tirsdag 31. mars 2009

Livets små gleder

Våren er på vei og alle hjerter gleder seg. Jeg sitter på en cafè i Theresesgate og ser på menneskene som møtes og prates. Gode venner løper hverandre i møte på fortauet utenfor. Det skjer visst ikke bare på film, det er virkelighet. Folk ER glade i hverandre selv om det finnes mye dritt i verden. Det handler om å nyte de små gledene i livet.
For eksempel når en stamkunde på cafèen plutselig deklamerer et dikt til den nydelige jenta bak disken. (Den nydelige jenta jeg er så heldig å få kjenne.) Diktet er av Herman Wildenvey og går som følger:

I TANKER

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.

Jeg var på vei til min elskede, jeg,
sier piken med senkede blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da var det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg!



Stamkunden deklamerer hele diktet, og har god innlevelse. Han avslutter med å si at dette diktet viser godt hans syn på både prester og pene piker. Fantastisk. Jeg må bare smile bredt mens jeg vender nesa tilbake til boka, og nyter enda en liten glede i hverdagen; en god kopp kaffe.

søndag 15. mars 2009

Livets dans

I går, rundt midnatt, etter pannekakebesøk og medbrakt film, måtte jeg løpe ut for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg spurta opp i en park, satte noen fakler i en ring, (nei, ikke noe trolleritrollera her i gården) og strødde rosa og røde roseblader. Så var det å vente i buskene og passe på at ingen nysgjerrige mennesker kom bort for å ødelegge. Og. Litt senere, ble jeg vitne til et frieri. Jeg hvinte da han knelte. Og jeg hviner sjeldent.
På trikken på vei ned fra parken, møtte jeg på pappa og kjæresten. De skulle ned til sentrum for å treffe farmor, fordi farmor var på Dovrehallen, et dansested. Helt riktig. Farmor, som er 75 år, drar gjerne 2 timer inn til Oslo, for å være med venninna si ut på dansegulvet. Snakk om sprek dame. Så, klokka ett på natta, sitter jeg plutselig inne på Dovrehallen, etter litt trøbbel på grunn av mangel på legitimasjon (les: glemt lommebok). Pappa trua med å hente farmor, siden folka på dette stedet visste hvem hun var. Men da snudde de på flisa, og trodde på at jeg faktisk var pappas datter. Hvor vanskelig kan det være a? To mennesker med så rødt hår må da være i slekt med hverandre.
Så da sitter jeg der da, omringet av mennesker i en alder av 40-50-60+, og jeg lover at jeg var den eneste under 30. Lover.
Her snakker vi høy dansebandfaktor altså. Dette var gode gamle Ole Ivars slagere. Alle låtene var på svensk, bortsett fra en som var på "engelsk". Selve vokalisten var norsk, hvis du lurte på det. Damene klappet litt i takt, aller helst ved å klaske håndflatene i bordet, eller riste litt på pekefingeren. Etter alt for lang tid var det endelig en pause, og vokalisten selv slo seg ned ved bordet vårt, fordi farmor kjenner jo alle, selvfølgelig. Og da var det hilserunde med "Dette er sønnen min, og DETTE er baaarnebaaarnet mitt!" Fryd og glede. Jada, det er koselig å glede både far og farmor, men jeg må si det var en sær opplevelse. Det toppet seg da farmor dro med seg pappa ut på dansegulvet. Da måtte jeg le der jeg satt for meg selv i mørket, og prøvde å late som jeg ikke så den spinnville gamlingen som prøvde å få meg med på en dans. Han hadde null kontroll på armer og bein. Dansestilen hans minnet meg om Charlie Chaplin, ganger 15.
Men ingen grunn til bekymring folkens. Jeg holdt meg i skinnet, og kom meg trygt hjem tilslutt. Naboen hilste god jul og godt nyttår, og takket for det gamle. Det er godt det er fest i femte etasje hver helg, ellers hadde jeg ikke fått sove på grunn av all stillheten.