Triks i ermet, eller i koppen.

Jeg ble tilbudt kjærlighet, på åpen gate.
Okå, det var kjærlighet-på-pinne, men den var grønn, så jeg var litt skeptisk.

Og så har jeg funnet et triks for å ferdes litt tryggere alene langs akerselva. Du kjøper deg en kaffe, og setter deg på huska, og når den litt skumle mannen nærmer seg og begynner å snakke til deg, sier du bare "Oh, I'm out of coffee, got to go." (Her er det viktig å taijme slik at du faktisk er tom for kaffe, for da kan du vise ham den tomme koppen, som understreker at du absolutt må gå.) Da blir det ikke like frekt å komme seg i sikkerhet.

...og langt, langt borte...

I natt var jeg del av et eventyr. Et eventyr alà Asbjørnsen og Moe. Vi satt på to husker og så på den svarte elva som rant under oss. Plutselig hørte vi noen som spilte på en fløyte. Da vi tok en sjanse, og valgte å følge lyden av fløyta oppover elva, kom vi til en bro. Under broa var det en kar som stod og spilte. Det synes jeg er ganske utrolig. Midt på natta, i Oslo, under broa, langs elva, så står det søren meg en kar og spiller på fløyte. Helt for seg selv.
Og da vi gikk videre, forbi den fløytespillende karen, så vi Oslo's største rotte. Det er jeg sikker på. Den var nesten like stor som en katt, og vandra elvelangs den også. Jeg tror kanskje den var magisk, for det var tross alt et eventyr.
Etter hvert som vi kom oss vekk fra den skumle elva, måtte vi over et gjerde fordi noen prøvde å fange oss i en skummel bakgate. Men jeg visste råd. Jeg vet alltid råd.
Hele eventyret endte med at vi hilste på et troll med veldig store bein. Vi dytta litt på det, slik at det klarte å huske. Han vinka oss adjø.
Da jeg endelig var på vei hjemover, så jeg en mann som hang oppned i et tre, men det viste seg å bare være en pappmann. Snipp, snapp, snute.

Ting som skjer.

En mann står utenfor hotellet med lukkede øyne og koser seg i høstsola.
Litt lenger ned i gata tusler det en kar med skinnjakke og lilla flanellsbukser som er brettet såppas godt opp at de oransje sokkene skinner høyt.
Jeg ser stadig Christer Falck og Kristoffer Schau.
På høyskolen finnes det et hemmelig rom som ikke så mange vet om. Der er det en sofa.
Plutselig en dag er Stortorvet fylt med mange forskjellige hunder og deres eiere. Dressur i full offentlighet! Noen mer vellykkede enn andre.
Fakkelvandring rundt Akerselva med glade folk, politiets "rockeband" og spøkelser rundt hvert hjørne.

Eller når jeg sitter på trikken og koser meg med "prototypmenneskene" som alltid er der. Noen ganger skriver jeg ned på mobilen samtaler jeg overhører. For eksempel;

Gutten i 20-åra med Bærumssleik og mobiltelefon: "Kanke du bare mekke en invite på facebook a? Det er jo det som blir mest smuud. Og så bare inviter du de folka du er keen på å invite. Det blir smuud vettø. Så drar vi til hytta mi og sitter på en topp og chiller'n og sånn. Det blir bra smuuud."

vs.

De to damene i 50-åra: "-Blablablabla... Ja, jeg husker den vesten fra 70-åra. (...) -De dro til London bare for å få tak i den Beatlespakka. -Nei, gjorde de det? Guuud så morsomt. Ja, sånt har jeg sansen for. Blablabla..."

Er det ikke fantastisk? :D Menneskene som bare ER. Det går jo ikke an å ikke like folk!

En tur uten mål og mening, men alikevel så veldig ikke.

"Vi rømmer et sted", sa jeg. "Ja, den er jeg med på", sa hun.

Noen dager senere er vi begge våkne. Vi har bil, og vi har en søndag med fint vær. Vi har også andre ting å gjøre, som vi skulle ha gjort i forrigårs, men noen ganger må man rømme fra fornuftigheten og verden.
Vi setter oss i bilen og tar fram en kartbok. Jeg finner Hurumlandet på kartet, og sier at jeg vil dra til bondelandet og ta på kornåkrene. Hurumlandet høres ut som et stykke koselig land. Vi kjører langt og lenger enn langt, og hun tror at vi hele tiden har kommet fram til Hurumlandet, men det har vi ikke. Til slutt har vi nådd verdens ende, og vi setter oss og ser på havet.
Etter hvert finner vi en liten by(gd?) som later som den ligger på sørlandet, og en café med digg mat og nesten diggere kaffe. Vi finner sofaen og praten, og vi er i en annen verden. Vi klarte å rømme. Ingen vet hvor vi er, hvem vi er eller hvorfor vi er der, og hverdagen og livet kjennes fjernt nok ut, om enn bare for et øyeblikk.