Om å spre glede

Jeg blir seriøst sykt glad inni meg når jeg ser andre folk som blir sykt glade. Når jeg ser en 70 år gammel mann på tv, som endelig har lært seg å lese, og i tillegg får masse penger til å bygge seg et hus, og han seriøst hopper av glede i sofaen, DA kjenner jeg at jeg blir glad. Jeg deler hans glede og får lyst til å hoppe i sofan selv. Jeg ser all gleden, og får lyst til å spre den videre. Så kommer jeg på at det faktisk er Julaften, og at det ikke finnes en mer perfekt tid for å dele glede, enn nettopp i jula.
Nå skal jeg ikke skrive et innlegg om at det fint å spre glede i jula, selv om det er det, for poenget mitt er, at jeg vil spre glede hele tiden. Hva med resten av året? Hva med skolestart? Hva med påska? Det er de samme menneskene som lever rundt deg, og de trenger like mye glede hele året. Jeg er stor fan av å spre glede. Det er derfor jeg liker å le. Det er deilig å le. Det at folk til tider ler mer AV meg enn MED meg, bryr jeg meg ikke så mye om. Detaljene er ikke så viktig. Det viktige er at de ler. Jeg sprer glede. Jeg liker å gjøre folk glad. Og jeg liker å være glad selv. Du blir glad av å gjøre andre glad. Det er fint å føle at du har fått en person til å smile ekstra godt en dag. For eksempel ved å gi en klem.
Jeg er verdens største tilhenger av klemmer. Det finnes ikke mye som er bedre enn en skikkelig ordentlig god og varm klem. Jeg tror jeg har en klemmebeholder inni meg, og den må fylles opp i ny og ne. Det er godt jeg har gode venner som hjelper til, ellers kunne jeg nok funnet på å overfalle fremmede mennesker på gata med en klem.
Spre glede, folkens! Spre klemmer! Hele året!

Jeg vil jeg vil, men får ikke til

Jeg googla nettopp: "får ikke sove". For det er nemlig det jeg ikke får til; soving. Jeg prøver hardt, og har nå liggi en time og snurra rundt slik en krokodille snurrer dødsrull. Jeg er lys våken, og det irriterer meg. Jeg skulle gjerne klart å sove, for da klarer jeg nemlig å stå opp om morran også. Mystisk det der. At leggetid og ståopptid skal ha noen sammenheng. Uansett.
En bakdel med at jeg er lys våken klokka ett og to og tre på natta, er at dette går utover de andre som tilfeldigvis også er våkne på denne tiden. I natt var det Emma. Stakkars Emma. Jeg fungerer slik, at hvis jeg har kjeda meg ganske mye, kanskje en hel dag, så blir jeg meget pratesalig. Og da Emma kom ut av rommet sitt klokka ett i natt (Døgnrymte litt på tur her også kanskje?), så overfalt jeg henne med pratpratprat. Da hun til slutt ikke svarte på det jeg snakka om, og spurte om, sa jeg: "Emma? Snakker jeg for mye?" Og hun sa: "Ja."
Og jeg er meget klar over det. Men jeg kan ikke noe for det.
Jeg tror jeg burde komme meg ut i litt frisk luft i morgen. Og kanskje finne noen mennesker å snakke med. Men da må jeg klare å sovne først. Søren. Kanskje jeg blir kjempetrøtt, sånn plutselig, etter å ha publisert det innlegget her? Jeg kan jo håpe.

Store, vennlige kjempe.

Litt spenning i hverdagen, er det for mye å forlange? Bare litt? Litt spenning? Bare litt spenning i hverdagen?

Her om dagen måtte jeg skru sammen data'n min. Den mista en skrue. Det er andre gangen den har gjort. Bør jeg ta den med til legen snart?

