skip to main |
skip to sidebar
Da jeg stod på kjøkkenet og lurte på om jeg skulle bruke ett eller to egg til eggerøra, ble svaret ganske enkelt da det ene egget hoppet ned på gulvet. Jeg ropte "Neeeeeiiii!" slik Spartanerne roper "SPAAARTAAA!" og glemte et øyeblikk at klokka var litt over tolv. På kvelden.
Forøvrig er jeg ikke sikker på om firstprice fiskepinner og pestoeggerøre er en god kombinasjon, men nød lærer sulten kvinne å eksperimentere... eller noe i den duren.
Sånn ellers har jeg ommbølert på rommet, hvilket innebærer at jeg flytta stigen fra venstre side av rommet og til høyre. Ja, altså, stigen opp til hemsen. Jeg har hems. Jeg vet. Jeg er kul. Og så slo jeg meg selv i øyet i dag. Hardt. Jeg håper nesten litt at jeg våkner opp med et blått øyet i morra, for det er litt kult det også, spesielt når jeg kan si at det er selvpåført.
Jeg synes i grunn det er litt fint å bli dratt ut av drømmeland og opp til Birkelunden en lørdags"morgen" for å hjelpe til å bære en stol. På veien opp til Birkelunden gikk jeg forbi en ung gutt som pratet i telefonen, og i løpet av ca tredve sekunder forløp samtalen slik: "Hallo. Sover du? Sover du?! Jeg er ved Sofienshlmlparken. Sofienparken. Sofienparken! Jeg er ved Sofienparken! Sofienparken sier jeg! (Dette ordet sa han sikkert fem ganger til, før:) Sofienparken!! ...sover du? Sover du!? Er du våken!?" Jeg fikk aldri vite om den stakkars personen på andre siden av telefonlinja var våken eller ikke, men jeg tipper han ble det etter den samtalen.
Og så gikk jeg på skrått gjennom parken og tok meg selv i å smile høyt over lyden av alle bladene jeg subbet igjennom. Det er deilig med høst. Etter at jeg plukket opp stolen og hun som satt i den, bar vi den gatelangs. Mannen som satt ved fortauet sa til sin datter, ganske høyt: "Se der ja, de har kjøpt stol." Til slutt sa en dame: "Bomber og kanari!" og hun var sikkert ikke klar over at hun blanda to forskjellige uttrykk, men jeg likte det.
"Gjerder er ingen hindring!" sa vi og var på oppdagelsesferd i en forlatt lagerbygning og hoppet over gjerdet etterpå. Vi fant huske nummer tre og fire, og klatret i treet.
"Jeg er litt sånn feminist." sa han. Så sa jeg noe i denne duren: "Plutselig blir man eldre uten at man merker det."For akkurat det har jeg tenkt litt på i det siste, at tiden går så fort at du er død før du rekker å snu deg i grava. Okey, det går kanskje ikke så fort, men vips, så var det høst, og vips så sitter du der med skjegget i postkassa, og lurer på hvor livet ditt ble av. Det er derfor jeg sier at man må passe på å kose seg med livet mens man har det. Det er godt å kjenne at man lever, både på godt og vondt, men mest godt. Gjør det meste ut av nåtiden, for framtiden kommer før du vet ordet av det.
Verdens oppfattelse: For å få kjærlighet, så må man gi kjærlighet. Du må fortjene den. Være snill og grei. Gjøre det riktige. Hvis du gjør noe feil, så er det synd for deg. Du er tross alt bare et menneske. Alene på denne jord.
Dette er så FEIL. Jeg blir provosert av å tenke på det. Av å tenke på alle de som går rundt og føler seg ensomme og ikke elsket. Som tror at hvis de gjør sånn og sånn, DA fortjener de kjærligheten, nærheten. Det er så mange som ikke er klar over at det finnes et hav av kjærlighet. Et univers av kjærlighet, som er klare for oss å stupe uti. Og vi trenger ikke å gjøre noe for å fortjene denne kjærligheten. Vi trenger ikke å forstå den en gang, fordi den går ikke an å forstå, selv om man prøver så hardt at verden går i stykker.
