Driving home from christmas

Noen ganger er jeg bare så utrolig fornøyd, kanskje til og med lykkelig. Jeg sitter på toget og ser ut av vinduet på det snødekte landskapet. Trærne ser ut som i gamle dager, (du vet, sånne dager som "Bestemor og de åtte ungene" ble spilt inn på) snøfylte og tunge. Jeg smiler fordi alt er så fint, og jeg ler litt inni meg av høyballene på jordet som ser ut som svære snøballer som store trollunger har hatt snøballkrig med. Jeg smiler fordi jeg har så fine venner, som man kan le med og klemme på fordi man er så glad i dem. Og så smiler jeg ekstra mye når jeg takker Gud for det fine livet jeg har.


Jula er snart forbi, og den var også fin og flott - i et lite rødt hus ved skogkanten. Vi henta juletre i skogen, slik som i gamle dager, og lagde snølykter slik som i gamle dager. Jeg fyrte i peisen, slik som i gamle dager, og vi hadde jul, nesten som i gamle dager. Men likevel stiller jeg spørsmålet: Var ting egentlig bedre i gamle dager?

Unge, kjekke herremenn?

Min rullende, blonde, sarkasmeguru er tilbake fra Kina! Hurra! Det gjør hverdagen til et bedre sted. Etter besøket var jeg en gladlaks og fulgte dronninga til trikken, fordi jeg er en slik god venn. Bare spør de andre vennene mine også. Vil du at jeg skal hente deg på andre siden av byen fordi du ikke vil gå ut i kulda alene? Jaok, greit det. Jeg gjør ikke noe bedre akkurat nå uansett.
Poenget er, at da jeg var på vei inn døra til gangen i bygården jeg lever bylivet i, så gikk det ikke helt smertefritt. Ingen fare, denne gangen var det ikke meg det gikk utover, men da jeg åpna døra, stupte det en ung, kjekk herremann nesten rett i fanget på meg. (Hadde det bare vært så vel.)
Jeg sa: "Oisann. Gikk det bra?"
Han var tydelig beruset og etter å ha klart å feste blikket, spurte han: "Det var visst to trappetrinn det der?"
Jeg svarte: "Det var visst det."
Herremannen veivet med pekefingeren mot de to tappetrinnene og sa med et glis: "Jeg tok de i ett jeg!"
Så valset han videre og jeg ropte "lykke til!" Det tror jeg at han trengte.

Når en pekkerkakebaker baker pepperkakekaker...

Jeg lager en slags kake. På slump, eller slums, som jeg sier.

Noen dager har man bare så sykt godtesyken, og til slutt sprekker man. Og siden det er søndag og ingen butikker er oppe (hysj, jeg "vet ikke" at Seveneleven o.l. er oppe) så da tar man det man har i kjøleskapet, og prøver å skape en kake. Jeg har aldri laga kake uten oppskrift før.

Først tar jeg ett egg, og litt sukker, og så litt kakao, og så litt smør, og så litt mel, og så ett egg til, for jeg tenker at det ikke blir nok med bare ett, og så litt mel til, og så litt kakao til, og en liten dæsj med vaniljesukker, før jeg strør i bittelitt sukker til på slutten, og rører med en vips eller visp eller hva det nå heter.

Den største utfordringen blir å finne noe å ha røra i, slik at jeg kan steke "kaka" i ovnen. Lurer på om ikke to sånne gigamuffinsformer kan være løsningen på problemet? Dette blir spennende.

(Edit: Nå er jeg kvalm)

Faktisk: glade jul

I dag har jeg vært på jobb, på en søndag. Jeg trodde at det skulle bli urkjedelig, men det var i grunn ganske ålreit. Bare man har julemusikk på anlegget, så blir alt mye bedre, selv om man er alene. Og dessuten er jeg flink, og da blir det ekstra gøy. Jeg var såppas fornøyd til slutt at jeg faktisk glemte(!) å stenge. Det er helt drøyt, det har aldri skjedd før, og kommer nok ikke til å skje igjen heller. Men ta det med ro, folkens. Jeg kom på det igjen da den siste koselige familien snakka om at de heller skulle komme tilbake etterpå, og da det gikk opp for meg at klokka var overs seks, sa jeg at det funka nok dårlig, siden vi egentlig stengte i stad. Så det endte med at de kjøpte skoene alikevel. Hurra! Til slutt hikka jeg høyt før jeg dro hjem.

