Det blikke mer moro enn man lager sjæl

Jeg går den "farlige" veien hjem, alene, bare fordi jeg vil gå litt, og Oslo er min by, så jeg kan gå hvor jeg vil. Jeg runder et gatehjørne og vinden blåser alt håret i ansiktet på meg og jeg smiler bredt. Jeg tenker at jeg har absolutt ingenting å klage på, sånn egentlig. Dagene går sykt for, og jeg fyller dem med folk jeg er glad i. Jeg får iskrøller når jeg går ute med vått hår, og har på to strømpebusker på en gang.
Jeg danser til livets melodi. 
("Haha. Hoi, den setningen var klisjé", tenkte jeg nå, og googla det, men jeg fikk ikke opp noen resultater. Det betyr at jeg er unik. Kult.)

Bør dette publiseres?

Innimellom får jeg høre at jeg er litt rar. Det er jo greit nok. Jeg tipper alle... ...de fleste hører det en gang i mellom. Det er mulig det har noe med impulskontroll å gjøre. Eller. Altså. La meg prøve å forklare. Noen ganger, hvis jeg kjeder meg, eller har vært fornuftig sammenhengende over lengre tid, som med en "god" eksamensoppgaveskriveøkt, blir jeg litt rar av meg selv. Nå for eksempel, sitter jeg ved kjøkkenbordet og skal skrive oppgave. Leveringsfristen er om 9,5 timer, og jeg har litt igjen. Pluss litt til. 
Uansett, poenget er: Jeg sitter her og drikker kaffe i håp om at den skal gjøre meg mer våken. Jeg tar en stor kaffeslurk og beholder kaffen i munnen. Plutselig får jeg en tanke: Nå fikk jeg lyst til å åpne munnen fort, på vidt gap, slik at all kaffen renner ut. Jeg stopper et halvt sekund og tenker videre: Nei, Rebecka, ikke gjør det. Det vil bli så mye søl som må tørkes opp etterpå. Det går et sekund til og jeg tenker over det jeg nettopp har tenkt. Det er nå jeg begynner å le høyt av meg selv. 
Men jeg rakk å svelge kaffen først. 

Tilfeldig

For å få noe gjort, må man gjøre det.
Værsågod. Visdomsord fra Reb servert på sølvfat.
Uansett. Jeg er ikke død. Jeg har bare gjort andre ting. Jeg kommer aldri til å dø. Og jeg kommer alltid til å fortsette å gjøre andre ting.
For eksempel: Jeg gikk ut av døra til Maddis, samtidig som jeg ropte litt sånn halvhøyt: "Hvorfor kan ikke folk bare oppføre seg?!" En av Madeleines kjekke naboer står litt betuttet utenfor døra og sier: "Erh. Jeg vet jammen ikke?" Og jeg tenkte: Flaaut
Sånn ellers har jeg spist mye frokost ved kjøkkenbordet i kollektivet. Jeg prøver å lære meg å drikke te uten melk i. Jeg har blitt en kløpper på frokost, sånn generelt. Her om dagen spiste jeg frokost med M. Vi snakka om hårfarge, og han sier: "Er jeg brun eller blond? Det er litt vanskelig å si... Det er som å velge mellom rød og gul, og så er jeg egentlig blå." For å si det sånn - jeg holdt på å sette te'en i vrangen.

Kirsebærslang

Vi gikk ut. Vi måtta ha litt deilig kveldsluft. Og kveldslufta gjør noe med en. Spesielt sommerkveldslufta. Og vissheten om at man har ferie. Og fri dagen etter.
Vi fant et kirsebærtre, fullt av kirsebær. Vi henta en fiskestang. Målet hang litt for høyt til at vi klarte å hoppe opp til godsakene. Vi satt fast stanga og mista en flue. Dama som gikk forbi foreslo at vi kanskje burde bruke en stige i stedet, og vi ble ferska av en annen i vinduet, men hun bare lo av våre tafatte forsøk. Vi fikk bare grønne blader på kroken. Men jeg visste råd. Søppelkassa.
Vi flytta søppelkassa. Jeg ofret meg selv, med hud og hår, og stod på tå på en relativt ustabil skrangle(søppel)kasse, og plukket kirsebær for harde livet. Sju myggstikk senere hadde jeg blodige kirsebærhender, svarte søppelkassebein, og mine to medsammensvorne hadde hendene fulle av kirsebær. Og så dro vi hjem og spiste dem opp. Kirsebærene, altså. Ikke hendene.
Det blir ikke mer moro enn man lager sjæl.