En ting jeg lurer på: hva er greia med klementiner/mandariner? Hva er forskjellen? Og hvorfor i gull og grønne skoger er det så mange steiner i enkelte klementiner, men ikke i andre? Det er skikkelig kjedelig å spise en klementin med mange steiner i hver båt. I forrige uke spise jeg en klementing med atten steiner. Jeg telte.
En annen ting jeg lurer på: Hvor skal jeg gjøre av meg selv i jula? Er det noen andre hjemme i Oslo liksom? Føler det er litt stusselig å sitte alene i et helt tomt kollektiv i romjula.
En tredje ting jeg lurer på: Hvor mange leser denne bloggen? Jeg aner ikke. Spørs om jeg får svar på noen av spørsmålene mine uansett. Men pytt.

Jeg vurderer å lese SVK, av Roald Dahl. Den har jeg nemlig aldri lest før, og den ser koselig ut der den står i bokhylla mi. DETTE er spenning, dere. Roald Dahl liksom. Ohyess. Spenning på høyt plan.
Anyone else?

DøgnUrytme

Når du kommer hjem på samme tidspunkt som Kiwi åper dørene, vet du at du har vært lenge ute. Og ikke nok med det. Rekk opp handa de som har sovet ca 3 av de siste 41 timene? Ikke det nei... Kanskje var jeg den eneste? Og, midt oppi dette hadde jeg en eksamen tror jeg.
Lett når man er vidunderkvinnen, hva? Eller, vent... Det er kanskje ikke så vidunderlig. Hm. Jeg får jobbe med saken. Snart er det 2009 folkens. Da ordner det seg.
Alt ordner seg, alltid.
Og jeg tror, at mennesker kunne klart seg med å sove bare annenhver natt. Funker jo fint for meg. Det eneste som er farlig, er å ta trikk. Da sovner man på flekken.

Pygmépusher?

Jeg fant det ut nå. Jeg burde ha et lite vesen som sitter på skulderen min dagen lang og pusher meg til jeg gjøre noe fornuftig. Av typen "engel/djevel", sånn som du ser i tegnefilmer vet du, bare at dette er mer en engel, med djevelske intensjoner. For intensjonene er å få noe gjort. Og for meg er det nesten helt umulig. Og jeg blir så oppgitt, for jeg sparker meg selv på leggen gang på gang. Når skal jeg lære av mine feil? Når? Fortell meg det, noen!
Madeleine har rett. Søndager fungerer ikke.

Middagsgjester?

Jeg liker at Maddis ringer på en lørdag kveld og sier at hun har et spørsmål jeg bare kan svare ja på, og at jeg må svare før hun har stilt spørsmålet. Jeg sa: "Eh. Okey. Ja?" Og dermed var vi på vei til Tønsberg for å redde Janis. Roadtrip med musikk og tidenes søteste jente? Det kan man faktisk bare si ja til. Så da glemmer man at man har eksamen, og tenker heller på, at om en uke, så er alt over.

Vi fant til slutt Janis hjemme hos sin søster, der de satt og spiste middag. Middagskræsjendegjester er alltid stas. Etter litt prat om løst og fast, kom vi inn på at jeg skal bli lærer osv, blablabla, og jeg nevnte at allmennlærerutdanninga skal deles i to løp. Søstra til Janis sa at ho hadde lest om det i avisa samme dag, og jeg lo og sa at da hadde ho lest om meg. Og Janis fant dagens Aftenposten, og jammen, der var jeg (og fire søte kollokviejenter) på side to i Aftenposten. Landsdekkende avis dere. Litt småstas, eller hva? Uansett. Jeg synes tanken var morsom. - Å få en vilt fremmed person fallende inn i stua en lørdag kveld, samme person du har lest om i avisa noen timer før. Det skjer ikke hver dag. Spesielt ikke midt i en biffmiddag.

Kollektivet Kolmen

Kollektivlivet er stas.
Jeg koser meg jeg. Enten jeg ler meg halvt ihjel i gangen, fordi jeg nettopp dro ned buksene til Emma, uten å tenke over at jeg gjorde det. Eller jeg tryner når jeg prøver å være snill og åpne døra for Øystein. Eller Carina og Øystein holder halvimprovisert jazzkonsert for meg og Emma. Eller at Erik alltid sovner på sofan etter jobb, så koser jeg meg. Livet er ganske ålreit ass. Spesielt når man bor i et galehus med søte mennesker.
Jeg koser meg.

