Tikk takk

I kveld tok jeg meg selv i å nyte kulda. Jeg ble litt overraska over følelsen, men det gikk fort over til et smil. Selv om jeg liker sommeren best, så er det ganske digg å tusle igjennom parken i mørket. Gjørma på stien har stivnet på grunn av minusgrader og gresset har blitt hvitt av frost. Tilværelsen er en mellomting. Ikke helt høst, og ikke helt vinter.

Og for noen netter siden var jeg pøbel. Klokka halv ett kjørte sjåføren på rødt lys to ganger. (Jada, jeg vet. Tufs.) Så slo vi av lysene på bilen, kjørte sakte mot huset, brukte bilnøkkelen til å bryte opp døra, henta litt post som var til oss og et par andre, lukka døra og kjørte vår vei. Noen ganger liker jeg å late som jeg lever i en film -en eventyrfilm. Men akkurat dette skjedde faktisk i virkeligheten. Ta det med ro, det var "nesten lov".

Å spise eller å bli spist

Da jeg stod på kjøkkenet og lurte på om jeg skulle bruke ett eller to egg til eggerøra, ble svaret ganske enkelt da det ene egget hoppet ned på gulvet. Jeg ropte "Neeeeeiiii!" slik Spartanerne roper "SPAAARTAAA!" og glemte et øyeblikk at klokka var litt over tolv. På kvelden.
Forøvrig er jeg ikke sikker på om firstprice fiskepinner og pestoeggerøre er en god kombinasjon, men nød lærer sulten kvinne å eksperimentere... eller noe i den duren.

Sånn ellers har jeg ommbølert på rommet, hvilket innebærer at jeg flytta stigen fra venstre side av rommet og til høyre. Ja, altså, stigen opp til hemsen. Jeg har hems. Jeg vet. Jeg er kul. Og så slo jeg meg selv i øyet i dag. Hardt. Jeg håper nesten litt at jeg våkner opp med et blått øye i morra, for det er litt kult det også, spesielt når jeg kan si at det er selvpåført.