Normalt

Nå skal jeg fortelle hva jeg driver med for tiden. Eller ikke. Eksamen, sier jeg bare. Men innimellom slaga, så tar jeg meg noen turer til parken. Denne gangen ble klokka kvart på tolv på natta før jeg tenkte: Nå MÅ jeg ha luft. Så jeg tok med meg Ø, to Friskisispinner, støvler og skjerf, og vi snudde snuta mot parken. Jeg fikk klatra i klatretreet, og fant ut at det er ekstra utfordrende med en Friskis i den ene hånda, og jeg anbefaler heller ikke å forklare hvordan noen faller ned fra en benk, SAMTIDIG man sitter på en grein. Greit å være etterpåklok. Og da vi endelig veiva halen hjemover igjen, valgte jeg å gå i barndommen, som de sier. Jeg banka på et random vindu som hadde lyset på, lo høyt, og spurta avgårde mens jeg lot Ø i stikken. Man blir ikke voksen før man tør å være litt barnslig, eller noe. 

Bruk sansene

Byen, og mennesker, og liv, og vår, og sol, og glede. Spesielt de små gledene. Som lukten fra trærne som blomstrer på Schous plass. Det er så mye jeg liker og setter pris på. Jeg skjønner ikke hvorfor folk klager så mye. Bare SE på all herligheten! Og nei, jeg er ikke like positiv hele tiden. De siste par dagene har vært helt umulige, og jeg har ikke fått gjort mye fornuftig. Men sett musikk på øret, gå en tur eller ta en runde med trikken, og bare SE. Det finnes mye å smile av. Godt voksne menn på sparkesykkel, taket på domkirka, en dame som har kjøpt brudekjole, en telefon som henger i et tre ved Akerselva, eller å være rampete med verdens beste venninne og dra på café istedet for å lese til eksamen. Har du lyst, har du lov. Du lever bare en gang.
Det handler om å ta de riktige valgene.

Jeg skal gi deg fakta, jeg

Jeg og den ene roomien sitter i stua og har koselig pensumlesestund denne litt sene kvelden i påskeferien. Jeg leser blant annet noe random fakta om befolkningsveksten i Norge, og får lyst til å dele dette med min medsammensvorne.
Jeg: Snart er verden sju milliarder.
M: Å? Kult. Så gammel altså?
Jeg: Nei, vent! Jeg mente - snart blir verdens befolkning sju milliarder.
M: Haha. Fail.
(Jeg merker at det fortsatt er noe feil, og to sekunder senere:)
Jeg: Nei! Jeg mente egentlig - snart blir NORGES befolkning fem millioner.
M: *Klasker en oppgitt hånd i panna og ler*
Jeg: Haha. Det var dobbelfail.
M: Det morsomme er at den "første failen" faktisk var korrekt.

Så. Sånn går no dagan.

(Edit: Det var kanskje morsommere om man var der når det skjedde.)

Myk landing i mars

Mars? Det er mars! Snøen ligger fortsatt tung og glatt over hele. Men det gjør ikke så mye når man blir dratt ut i kulda av kollektivet klokka halv elleve på kvelden. Hurra for gåtur/aketur. Fire mennesker, to svarte søppelsekker. Nei, to av oss skulle ikke kaste de to andre, men de to første var litt mer gira på å ake enn de to andre. Det endte med at den ene roomien sa: "Løp ned bakken, Rebecka! Førstemann til lyktestolpen!" Jeg sa: "Neeeei". Han ropte: "JO! Jeg teller til ti, så får du litt forsprang." Og idet han begynte å telle, startet villkvinnen i meg å løpe. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg spurta ned bakken og prøvde å løpe så godt jeg kunne i en halvmeter med snø. Det gikk som det måtte gå, og etter en del meter snubla jeg og flakset så lang jeg var før jeg landet med hodet først ned i snøen. Suksess. Tullingen som skulle telle til ti fikk ikke med seg at jeg stupte en gang, for han stod fortsatt med hendene foran øynene og nærmet seg ti, mens jeg lå dypt i snøen og lo så jeg gråt.

Herlig

Tilhørighet

Også lå vi der etter å ha sett film, alle fire, i en stor haug. Og vi var tilstede, men samtidig ikke. Hvertfall ikke jeg. Jeg var to steder på en gang. Så på det hele utenifra, samtidig som jeg var midt i det. Vi hørte på musikk samtidig som vi prata, eller ikke prata i det hele tatt, men vi var der. Fire mennesker, helt forskjellige, men alle fantastisk fine på sin måte. Og jeg tenkte: dette er digg, her og nå, jeg føler meg hjemme, her kunne jeg ligget til evigheten.