Kjærligheten er her av en grunn: For oss. En annen måtte dø, fordi det fantes en som elsket oss, alle og en hver, DEG, så høyt at han ikke klarte å bare sitte der og se på at vi gikk fortapt. Alt vi trenger å gjøre, er å si: Jatakk, til Kjærligheten. Vi må ta et valg. Velge å åpne hjertet opp for kjærligheten. Den kjærligheten som ikke vil noe annet enn å gjøre at du føler deg elsket. Så elsket at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Så elsket, at du ikke klarer å gjøre noe annet enn å spre det videre. EKTE KJÆRLIGHET
I kveld er jeg litt gal. Jeg sitter her og tenker at i kveld kan jeg gjøre alt i hele verden! Alt i hele Norge hvertfall. Hvis noen hadde kommet med en utfordring nå, så hadde jeg tatt den glatt. Men det er litt farlig å si, for plutselig kommer noen med en utfordring som jeg ikke tør å ta alikevel, fordi jeg kanskje ikke er så tøff som jeg liker å tro at jeg er, og det er jo litt kjedelig.Det er noe med høsten. Den gjør meg litt varulv, som jeg sa i går. Når klokka blir over tjue, og andre folk begynner å bli trøtte, får jeg heller kjempelyst til å dra ut og leke i mørket. Og så blir jeg sånn rar, sånn at jeg plutselig føler for å snakke på rim, men det kan jeg ikke, så jeg lar det være. Jeg gjør heller noe jeg kan. Som å klatre i trærne, eller sette meg selv i fare langs elva. For en tufs jeg er.
Jeg ble tilbudt kjærlighet, på åpen gate.
Okå, det var kjærlighet-på-pinne, men den var grønn, så jeg var litt skeptisk.
Og så har jeg funnet et triks for å ferdes litt tryggere alene langs akerselva. Du kjøper deg en kaffe, og setter deg på huska, og når den litt skumle mannen nærmer seg og begynner å snakke til deg, sier du bare "Oh, I'm out of coffee, got to go." (Her er det viktig å taijme slik at du faktisk er tom for kaffe, for da kan du vise ham den tomme koppen, som understreker at du absolutt må gå.) Da blir det ikke like frekt å komme seg i sikkerhet.
I natt var jeg del av et eventyr. Et eventyr alà Asbjørnsen og Moe. Vi satt på to husker og så på den svarte elva som rant under oss. Plutselig hørte vi noen som spilte på en fløyte. Da vi tok en sjanse, og valgte å følge lyden av fløyta oppover elva, kom vi til en bro. Under broa var det en kar som stod og spilte. Det synes jeg er ganske utrolig. Midt på natta, i Oslo, under broa langs elva, så står det søren meg en kar og spiller på fløyte. Helt for seg selv.
Og da vi gikk videre, forbi den fløytespillende karen, så vi Oslo's største rotte. Det er jeg sikker på. Den var nesten like stor som en katt, og vandra elvelangs den også. Jeg tror kanskje den var magisk, for det var tross alt et eventyr.
Etter hvert som vi kom oss vekk fra den skumle elva, måtte vi over et gjerde fordi noen prøvde å fange oss i en skummel bakgate. Men jeg visste råd. Jeg vet alltid råd.
Hele eventyret endte med at vi hilste på et troll med veldig store bein. Vi dytta litt på det, slik at det klarte å huske. Han vinka oss adjø.
Da jeg endelig var på vei hjemover, så jeg en mann som hang oppned i et tre, men det viste seg å bare være en pappmann. Snipp, snapp, snute.
En mann står utenfor hotellet med lukkede øyne og koser seg i høstsola.