Jeg begynner for en gangs skyld å glede meg til jul, og sånt blir man fornøyd av. Jeg har hodet over vannet når det gjelder eksamener og har funnet ut at jeg egentlig har det ganske bra. Julestemningen er så sinnsykt over meg, at da jeg tråkka i en stor vanndam på vei hjem i stad, og det spruta oppover buksa, måtte jeg bare smile.

Tikk takk

I kveld tok jeg meg selv i å nyte kulda. Jeg ble litt overraska over følelsen, men det gikk fort over til et smil. Selv om jeg liker sommeren best, så er det ganske digg å tusle igjennom parken i mørket. Gjørma på stien har stivnet på grunn av minusgrader og gresset har blitt hvitt av frost. Tilværelsen er en mellomting. Ikke helt høst, og ikke helt vinter.

Og for noen netter siden var jeg pøbel. Klokka halv ett kjørte sjåføren på rødt lys to ganger. (Jada, jeg vet. Tufs.) Så slo vi av lysene på bilen, kjørte sakte mot huset, brukte bilnøkkelen til å bryte opp døra, henta litt post som var til oss og et par andre, lukka døra og kjørte vår vei. Noen ganger liker jeg å late som jeg lever i en film -en eventyrfilm. Men akkurat dette skjedde faktisk i virkeligheten. Ta det med ro, det var "nesten lov".

Å spise eller å bli spist

Da jeg stod på kjøkkenet og lurte på om jeg skulle bruke ett eller to egg til eggerøra, ble svaret ganske enkelt da det ene egget hoppet ned på gulvet. Jeg ropte "Neeeeeiiii!" slik Spartanerne roper "SPAAARTAAA!" og glemte et øyeblikk at klokka var litt over tolv. På kvelden.
Forøvrig er jeg ikke sikker på om firstprice fiskepinner og pestoeggerøre er en god kombinasjon, men nød lærer sulten kvinne å eksperimentere... eller noe i den duren.

Sånn ellers har jeg ommbølert på rommet, hvilket innebærer at jeg flytta stigen fra venstre side av rommet og til høyre. Ja, altså, stigen opp til hemsen. Jeg har hems. Jeg vet. Jeg er kul. Og så slo jeg meg selv i øyet i dag. Hardt. Jeg håper nesten litt at jeg våkner opp med et blått øye i morra, for det er litt kult det også, spesielt når jeg kan si at det er selvpåført.

Høstlørdag

Jeg synes i grunn det er litt fint å bli dratt ut av drømmeland og opp til Birkelunden en lørdags"morgen" for å hjelpe til å bære en stol. På veien opp til Birkelunden gikk jeg forbi en ung gutt som pratet i telefonen, og i løpet av ca tredve sekunder forløp samtalen slik:
"Hallo.
Sover du?
Sover du?!
Jeg er ved Sofienshlmlparken.
Sofienparken.
Sofienparken!
Jeg er ved Sofienparken!
Sofienparken sier jeg!
(Dette ordet sa han sikkert fem ganger til, før):
Sofienparken!!
...sover du?
Sover du!?
...
Er du våken?"

Jeg fikk aldri vite om den stakkars personen på andre siden av telefonlinja var våken eller ikke, men jeg tipper han ble det etter den samtalen.
Og så gikk jeg på skrått gjennom parken og tok meg selv i å smile høyt over lyden av alle bladene jeg subbet igjennom. Det er deilig med høst. Etter at jeg plukket opp stolen og hun som satt i den, bar vi den gatelangs. Mannen som satt ved fortauet sa til sin datter, ganske høyt: "Se der ja, de har kjøpt stol." Til slutt sa en dame: "Bomber og kanari!" og hun var sikkert ikke klar over at hun blanda to forskjellige uttrykk, men jeg likte det.

Hallusinasjoner

"Gjerder er ingen hindring!" sa vi og var på oppdagelsesferd i en forlatt lagerbygning og hoppet over gjerdet etterpå. Vi fant huske nummer tre og fire, og klatret i treet.