Påfunn

Det må være en fryd og en glede å bo med meg. Tenk det. Konstant underholdning? JATAKK. Eh. Uansett. For min del er det: gull og grønne skoger, fryd og glede, hundevalper og kattunger, sol og sjø  og alt annet godt som hører sammen - å bo med de raringene jeg bor med. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ledd til jeg ligger i en krøll et sted og gråter. Dette er positivt. Noe som ikke er like positivt for... for eksempel Carina, er når jeg finner ut at jeg skal prøve å skremme henne ved å legge meg i senga hennes mens hun er på badet for å pusse tenna for kvelden. Holymoly. Skremt ble hun, mens jeg lo til maskaraen forsvant fra øyenvippene. Det er det jeg sier: Jeg er total underholdning. For å være ekstra hyggelig, så slenger jeg med et bilde av et av dyra fra dyrehagen. Gjett hvem?

Tadaaa!

Full kontroll

Da jeg var liten trodde jeg at det het saltomothale da jeg hoppet på trampolina, for når man skulle ta en salto, så rulla man seg sammen MOT "halen", eller der halen skulle/kunne ha vært. I nyere tid har jeg funnet ut at det selvsagt heter saltomortale og betyr noe sånt som "dødelig hopp".
Og apropos dødelige hopp. Jeg hadde nettopp kommet hjem og stod i gangen og tok av meg jakka, da jeg tenke på hvor mange ganger mobilen hadde tatt et sånt dødelig hopp i dag. Ned fra en hylle, ut av en lomme eller bort fra en hånd. Konklusjonen ble fem ganger. "Ny rekord?" tenkte jeg. Inntill jeg bøyde meg ned for å ta av skoa, og vips, saltomortale for sjette gang. Denne gangen ut av lomma (for tredje gang). Jeg stod i en omvendt U og lo av meg selv. Det skulle ikke vært mulig med så ironiske hendelser.

Random mobilbilde

Denne gangen av snø i doen. Vinter, ass. 

Ny(het)

Når du kjeder deg så mye at du vurderer å vaske håret, selv om det ikke trengs, DA kjeder du deg. Jeg har ikke vært ute av leiligheten på to døgn, ikke for å gå på butikken en gang, og alt jeg kan skylde på er en mild forkjølelse. Hvorfor? Vet ikke. Og sånn ellers? Joda. 2011 startet med et brak, og jeg er stort sett fornøyd med 2010. Egentlig over middels fornøyd. Jeg ler av random folk på bussen (ikke høyt altså, men noen mennesker er bare så morsomme) og noen ler sikkert av meg.

Innimellom kommer gale briter bort til meg og ber om hjelp til å åpne en fordømt tyggispakke (hans ord) og da jeg ikke klarer det med det første, får jeg en stor bamseklem før han skriker høyt og går videre for å spørre en annen person på gata om hjelp. Eller så skjer det at jeg blir spurt av en tilfeldig kar om jeg vet at Marilyn Monroe er død, og da jeg svarer "ja" og han lurer på hvordan det står til med Michael Jackson, svarer jeg "død". Han virket fornøyd med svaret. Og sånn går no dagan...

Random mobilbilde

Labyrint

En ny dag på Høyskolen i Oslo, heretter kalt HiO. En lærer skal forklare meg veien til et rom: "Du går først til venstre, gjennom den lange gangen, inn døra og ned en trapp, og inn dør E til venstre igjen, ikke opp spiraltrappa, men inn døra som leder til D, gjennom gangen til du finner riktige trappa og går to etasjer opp." Jeg sier: "Ehh. Okey." Helt alvorlig i trynet, er hennes siste ord: "Lykke til. Har du kompass?"

Og annen lærer lenger bort i gangen får med seg greia og roper etter meg: "You can't miss it!" mens hun ler høyt. Godt de har troa på at jeg skal finne fram, ikke sant?

Uansett, HiO er helt på trynet når det gjelder rom og ganger og trapper og dører. Jeg er sikker på at hvis noen prøvde å lage et detaljert kart over bygget, så ville de blitt borte i prosessen, og antakelig blitt funnet et par tiår senere, i en gang HiO hadde glemt at fantes.

Fugleskremsel

Når du sitter under kjøkkenbordet og beskytter deg selv med en stol mot en omverden som ikke finnes, vet du at det er på tide med drastiske tiltak.

Jeg tåler jammen ikke å være syk. Altså, å bli mer syk enn det jeg allerede er. Haha. Neida. Joda. Neida. Uansett, skikkelig forkjøla liksom. Slik at man blir liggende langflat i flere dager i strekk og ikke orker eller klarer å gjøre noe. Da ender det med et mindre klart øyeblikk under et kjøkkenbord, fulgt av et klarere øyeblikk med påfølgende tanke: "Jeg trenger luft."

Jeg har en veldig god venn som sier at jeg ikke bør være for lenge alene. Fordi når jeg først møter folk etter en lengre periode med "ikkeno", så går det utover mine medmennesker. Men pytt. Noen må jo sørge for litt krydder i hverdagen. Heia meg!

Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.

Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.

Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.

Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.

Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!