Litt lenger ned i gata tusler det en kar med skinnjakke og lilla flanellsbukser som er brettet såppas godt opp at de oransje sokkene skinner høyt.
Jeg ser stadig Christer Falck og Kristoffer Schau.
På høyskolen finnes det et hemmelig rom som ikke så mange vet om. Der er det en sofa.
Plutselig en dag er Stortorvet fylt med mange forskjellige hunder og deres eiere. Dressur i full offentlighet! Noen mer vellykkede enn andre.
Fakkelvandring rundt Akerselva med glade folk, politiets "rockeband" og spøkelser rundt hvert hjørne.
Eller når jeg sitter på trikken og koser meg med "prototypmenneskene" som alltid er der. Noen ganger skriver jeg ned på mobilen samtaler jeg overhører. For eksempel;
Gutten i 20-åra med Bærumssleik og mobiltelefon: "Kanke du bare mekke en invite på facebook a? Det er jo det som blir mest smuud. Og så bare inviter du de folka du er keen på å invite. Det blir smuud vettø. Så drar vi til hytta mi og sitter på en topp og chiller'n og sånn. Det blir bra smuuud."
vs.
De to damene i 50-åra: "-Blablablabla... Ja, jeg husker den vesten fra 70-åra. (...) -De dro til London bare for å få tak i den Beatlespakka. -Nei, gjorde de det? Guuud så morsomt. Ja, sånt har jeg sansen for. Blablabla..."
Er det ikke fantastisk? :D Menneskene som bare ER. Det går jo ikke an å ikke like folk!
"Vi rømmer et sted", sa jeg. "Ja, den er jeg med på", sa hun.
Noen dager senere er vi begge våkne. Vi har bil, og vi har en søndag med fint vær. Vi har også andre ting å gjøre, som vi skulle ha gjort i forrigårds, men noen ganger må man rømme fra fornuftigheten og verden.
Vi setter oss i bilen og tar fram en kartbok. Jeg finner Hurumlandet på kartet, og sier at jeg vil dra på landet og ta på kornåkrene. Hurumlandet høres ut som et stykke koselig land. Vi kjører langt og lenger enn langt, og hun tror at vi hele tiden har kommet fram til Hurumlandet, men det har vi ikke. Til slutt har vi nådd verdens ende, og vi setter oss og ser på havet.Etter hvert finner vi en liten by(gd?) som later som den ligger på sørlandet, og en café med digg mat og nesten diggere kaffe. Vi finner sofaen og praten, og vi er i en annen verden. Vi klarte å rømme. Ingen vet hvor vi er, hvem vi er eller hvorfor vi er der, og hverdagen og livet kjennes fjernt nok ut, om enn bare for et øyeblikk.
Selv om jeg ikke liker å fortelle om dagene mine, er dette en dag som må fortelles om. Den begynte særdeles godt med at jeg var ekstremt overbevist om at jeg hadde RLE klokka halv ni, og Kunst&Håndverk litt senere. Da jeg fikk med meg diverse beskjeder om at RLE ikke var før halv tre, og at det kanskje allerede hadde vært på lørdag (!), ble det fult kaos i hodet mitt, Det hjalp ikke det spøtt at dataen på skolen brukte ca syv minutter på å starte opp. Plutselig tenkte jeg tanken, at det kunne jo hende at det var Kunst&Håndverk jeg hadde først? Og jaggu hadde ikke tanken rett. Jeg spurta tilbake der jeg kom fra, men skaden var allerede skjedd og jeg kom 25 minutter forsent til den timen som egentlig begynte halv ni. Great.