Jeg tenker, derfor er jeg.

Jeg tenker så alt for mange tanker noen ganger. I dag, for eksempel, har jeg tenkt: "Å se på en vaskemaskin som går rundt og rundt er jammen underholdene." Så tenkte jeg på hvorfor i all verden jeg tenkte det. Jeg tenkte: "Radio er jammen undervurdert. Eller kanskje det bare er jeg som har undervurdert radioen?" Og det tror jeg faktisk at jeg har.
Jeg tenker på Kongo, men tenker videre at det orker jeg ikke å tenke på, fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Hvertfall ikke akkurat her og nå, med et kjøkkenbord, en vaskemaskin og en radio.
Dette er ganske vanlige tanker for et menneske som lever, vil jeg tro. Men jeg tror uansett at jeg tenker mer enn mannen i gata, nesten litt som "Hiroshima i hodet", som Kirsti sa i går. Men vi har bestemt oss. Vi må bare la være å tenke. Slutte å være så sabla smarte. For det er vi, hvertfall Kirsti. Litt for smarte for vårt eget beste?
Alt ordner seg, bare du har litt musikk og Gud i hverdagen.

Aijm ånn a råål.

Noen ganger er det bare skikkelig digg å leve! Spesielt når man kan leve på en cafè. Finnes det noe bedre? Drikke kaffe og snakke om livet? Noen mennesker gjør meg bare veldig glad, spesielt når det er fem måneder siden man så hverandre sist. Kaffen gjør meg ganske glad den også, og litt spinnvill. Men verden har bare godt av litt spinnvillhet. Vi kunne gjerne hatt mer av det, synes jeg.

In your face, world!

Byen

Jeg liker Oslo. Jeg liker byen. Jeg liker det at den er litt stor, selv om den ikke er det. Hver uke blir byen mindre og mindre fordi jeg lærer noe nytt. Jeg oppdager at avstanden fra det ene til det andre er kortere enn jeg tror. Jeg liker når det skjer, når jeg lærer noe nytt. Da blir på en måte byen enda mer min. -Jeg har overvunnet enda et stykke by. Den er jammen ikke så stor denne byen, men stor nok. Akkurat passe for meg.

Jeg liker Oslo. Jeg liker at det skjer ting. Jeg liker å se alle de fantastiske menneskene. Jeg liker når alle menneskene er ute og går, for eksempel på fakkelvandring rundt akerselva. Da koser jeg meg da. Jeg koser meg fordi menneskene rundt meg koser seg. Jeg liker at du kan gjøre hva du vil, når du vil, hvor du vil, uten at folk flest legger merke til deg.

Jeg liker Oslo. På en rar måte liker jeg å høre sirenene fra brannbiler og politibiler og sykebiler. Det er ikke tanken på de som har det vondt jeg liker, men jeg liker tanken på at menneskene lever. De lever i byen, og jeg kjenner at jeg lever litt ekstra når jeg hører sirener. Er jeg slem da?

Jeg liker Oslo. Jeg liker menneskemylderet, lydene, luktene og luene.

Kjendismagnet?

Du vet du er tidlig oppe når du går UT døra hjemme, samtidig som melka går INN døra på Kiwi.

Hva skjer med at dette blir en kjendisblogg? Jeg gjør det ikke med vilje. Jeg lover! Men jeg er tydligvis en kjendismagnet. I dag var jeg på cafè med Christer Falck. Det var koselig helt til han fikk en telefon, og sa: "Det er Christer?" Da blei han så fryktelig opptatt. Men heldigvis hadde jeg med meg Anne i backup. Backup er viktig. Og kaffe er viktig. Søvn er også viktig, men ikke så viktig som kaffe. Men en ting som nesten er det viktigste av alt, det er venner. Husk det folkens. Venner er livet. Bare ikke alt for mange av vennene dine er kjendiser da. Det kan være litt slitsomt.

