"Tid for treklatring når temperaturen faller og folk er flotte."
Sjekk det liksom. Både T og F. Og ikke minst innholdet. Superflotte folk som jeg er glad i gjør alt mye bedre, og helt seriøst, trærne lokker mer på meg når det blir kaldere.
Men det blir farligere å sykle. Eller det er kanskje ikke på grunn av kulda, men uansett. I stad klarte jeg å sykle helt fra Frognerparken og ned til sentrum i ca like stor fart som bilene og det gikk knirkefritt. Men da jeg hadde kommet til Sentrum Scene og sykla på sykkelstien, kom det en idiot av en mopedist mot meg i feil fil. Altså min fil. Høyrefila. Kollisjonskurs. Jeg vrengte sykkelen opp på fortauet, eller det var mine intensjoner, men fortauskanten ville ikke være med på den leken, så det endte med at sykkelen velta, og jeg rulla godt innover betonghellene på den folksomme plassen. Flaut. Og vondt. Men så flaut at det overgikk vondheten. Så jeg plukket min paddeflate kropp opp fra bakken, samlet sammen sykkel og veske, og sjanglet videre mot mitt opprinnelige mål. Fytti, ankelen gjorde vondt. Jeg sier det igjen - Jeg er litt for tøff for mitt eget beste. Men pytt, en forstuet ankel og et firkantet blåmerke på hofta er bedre enn hjernemos. Stoltheten lenge leve, ikke sant?