tirsdag 31. august 2010

Jeg falt, og snart faller bladene også.

Jeg er skuffet over august. Men det er greit, nå begynner høsten å komme, og jeg føler meg uansett ganske klar for høst. Håret mitt matcher bedre, og jeg får mer å gjøre. Jeg lager for eksempel spontane bokstavrim:

"Tid for treklatring når temperaturen faller og folk er flotte."

Sjekk det liksom. Både T og F. Og ikke minst innholdet. Superflotte folk som jeg er glad i gjør alt mye bedre, og helt seriøst, trærne lokker mer på meg når det blir kaldere.
Men det blir farligere å sykle. Eller det er kanskje ikke på grunn av kulda, men uansett. I stad klarte jeg å sykle helt fra Frognerparken og ned til sentrum i ca like stor fart som bilene og det gikk knirkefritt. Men da jeg hadde kommet til Sentrum Scene og sykla på sykkelstien, kom det en idiot av en mopedist mot meg i feil fil. Altså min fil. Høyrefila. Kollisjonskurs. Jeg vrengte sykkelen opp på fortauet, eller det var mine intensjoner, men fortauskanten ville ikke være med på den leken, så det endte med at sykkelen velta, og jeg rulla godt innover betonghellene på den folksomme plassen. Flaut. Og vondt. Men så flaut at det overgikk vondheten. Så jeg plukket min paddeflate kropp opp fra bakken, samlet sammen sykkel og veske, og sjanglet videre mot mitt opprinnelige mål. Fytti, ankelen gjorde vondt. Jeg sier det igjen - Jeg er litt for tøff for mitt eget beste. Men pytt, en forstuet ankel og et firkantet blåmerke på hofta er bedre enn hjernemos. Stoltheten lenge leve, ikke sant?

søndag 8. august 2010

Åkjæremintid

Noen få ganger er jeg helt vill. Eller, det skjer sikkert flere enn noen "få" ganger, men uansett, poenget er, at nå er jeg litt sånn, i det hjørnet - galskapen lenge leve -hjørnet. Jeg kunne helt sikkert gått på både vegger og tak, om jeg hadde sugekopper på beina, eller tok ekstra stor fart. Og i stad da jeg var på vei hjem og hadde kommet til rett utenfor døra mi, så var det en bil full av folk som spurte om veien, og jeg vurderte seriøst å sette meg inn og bli med dem for å vite at de fant fram, for de var helt på bærtur. Men ingen tilbyr seg å frivillig sette seg inn i en bil full av fremmede gutter, det er jo galskap, det vet jeg.
Ikke sant? Du skjønner hva jeg mener? Ikke spesielt rasjonelt. Søren ass. Hvor ER sugekopper når man trenger dem?