Da jeg til slutt kom meg til RLE-timen og møtte den nye klassen for høsten, var jeg litt sulten. Det har seg slik at når jeg hikker, er det som oftest fordi jeg er sulten eller mett, men jeg hikker ikke hver gang jeg er sulten eller mett. Og innimellom kommer det også noen enkelthikk. Denne gangen gjorde det det. Disse grasalt høye hikkene kommer helt uten forvarsel og får fram litt latter og knising hos de folka som hører det. Greit nok det, jeg liker at folk ler. Latter er fint. Men denne gangen, da det kom et gigaenkelthikk midt under forelesningen til den ene lærern. Folk begynnte å le litt, og jeg ropte ut en forklaring før jeg rakk å tenke: "Ja, jeg hikker! Dere må bare bli vant med det, for det skjer hele tiden!" I samme sekund går det opp for meg at jeg har avbrutt lærern i en setning om noe interessant (forhåpentligvis ikke) og jeg roper videre: "Beklager!" (Delvis pga at jeg avbrøyt lærern, og delvis pga at jeg hikka.) Den andre læreren i klasserommet begynner å le sammen med ca halve klassen, og jeg sitter igjen med en følelse av vanntro og mildt sjokk. HVA var det jeg nettopp ropte? Jess. Bra førsteinntrykk, Reb. Det gale, rødhårede, hikkende kvinnemennesket som roper i munnen på lærern. Dobbelgreat.
Etter ni timer med sammenhengende skole suser jeg avgårde på bysykkelen min på vei mot Nationaltheateret. Jeg har litt for stor fart og legger ikke merke til en liten trapp som ligger i min vei. Dermed får jeg følelsen av at bakken forsvinner under meg, før jeg oppdager at det faktisk "bare" var en trapp. Men jeg hopper glatt videre, sjangler unna noen mennesker, svusjer foran en buss og bråstopper ved bysykkelstativet, og tenker: "Kjære tid! Jeg sykla nettopp ned en trapp! Den hadde bare to trappetrinn, men det er fortsatt en trapp. Og trapper er jo livsfarlige å sykle ned! Jeg har alltid vært livredd for å sykle ned trapper, og nå gjorde jeg det! Ufrivillig! Jeg kunne dødd!" (Mange timer senere, er jeg fortsatt litt i sjokk over det trappestuntet.)
Nå har jeg vært våken i atten og en halv time, og jeg har vondt i øynene fordi jeg har hatt på linser i 16 timer i strekk. Man skal egentlig bare ha dem på i 12 timer, men pytt, det skiter jeg i.
Noen søndager er bare helt digge. Eller egentlig de fleste søndager, men noen skiller seg ut. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, men de klarer det gang på gang.Det kan ha noe å si at man begynner dagen med frokost i godt selskap, og at man oppdager at sola er tilstede, og det er alle menneskene også. Jeg tror søndager gjør noe med folk flest. De blir mer glade på en søndag. Hele Oslo får liksom en annen stemning ved seg. Folk smiler og tar livet med ro, og tusler sakte forbi bodene i Birkelunden. Tenåringsjentene fniser over mobilmeldinger, småbarnsmødrene triller barnevogner og de eldre observerer all godheten med et smil om munnen. Det samme gjør jeg.
Klokka ett bestemte jeg meg for å rømme ut i natten.
Jeg kom ikke lenger enn til bakgården, før jeg kom på at det var tryggest å være innenfor den låste jernporten på denne tiden av døgnet. Jeg var vrang, og ville alt og ikkeno på en gang.
Jeg la meg ned på benken som alltid står i bakgården, og tenkte at her skulle jeg ligge en stund, og bare se på skyene, selv om det ikke var så mange skyer å se på. Naboen som skulle røyke, og som plutselig dukka opp i det ene vinduet i tredje etasje, må ha trodd at jeg var enten død eller gal.