"Jeg er litt sånn feminist." sa han. Så sa jeg noe i denne duren: "Plutselig blir man eldre uten at man merker det."

For akkurat det har jeg tenkt litt på i det siste, at tiden går så fort at du er død før du rekker å snu deg i grava. Okey, det går kanskje ikke så fort, men vips, så var det høst, og vips så sitter du der med skjegget i postkassa, og lurer på hvor livet ditt ble av. Det er derfor jeg sier at man må passe på å kose seg med livet mens man har det. Det er godt å kjenne at man lever, både på godt og vondt, men mest godt. Gjør det meste ut av nåtiden, for framtiden kommer før du vet ordet av det.

<3

Verdens oppfattelse: For å få kjærlighet, så må man gi kjærlighet. Du må fortjene den. Være snill og grei. Gjøre det riktige. Hvis du gjør noe feil, så er det synd for deg. Du er tross alt bare et menneske. Alene på denne jord.

Dette er så FEIL. Jeg blir provosert av å tenke på det. Av å tenke på alle de som går rundt og føler seg ensomme og ikke elsket. Som tror at hvis de gjør sånn og sånn, DA fortjener de kjærligheten, nærheten. Det er så mange som ikke er klar over at det finnes et hav av kjærlighet. Et univers av kjærlighet, som er klare for oss å stupe uti. Og vi trenger ikke å gjøre noe for å fortjene denne kjærligheten. Vi trenger ikke å forstå den en gang, fordi den går ikke an å forstå, selv om man prøver så hardt at verden går i stykker.
Kjærligheten er her av en grunn: For oss. En annen måtte dø, fordi det fantes en som elsket oss, alle og enhver, -DEG-, så høyt at han ikke klarte å bare sitte der og se på at vi gikk fortapt. Alt vi trenger å gjøre, er å si: Jatakk, til Kjærligheten. Vi må ta et valg. Velge å åpne hjertet opp for kjærligheten. Den kjærligheten som ikke vil gjøre noe annet enn at du føler deg elsket. Så elsket at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Så elsket, at du ikke klarer å gjøre noe annet enn å spre det videre. EKTE KJÆRLIGHET

Natt(er)gal

I kveld er jeg litt gal. Jeg sitter her og tenker at i kveld kan jeg gjøre alt i hele verden! Alt i hele Norge hvertfall. Hvis noen hadde kommet med en utfordring nå, så hadde jeg tatt den glatt. Men det er litt farlig å si, for plutselig kommer noen med en utfordring som jeg ikke tør å ta alikevel, fordi jeg kanskje ikke er så tøff som jeg liker å tro at jeg er, og det er jo litt kjedelig.
Det er noe med høsten. Den gjør meg litt varulv, som jeg sa i går. Når klokka blir over tjue, og andre folk begynner å bli trøtte, får jeg heller kjempelyst til å dra ut og leke i mørket. Og så blir jeg sånn rar, sånn at jeg plutselig føler for å snakke på rim, men det kan jeg ikke, så jeg lar det være. Jeg gjør heller noe jeg kan. Som å klatre i trærne, eller sette meg selv i fare langs elva. For en tufs jeg er.

Triks i ermet, eller i koppen.

Jeg ble tilbudt kjærlighet, på åpen gate.
Okå, det var kjærlighet-på-pinne, men den var grønn, så jeg var litt skeptisk.

Og så har jeg funnet et triks for å ferdes litt tryggere alene langs akerselva. Du kjøper deg en kaffe, og setter deg på huska, og når den litt skumle mannen nærmer seg og begynner å snakke til deg, sier du bare "Oh, I'm out of coffee, got to go." (Her er det viktig å taijme slik at du faktisk er tom for kaffe, for da kan du vise ham den tomme koppen, som understreker at du absolutt må gå.) Da blir det ikke like frekt å komme seg i sikkerhet.

...og langt, langt borte...

