søndag 30. november 2008

Kollektivet Kolmen

Kollektivlivet er stas.
Jeg koser meg jeg. Enten jeg ler meg halvt ihjel i gangen, fordi jeg nettopp dro ned buksene til Emma, uten å tenke over at jeg gjorde det. Eller jeg tryner når jeg prøver å være snill og åpne døra for Øystein. Eller Carina og Øystein holder halvimprovisert jazzkonsert for meg og Emma. Eller at Erik alltid sovner på sofan etter jobb, så koser jeg meg. Livet er ganske ålreit ass. Spesielt når man bor i et galehus med søte mennesker.
Jeg koser meg.

torsdag 20. november 2008

Jeg tenker, derfor er jeg.

Jeg tenker så alt for mange tanker noen ganger. I dag, for eksempel, har jeg tenkt: "Å se på en vaskemaskin som går rundt og rundt er jammen underholdene." Så tenkte jeg på hvorfor i all verden jeg tenkte det. Jeg tenkte: "Radio er jammen undervurdert. Eller kanskje det bare er jeg som har undervurdert radioen?" Og det tror jeg faktisk at jeg har.
Jeg tenker på Kongo, men tenker videre at det orker jeg ikke å tenke på, fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Hvertfall ikke akkurat her og nå, med et kjøkkenbord, en vaskemaskin og en radio.
Dette er ganske vanlige tanker for et menneske som lever, vil jeg tro. Men jeg tror uansett at jeg tenker mer enn mannen i gata, nesten litt som "Hiroshima i hodet", som Kirsti sa i går. Men vi har bestemt oss. Vi må bare la være å tenke. Slutte å være så sabla smarte. For det er vi, hvertfall Kirsti. Litt for smarte for vårt eget beste?
Alt ordner seg, bare du har litt musikk og Gud i hverdagen.

onsdag 12. november 2008

Aijm ånn a råål.

Noen ganger er det bare skikkelig digg å leve! Spesielt når man kan leve på en cafè. Finnes det noe bedre? Drikke kaffe og snakke om livet? Noen mennesker gjør meg bare veldig glad, spesielt når det er fem måneder siden man så hverandre sist. Kaffen gjør meg ganske glad den også, og litt spinnvill. Men verden har bare godt av litt spinnvillhet. Vi kunne gjerne hatt mer av det, synes jeg.

In your face, world!

fredag 7. november 2008

Byen

Jeg liker Oslo. Jeg liker byen. Jeg liker det at den er litt stor, selv om den ikke er det. Hver uke blir byen mindre og mindre fordi jeg lærer noe nytt. Jeg oppdager at avstanden fra det ene til det andre er kortere enn jeg tror. Jeg liker når det skjer, når jeg lærer noe nytt. Da blir på en måte byen enda mer min. -Jeg har overvunnet enda et stykke by. Den er jammen ikke så stor denne byen, men stor nok. Akkurat passe for meg.

Jeg liker Oslo. Jeg liker at det skjer ting. Jeg liker å se alle de fantastiske menneskene. Jeg liker når alle menneskene er ute og går, for eksempel på fakkelvandring rundt akerselva. Da koser jeg meg da. Jeg koser meg fordi menneskene rundt meg koser seg. Jeg liker at du kan gjøre hva du vil, når du vil, hvor du vil, uten at folk flest legger merke til deg.

Jeg liker Oslo. På en rar måte liker jeg å høre sirenene fra brannbiler og politibiler og sykebiler. Det er ikke tanken på de som har det vondt jeg liker, men jeg liker tanken på at menneskene lever. De lever i byen, og jeg kjenner at jeg lever litt ekstra når jeg hører sirener. Er jeg slem da?

Jeg liker Oslo. Jeg liker menneskemylderet, lydene, luktene og luene.

mandag 3. november 2008

Kjendismagnet?

Du vet du er tidlig oppe når du går UT døra hjemme, samtidig som melka går INN døra på Kiwi.

Hva skjer med at dette blir en kjendisblogg? Jeg gjør det ikke med vilje. Jeg lover! Men jeg er tydligvis en kjendismagnet. I dag var jeg på cafè med Christer Falck. Det var koselig helt til han fikk en telefon, og sa: "Det er Christer?" Da blei han så fryktelig opptatt. Men heldigvis hadde jeg med meg Anne i backup. Backup er viktig. Og kaffe er viktig. Søvn er også viktig, men ikke så viktig som kaffe. Men en ting som nesten er det viktigste av alt, det er venner. Husk det folkens. Venner er livet. Bare ikke alt for mange av vennene dine er kjendiser da. Det kan være litt slitsomt.