Påfunn

Det må være en fryd og en glede å bo med meg. Tenk det. Konstant underholdning? JATAKK. Eh. Uansett. For min del er det: gull og grønne skoger, fryd og glede, hundevalper og kattunger, sol og sjø  og alt annet godt som hører sammen - å bo med de raringene jeg bor med. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ledd til jeg ligger i en krøll et sted og gråter. Dette er positivt. Noe som ikke er like positivt for... for eksempel Carina, er når jeg finner ut at jeg skal prøve å skremme henne ved å legge meg i senga hennes mens hun er på badet for å pusse tenna for kvelden. Holymoly. Skremt ble hun, mens jeg lo til maskaraen forsvant fra øyenvippene. Det er det jeg sier: Jeg er total underholdning. For å være ekstra hyggelig, så slenger jeg med et bilde av et av dyra fra dyrehagen. Gjett hvem?

Tadaaa!

Full kontroll

Da jeg var liten trodde jeg at det het saltomothale da jeg hoppet på trampolina, for når man skulle ta en salto, så rulla man seg sammen MOT "halen", eller der halen skulle/kunne ha vært. I nyere tid har jeg funnet ut at det selvsagt heter saltomortale og betyr noe sånt som "dødelig hopp".
Og apropos dødelige hopp. Jeg hadde nettopp kommet hjem og stod i gangen og tok av meg jakka, da jeg tenke på hvor mange ganger mobilen hadde tatt et sånt dødelig hopp i dag. Ned fra en hylle, ut av en lomme eller bort fra en hånd. Konklusjonen ble fem ganger. "Ny rekord?" tenkte jeg. Inntill jeg bøyde meg ned for å ta av skoa, og vips, saltomortale for sjette gang. Denne gangen ut av lomma (for tredje gang). Jeg stod i en omvendt U og lo av meg selv. Det skulle ikke vært mulig med så ironiske hendelser.

Random mobilbilde

Denne gangen av snø i doen. Vinter, ass. 

Ny(het)

Når du kjeder deg så mye at du vurderer å vaske håret, selv om det ikke trengs, DA kjeder du deg. Jeg har ikke vært ute av leiligheten på to døgn, ikke for å gå på butikken en gang, og alt jeg kan skylde på er en mild forkjølelse. Hvorfor? Vet ikke. Og sånn ellers? Joda. 2011 startet med et brak, og jeg er stort sett fornøyd med 2010. Egentlig over middels fornøyd. Jeg ler av random folk på bussen (ikke høyt altså, men noen mennesker er bare så morsomme) og noen ler sikkert av meg.

Innimellom kommer gale briter bort til meg og ber om hjelp til å åpne en fordømt tyggispakke (hans ord) og da jeg ikke klarer det med det første, får jeg en stor bamseklem før han skriker høyt og går videre for å spørre en annen person på gata om hjelp. Eller så skjer det at jeg blir spurt av en tilfeldig kar om jeg vet at Marilyn Monroe er død, og da jeg svarer "ja" og han lurer på hvordan det står til med Michael Jackson, svarer jeg "død". Han virket fornøyd med svaret. Og sånn går no dagan...

Random mobilbilde