I natt var jeg del av et eventyr. Et eventyr alà Asbjørnsen og Moe. Vi satt på to husker og så på den svarte elva som rant under oss. Plutselig hørte vi noen som spilte på en fløyte. Da vi tok en sjanse, og valgte å følge lyden av fløyta oppover elva, kom vi til en bro. Under broa var det en kar som stod og spilte. Det synes jeg er ganske utrolig. Midt på natta, i Oslo, under broa, langs elva, så står det søren meg en kar og spiller på fløyte. Helt for seg selv.
Og da vi gikk videre, forbi den fløytespillende karen, så vi Oslo's største rotte. Det er jeg sikker på. Den var nesten like stor som en katt, og vandra elvelangs den også. Jeg tror kanskje den var magisk, for det var tross alt et eventyr.
Etter hvert som vi kom oss vekk fra den skumle elva, måtte vi over et gjerde fordi noen prøvde å fange oss i en skummel bakgate. Men jeg visste råd. Jeg vet alltid råd.
Hele eventyret endte med at vi hilste på et troll med veldig store bein. Vi dytta litt på det, slik at det klarte å huske. Han vinka oss adjø.
Da jeg endelig var på vei hjemover, så jeg en mann som hang oppned i et tre, men det viste seg å bare være en pappmann. Snipp, snapp, snute.

Ting som skjer.

En mann står utenfor hotellet med lukkede øyne og koser seg i høstsola.
Litt lenger ned i gata tusler det en kar med skinnjakke og lilla flanellsbukser som er brettet såppas godt opp at de oransje sokkene skinner høyt.
Jeg ser stadig Christer Falck og Kristoffer Schau.
På høyskolen finnes det et hemmelig rom som ikke så mange vet om. Der er det en sofa.
Plutselig en dag er Stortorvet fylt med mange forskjellige hunder og deres eiere. Dressur i full offentlighet! Noen mer vellykkede enn andre.
Fakkelvandring rundt Akerselva med glade folk, politiets "rockeband" og spøkelser rundt hvert hjørne.

Eller når jeg sitter på trikken og koser meg med "prototypmenneskene" som alltid er der. Noen ganger skriver jeg ned på mobilen samtaler jeg overhører. For eksempel;

Gutten i 20-åra med Bærumssleik og mobiltelefon: "Kanke du bare mekke en invite på facebook a? Det er jo det som blir mest smuud. Og så bare inviter du de folka du er keen på å invite. Det blir smuud vettø. Så drar vi til hytta mi og sitter på en topp og chiller'n og sånn. Det blir bra smuuud."

vs.

De to damene i 50-åra: "-Blablablabla... Ja, jeg husker den vesten fra 70-åra. (...) -De dro til London bare for å få tak i den Beatlespakka. -Nei, gjorde de det? Guuud så morsomt. Ja, sånt har jeg sansen for. Blablabla..."

Er det ikke fantastisk? :D Menneskene som bare ER. Det går jo ikke an å ikke like folk!

En tur uten mål og mening, men alikevel så veldig ikke.

"Vi rømmer et sted", sa jeg. "Ja, den er jeg med på", sa hun.

Noen dager senere er vi begge våkne. Vi har bil, og vi har en søndag med fint vær. Vi har også andre ting å gjøre, som vi skulle ha gjort i forrigårs, men noen ganger må man rømme fra fornuftigheten og verden.
Vi setter oss i bilen og tar fram en kartbok. Jeg finner Hurumlandet på kartet, og sier at jeg vil dra til bondelandet og ta på kornåkrene. Hurumlandet høres ut som et stykke koselig land. Vi kjører langt og lenger enn langt, og hun tror at vi hele tiden har kommet fram til Hurumlandet, men det har vi ikke. Til slutt har vi nådd verdens ende, og vi setter oss og ser på havet.
Etter hvert finner vi en liten by(gd?) som later som den ligger på sørlandet, og en café med digg mat og nesten diggere kaffe. Vi finner sofaen og praten, og vi er i en annen verden. Vi klarte å rømme. Ingen vet hvor vi er, hvem vi er eller hvorfor vi er der, og hverdagen og livet kjennes fjernt nok ut, om enn bare for et øyeblikk.

Blåmandag?