Etter noen minutter begynte det å regne. Jeg ble enda vrangere og tenkte: "Regn? REGN? Litt regn stopper ikke meg! Jeg skal ligge her til jeg blir klissvåt, om jeg må." Jeg lå der en stund, og det begynte å regne tettere. Etter ca et kvarter begynte regnet å gi seg. Jeg tenkte: "Jasså, du, regnet. Gir du deg? Kom igjen nå. Begynn å høljregn. Høljregn på meg!" Alt jeg fikk til svar var et lysglimt. Nå begynte det visst å tordne og lyne også. Jeg hørte en gang da jeg var liten, at for hvert tredje sekund det går fra lynet lyser, til tordenet buldrer, så er lynet en kilometer unna. Jeg kom til 44 sekunder før jeg hørte tordenet. "Dette var stusselige saker", tenkte jeg, mens jeg lå der og funderte over livet og døden. Regnet ga fra seg noen krampetrekk til, før det ga opp og slutta helt. Etter en time var jeg ganske våt, og litt kald, men jeg kunne godt liggi på benken hele natta, om regnet ville det. Men regnet var pinglete.
Rebecka 1 - Regn 0.
Jeg liker meg høyt oppe. Her har jeg klatret ut av vinduet til Maddis, og koser meg med trikkene som kjører forbi. Maddis bor i fjerde etasje. Jeg har ingen veranda, så da får vinduet duge. Jeg SKAL ha veranda når jeg blir stor. Ser du så tomt det er? SÅ tomt føles Oslo nå. Det er ikke så mange igjen, og det eneste positive med høsten er at folk kommer tilbake igjen. Nesten bare det eneste. Jeg er bare ikke helt klar for høst enda. Først må det være litt mer sommer. Jeg satser på at sommern kommer om en uke, for da begynner ferien min. Sånn ellers går jeg turer i den skumle parken alene, sitter på den ene av de to romantiske huskene ved elva, alene. Og leier film, alene. Neida. Jeg er ikke ensom, jeg bare later som.
If she wanna rock she rocks. If she wanna roll she rolls, synger Erik Hutchinson og jeg merker at jeg både rocker og roller over hele. Den siste halvannen uka har jeg vært både øst og vest og nord og sør. Eller hvertfall øst og sør. Jeg har sovet i fem forskjellige senger, seks, hvis jeg teller med min egen seng, som jeg mellomlanda i et par ganger. Heldigvis var jeg ikke der da det plutselig ble storm og senga mi ble fylt av masse regn og litt haggel. Stakkars bibliotektbøkene som stod i vinduskarmen.I løpet av disse dagene har jeg blant annet:- lært (igjen) at man bør holde seg borte fra brennmaneter og klegg.- bada klokka to på natta i høljeregn - sweet!- ledd en hel masse.- vært i Dyreparken i Kristiandsand for første gang i mitt liv (Til tross for at jeg er født i Arendal og har vært på ferie i Grimstad utallige somre.)- kommet et steg nærmere med å finne ut hvor jeg kommer fra. (Alle østlandsbyer, selv om jeg har bodd der i flere år, føles ikke som hjemme. Men, når jeg er i Grimstad for første gang på sikkert ti år, byen som var min bestemors hjem i ca sju-åtte år, da føler jeg at jeg er det nærmeste jeg noengang har vært å føle: "dette er hjemme". Jeg fant igjen det store piletreet. Jeg fant igjen Randvika ->paradis på jord. Jeg fant igjen det "store" klatrefjellet. Jeg fant igjen verandaen til Mimmi og kanskje fant jeg noe mer.)- kost meg helt sinnsykt med sommerferie, knallvær og fantastiske mennesker!
Det er hett i gatene, for sola er endelig her! Det er også hett i søppelkassene, bare se her:
Det brant plutselig i en søppelkasse på trikkestoppet Jernbanetorget. Og det ble enda hetere da menn i uniform dukka opp. De var jammen raskt på pletten, for jeg la såvidt merke til at det brant. Du kan se en brannmann om du myser litt, og ser til høyre for hodet til gutten med hvit genser.En annen observasjon var en stakkars marihøne, som hadde forvilla seg helt inn i enden på den trikken jeg satt på. Om den ikke var død allerede, så var det nok ikke lenge igjen til enden var nær. Og så hadde den bare to prikker. Er den fortsatt marihøne da?