I heart Oslo

Jeg går på gata, med den O store lærerpermen under armen, og føler meg skikkelig som en lærer. Jeg kommer til å bli verdens kuleste lærer. Og mens jeg går der i min egen verden og føler meg fornøyd, tror du ikke selveste Fru Høyhår kommer kjørendes forbi. Denne gangen var hun hvertfall ikke på vei ned slottstrappa, og godt er det. Jeg går videre i min fine høstverden, og et par kvartal fra heimen, går jeg forbi Mister Skinnskjegg som Elvis, men denne gangen begikk han hvertall ikke en av de syv dødssyndene.

Poenget mitt er: Jeg liker Oslo. Oslo liker meg. Vi lever i en fin verden.

Og jeg var på Wergelandvandring i dag, og jeg sier bare: "Klag ikke under Stjernene over mangel paa lyse Punkter i dit Liv".

Forfulgt?

I dag trodde jeg at jeg ble forfulgt av Linn Skåber.
Jeg satt på trikken til Torshov, og på Birkelunden kom Linn Skåber på. Hun satte seg på setet foran meg. Jeg skulle bytte til buss på Torshov, og jammen tror du ikke at hun gikk av på samme stopp. Men stoppet Linn Skåber der? Neida, hun fortsatte med å følge etter meg inn på akkurat den bussen jeg skulle ta videre til Majorstua, og satte seg rett i nærheten av meg og stirret stygt på meg. (Kanskje ikke, men hun sa: "Nei, her gidder jeg ikke å sitte.") Jeg tenkte: jeg rister henne sikkert av meg når jeg går av på Marienlyst, men tror du ikke, at selvsagt fortsatte hun jakten, og hun gikk bak meg hele veien til Marienlyst skole. Jeg begynte nesten å løpe.

Til slutt gikk det opp for meg at NRK ligger rett bak Marienlyst skole, og hun skulle sikkert på jobb, men det er jo mye morsommere å fortelle om "Da jeg ble forfulgt av Linn Skåber!"

Hva Mattedøden gjør med deg

Jeg har sovet null timer. Ikke lurt. Alt virka så mye mer fornuftig i går, typisk nok. Men, heldigvis er jeg vidunderkvinnen, og det er den letteste sak i verden å være på første praksisdag uten en smule søvn. Jeg er litt svimmel for øyeblikket, men pytt.

Og du vet når man har vært på do og så henger det fast toalettpapir under skoen? Se for deg at dette skjer på høgskolen du går på. Du oppdager det etter hvert, og i forsøket på å få papiret vekk fra den ene skoen, sprer du det til den andre også. Se for deg at en idiot står i en gang, og fortvilet krøller beina i alle retninger for å tråkke papiret av. Se for deg at papiret er som lim, det vil ikke av skoen. Se for deg at det kommer en person gående som ser hva som skjer og begynner å le kraftig. Se for deg at denne idioten med papir over hele, er meg.
Riktig. Jeg kunne ikke helt tro at det var sant jeg heller.

Bakgårdskatter

Det er noe fint med å sitte i bakgården klokka halv 3 på natta og drikke kakao. Du vet at marerittet av matteoppgaver venter inne på kjøkkenbordet, og senga kaller på deg som aldri før. Men akkurat i mørket i bakgården, tar du en pause fra mattedøden, og bare nyter kakaoen og snakker om fine ting. Har jeg sagt hvor mye jeg hater mattemappekrav? Ca like mye som jeg elsker kakao i bakgråden klokka sent. Om ikke mer.
Nevnte jeg at jeg drakk kakao?

Fødsel

Jeg hørte i dag av min søster at jeg hadde et talent for skriving, og siden det er sent på kvelden og man som kjent ikke tenker like klart da, bestemte jeg meg for å opprette en blogg. Dette har jeg tenkt på mange ganger, i kanskje noen år, og jammen, i kveld skjedde det. Min blogg ble født.

Det første jeg tenker er: tenk alle de innleggene jeg kunne ha skrevet til nå, men som verden aldri har sett, fordi jeg somler. Jeg somler alltid. Med det meste. Men jeg liker livet mitt fordet.

Det andre jeg tenker er at det er litt teit å starte denne bloggen. Blogghypen er liksom over for denne gang og jeg er for sent ute.

Det tredje jeg tenker er at det kanskje er like greit.