige og mystiske himmelen."
"Ja, snøen er koselig den" sier jeg.
Han smiler og sier: "Du har veldig fint hår" og akkurat da kommer trikken og jeg sier takk og vi setter oss på hver vår side av midtgangen. Da han skal av tre stopp senere sier han noe jeg ikke får med meg siden jeg har musikk på øret, men jeg vinker ham adjø og begynner å tenke på hva det er som gjør at alle disse ukjente menneskene på gata begynner å prate til meg. Er det krøllene? Jeg begynner å tro at jeg har magiske krøller.
Det hadde vært noe det.
Krøller med magi.

søndag 21. februar 2010

"Oi, steinras!"

Søndager er helt fantastiske. De er rett og slett digge.
De fleste av dem hvertfall. Spesielt når de inneholder kortspill med jumbokortstokk, Radka Toneff på anlegget og latterkrampe på gulvet. Og har du noen gang fått sånn følelse av at du bare mååå strekke deg, sånn helt ytterst ut, sånn med en eneste gang? Det funker dårlig om man sitter i en sofa som er litt for liten for en ganske lang Reb. Da ender man opp på gulvet under bordet, og forsøket på å fortelle en historie om sommerfuglen Geir "langs bordkanten" (du vet, sånn hånddukke-stil) blir sabotert av et blomsterpottesteinras fra en lite engasjert romkamerat. Det hele endte med at jeg fikk foten ned i en bolle med kakedeig. Ah. Søndagslykke!

tirsdag 16. februar 2010

Eureka!

Mange ganger har jeg gått hjem i mørket på kveldene, og nesten like mange ganger har folk av ymse slag prøvd å stoppe meg for å spørre om ting og tang. En gang endte det med at jeg tjente hundre kroner på å forklare veien til en café, selv om jeg sa neitakk til å bli med fyren dit. Men det er en annen historie, for denne tar kaka.
På vei hjem fra Maddis i stad, kom det en mann gående imot meg. Ikke noe uvanlig i det. Denne mannen hadde et blått øye. Litt uvanlig, men ikke helt utenkelig i mitt nabolag.
Men så stopper han meg plutselig og sier
"Vet du at det er bikkjekaldt ute?"
Jeg sier "Eh. Ja?"
Han spør videre "Hva slags type bikkjekaldt?"
Jeg tenker fort og svarer "Eh. Dalmatiner?"
Han sier: "Fy fasan, det var det jeg trodde!" og går sin vei.
Jeg står igjen og "...?"

Jeg er visst et leksikon, med svar på hvert et spørsmål fra mennesker i nød.

tirsdag 9. februar 2010

Jeg klager ikke, altså

Bloggen dør ikke, den har bare ligget i vinterdvale litt.

Denne vinteren har i grunn vært ganske ok. Jeg synes det er bedre med et godt lag med snø, enn slaps annenhver uke. Og kulda har vært helt overkommelig. Jeg tror det har vært så kaldt at hjernen min har blitt fryst såppas ned, at jeg ikke har huska at jeg skal være negativ til kulda. Men! Her om dagen, da jeg stod å skolegården og hadde inspeksjon, så skjedde det noe.
Sola var der, og det er jo ikke så uvanlig, men denne gangen var det en annen sol. Det var vårsola! Plutselig var den der, stor og gul og ...varm! Helt sant. Jeg kjenta at sola varmet. Og vips, så smeltet den hjernen min, og fra den dagen av har jeg vært helt årstidsforvirra. I natt feks, så drømte jeg at det var sommer, og i drømmen stod jeg og snakka med pappa om at "sommern hadde vært fin hittil, men at det ikke hadde vært noen hetebølge enda, så den kunne godt komme i august." Hetebølgen altså. Og to ganger har jeg fått påskefølelsen. Det vil si at jeg tror at det er påske, og at jeg er i sverige med noen nydelige kusiner og fettere, for det har jeg pleid å være ganske mange påsker.

