Blåmandag?

Selv om jeg ikke liker å fortelle om dagene mine, er dette en dag som må fortelles om. Den begynte særdeles godt med at jeg var ekstremt overbevist om at jeg hadde RLE klokka halv ni, og Kunst&Håndverk litt senere. Da jeg fikk med meg diverse beskjeder om at RLE ikke var før halv tre, og at det kanskje allerede hadde vært på lørdag (!), ble det fullt kaos i hodet mitt, Det hjalp ikke det spøtt at dataen på skolen brukte ca syv minutter på å starte opp. Plutselig tenkte jeg tanken, at det kunne jo hende at det var Kunst&Håndverk jeg hadde først? Og jaggu hadde ikke tanken rett. Jeg spurta tilbake der jeg kom fra, men skaden var allerede skjedd og jeg kom 25 minutter forsent til den timen som egentlig begynte halv ni. Great.
Da jeg til slutt kom meg til RLE-timen og møtte den nye klassen for høsten, var jeg litt sulten. Det har seg slik at når jeg hikker, er det som oftest fordi jeg er sulten eller mett, men jeg hikker ikke hver gang jeg er sulten eller mett. Og innimellom kommer det også noen enkelthikk. Denne gangen gjorde det det. Disse grasalt høye hikkene kommer helt uten forvarsel og får fram litt latter og knising hos de folka som hører det. Greit nok det, jeg liker at folk ler. Latter er fint. Men denne gangen, da det kom et gigaenkelthikk midt under forelesningen til den ene lærern. Folk begynnte å le litt, og jeg ropte ut en forklaring før jeg rakk å tenke: "Ja, jeg hikker! Dere må bare bli vant med det, for det skjer hele tiden!" I samme sekund går det opp for meg at jeg har avbrutt lærern i en setning om noe interessant (forhåpentligvis ikke) og jeg roper videre: "Beklager!" (Delvis pga at jeg avbrøyt lærern, og delvis pga at jeg hikka.) Den andre læreren i klasserommet begynner å le sammen med ca halve klassen, og jeg sitter igjen med en følelse av vanntro og mildt sjokk. HVA var det jeg nettopp ropte? Jess. Bra førsteinntrykk, Reb. Det gale, rødhårede, hikkende kvinnemennesket som roper i munnen på lærern. Dobbelgreat.
Etter ni timer med sammenhengende skole suser jeg avgårde på bysykkelen min på vei mot Nationaltheateret. Jeg har litt for stor fart og legger ikke merke til en liten trapp som ligger i min vei. Dermed får jeg følelsen av at bakken forsvinner under meg, før jeg oppdager at det faktisk "bare" var en trapp. Men jeg hopper glatt videre, sjangler unna noen mennesker, svusjer foran en buss og bråstopper ved bysykkelstativet, og tenker: "Kjære tid! Jeg sykla nettopp ned en trapp! Den hadde bare to trappetrinn, men det er fortsatt en trapp. Og trapper er jo livsfarlige å sykle ned! Jeg har alltid vært livredd for å sykle ned trapper, og nå gjorde jeg det! Ufrivillig! Jeg kunne dødd!" (Mange timer senere, er jeg fortsatt litt i sjokk over det trappestuntet.)
Nå har jeg vært våken i atten og en halv time, og jeg har vondt i øynene fordi jeg har hatt på linser i 16 timer i strekk. Man skal egentlig bare ha dem på i 12 timer, men pytt, det skiter jeg i.

Søndag

Noen søndager er bare helt digge. Eller egentlig de fleste søndager, men noen skiller seg ut. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, men de klarer det gang på gang.
Det kan ha noe å si at man begynner dagen med frokost i godt selskap, og at man oppdager at sola er tilstede, og det er alle menneskene også. Jeg tror søndager gjør noe med folk flest. De blir mer glade på en søndag. Hele Oslo får liksom en annen stemning ved seg. Folk smiler og tar livet med ro, og tusler sakte forbi bodene i Birkelunden. Tenåringsjentene fniser over mobilmeldinger, småbarnsmødrene triller barnevogner og de eldre observerer all godheten med et smil om munnen. Det samme gjør jeg.

I nattens mulm og mørke

Klokka ett bestemte jeg meg for å rømme ut i natten.
Jeg kom ikke lenger enn til bakgården, før jeg kom på at det var tryggest å være innenfor den låste jernporten på denne tiden av døgnet. Jeg var vrang, og ville alt og ikkeno på en gang.
Jeg la meg ned på benken som alltid står i bakgården, og tenkte at her skulle jeg ligge en stund, og bare se på skyene, selv om det ikke var så mange skyer å se på. Naboen som skulle røyke, og som plutselig dukka opp i det ene vinduet i tredje etasje, må ha trodd at jeg var enten død eller gal.
Etter noen minutter begynte det å regne. Jeg ble enda vrangere og tenkte: "Regn? REGN? Litt regn stopper ikke meg! Jeg skal ligge her til jeg blir klissvåt, om jeg må." Jeg lå der en stund, og det begynte å regne tettere. Etter ca et kvarter begynte regnet å gi seg. Jeg tenkte: "Jasså, du, regnet. Gir du deg? Kom igjen nå. Begynn å høljregn. Høljregn på meg!" Alt jeg fikk til svar var et lysglimt. Nå begynte det visst å tordne og lyne også. Jeg hørte en gang da jeg var liten, at for hvert tredje sekund det går fra lynet lyser, til tordenet buldrer, så er lynet en kilometer unna. Jeg kom til 44 sekunder før jeg hørte tordenet. "Dette var stusselige saker", tenkte jeg, mens jeg lå der og funderte over livet og døden. Regnet ga fra seg noen krampetrekk til, før det ga opp og slutta helt. Etter en time var jeg ganske våt, og litt kald, men jeg kunne godt liggi på benken hele natta, om regnet ville det. Men regnet var pinglete.
Rebecka 1 - Regn 0.