Uansett. Det blir fint når man snart kan åpne vinduene og få frisk vårluft inn, slik at inspirasjon til både vasking og rydding og andre konstruktive tanker formerer seg som kaniner på en fjøl.

fredag 15. januar 2010

Risikosport

Søndag for snart to uker siden var jeg i en stor akebakke som heter Korketrekker'n, og som ligger rett ved gamle/nye Holmenkollen her i Oslo. Og det var ikke bare-bare skal jeg si deg. Kjelkene gikk kjempefort på den glatte snøen og hadde ikke bremser. Jeg føyk kast-i-kast nedover bakken, kjørte inn i folk (beklager!) og folk kjørte inn i meg. Den første gangen jeg tryna, så rulla jeg nedover bakken og måtte hoppe som et skremt rådyr ut av kjørebanen. Da jeg oppdaga at kjelken var borte, stod jeg plutselig midt i veien igjen som et dumt, uredd rådyr og ropte etter kjelken min. (Forståelig nok, siden det koster 2500 kr å erstatte en tapt kjelke.) Da jeg til slutt fikk øye på den hadde den havna ca sju meter inn i skogen og lå godt planta i snøen under et stort grantre. Jeg fikk fisket den opp og kjørte videre. Lite ante jeg at dette bare var begynnelsen på en forferdelig tortur-tur.

Etter et par tryn og krasj til var jeg enda ikke helt klar for å gi opp. Jeg kastet meg på kjelken, heretter kalt "Udyret", og var på vei mot en sving i bakken. Siden det heller ikke er noe ratt på disse forbaska kjelkene, er det litt vanskelig å styre. Jeg så plutselig at jeg var på vei mot en lyktestolpe som stod i utkanten av venstre sving, og prøvde forgjeves å styre unna, men det funka dårlig.
Istedet skjer dette: "Udyret" setter full fart rett mot lyktestolpen, og jeg klarer å tenke såppas fort at jeg får dratt til meg det ene beinet i håp om å beskytte pannebrasken min mot et hardt møte med tre og metall. Dere skjønner kanskje hva som skjer? Okey, la meg fortelle det alikevel. Det er ikke panna mi som treffer stolpen, men leggen min. Høyre skinnlegg. Sånn midt på det hardeste harde. Jeg tror jeg døde litt og ble liggende i snøen og lete etter oksygen. En tilfeldig "Gamlefar" på helt sikkert over femti år, suser forbi meg med et godt gjemt jubelskrik. Jeg skjønner til slutt at den eneste måten å få slutt på marerittet er å sette seg på "Udyret" igjen og prøve å komme seg hel(legg)skinnet ned resten av bakken.

Etter diverse ufrivillige hopp og piruetter ender jeg løpet med mitt siste krasj. Jeg havner ca ti meter ovenfor gamlefar fra i stad som ligger og okker og akker seg i ei grøft. Jeg finner ut at jeg har mista lua mi, og at jeg ikke kan stå på den venstre foten heller. Da jeg sier "Jeg begynner å bli for gammel for det her." og gamlefar hører det og sier "Jeg også" har jeg to tanker i hodet: 1) NÅ følte jeg meg virkelig gammel. og 2) NÅ gir jeg opp. Jeg trasker/kjører veldig forsiktig ned den siste resten av torturbakken, og finner endelig mine englevenner som har kjørt fra meg for lengst. Jeg tror faktisk, (og det her må du ikke si til noen) at jeg hadde så vondt og var så oppgitt at det faktisk kom tre små tårer.

Nå kommer den morsomme delen: Da jeg kom i hus og fikk av meg boblebuksa, og dro opp den vanlige buksa, så jeg at jeg hadde truffet den forbaska lyktestolpen så hardt, at jeg hadde fått et kraftig sår på leggen som blødde. Jeg måtte jo bare le. Veldig typisk. Og nå, nesten to uker senere, har jeg funnet ut to ting. For det første så kjennes det ut som om det ligger et par riskorn eller noe, rundt såret på leggen min. Om jeg prøver å trykke forsiktig på det, så knirker det. Ikke kneleddet altså, som ville vært mer naturlig, men det knirker midt på hardeste leggen. Knirkende legg? Haha!
Og for det andre, så har det kraftige (og sikkert "innvendige") blåmerket, begynt å flytte på seg. Det har kommet litt fram på selve leggen, og jaggu har det ikke sklidd ned mot fotbladet også. Sånn helt nederst ved fotbladet på høyre fot, ligger det nå en rand med... Tja... Hva skal man kalle det? Innvendig blod? Vittig.
En ting lover jeg dere, og det er at det er lenge til neste gang jeg drar til Korketrekker'n frivillig! Fred ut.

(Edit, noen dager senere: Etter at hevelsen hadde gått en del ned, fant jeg ut at jeg har fått en dump i leggen også. En innoverdump. Som ligger rett under kulen. Leggen ser i grunn litt ut som en humpete potet. Følg med på den spennende utviklingen, dere!)