Selv om jeg ikke liker å fortelle om dagene mine, er dette en dag som må fortelles om. Den begynte særdeles godt med at jeg var ekstremt overbevist om at jeg hadde RLE klokka halv ni, og Kunst&Håndverk litt senere. Da jeg fikk med meg diverse beskjeder om at RLE ikke var før halv tre, og at det kanskje allerede hadde vært på lørdag (!), ble det fullt kaos i hodet mitt, Det hjalp ikke det spøtt at dataen på skolen brukte ca syv minutter på å starte opp. Plutselig tenkte jeg tanken, at det kunne jo hende at det var Kunst&Håndverk jeg hadde først? Og jaggu hadde ikke tanken rett. Jeg spurta tilbake der jeg kom fra, men skaden var allerede skjedd og jeg kom 25 minutter forsent til den timen som egentlig begynte halv ni. Great.
Da jeg til slutt kom meg til RLE-timen og møtte den nye klassen for høsten, var jeg litt sulten. Det har seg slik at når jeg hikker, er det som oftest fordi jeg er sulten eller mett, men jeg hikker ikke hver gang jeg er sulten eller mett. Og innimellom kommer det også noen enkelthikk. Denne gangen gjorde det det. Disse grasalt høye hikkene kommer helt uten forvarsel og får fram litt latter og knising hos de folka som hører det. Greit nok det, jeg liker at folk ler. Latter er fint. Men denne gangen, da det kom et gigaenkelthikk midt under forelesningen til den ene lærern. Folk begynnte å le litt, og jeg ropte ut en forklaring før jeg rakk å tenke: "Ja, jeg hikker! Dere må bare bli vant med det, for det skjer hele tiden!" I samme sekund går det opp for meg at jeg har avbrutt lærern i en setning om noe interessant (forhåpentligvis ikke) og jeg roper videre: "Beklager!" (Delvis pga at jeg avbrøyt lærern, og delvis pga at jeg hikka.) Den andre læreren i klasserommet begynner å le sammen med ca halve klassen, og jeg sitter igjen med en følelse av vanntro og mildt sjokk. HVA var det jeg nettopp ropte? Jess. Bra førsteinntrykk, Reb. Det gale, rødhårede, hikkende kvinnemennesket som roper i munnen på lærern. Dobbelgreat.
Etter ni timer med sammenhengende skole suser jeg avgårde på bysykkelen min på vei mot Nationaltheateret. Jeg har litt for stor fart og legger ikke merke til en liten trapp som ligger i min vei. Dermed får jeg følelsen av at bakken forsvinner under meg, før jeg oppdager at det faktisk "bare" var en trapp. Men jeg hopper glatt videre, sjangler unna noen mennesker, svusjer foran en buss og bråstopper ved bysykkelstativet, og tenker: "Kjære tid! Jeg sykla nettopp ned en trapp! Den hadde bare to trappetrinn, men det er fortsatt en trapp. Og trapper er jo livsfarlige å sykle ned! Jeg har alltid vært livredd for å sykle ned trapper, og nå gjorde jeg det! Ufrivillig! Jeg kunne dødd!" (Mange timer senere, er jeg fortsatt litt i sjokk over det trappestuntet.)
Nå har jeg vært våken i atten og en halv time, og jeg har vondt i øynene fordi jeg har hatt på linser i 16 timer i strekk. Man skal egentlig bare ha dem på i 12 timer, men pytt, det skiter jeg i.

Søndag

Noen søndager er bare helt digge. Eller egentlig de fleste søndager, men noen skiller seg ut. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, men de klarer det gang på gang.
Det kan ha noe å si at man begynner dagen med frokost i godt selskap, og at man oppdager at sola er tilstede, og det er alle menneskene også. Jeg tror søndager gjør noe med folk flest. De blir mer glade på en søndag. Hele Oslo får liksom en annen stemning ved seg. Folk smiler og tar livet med ro, og tusler sakte forbi bodene i Birkelunden. Tenåringsjentene fniser over mobilmeldinger, småbarnsmødrene triller barnevogner og de eldre observerer all godheten med et smil om munnen. Det samme gjør jeg.

I nattens mulm og mørke

Klokka ett bestemte jeg meg for å rømme ut i natten.
Jeg kom ikke lenger enn til bakgården, før jeg kom på at det var tryggest å være innenfor den låste jernporten på denne tiden av døgnet. Jeg var vrang, og ville alt og ikkeno på en gang.
Jeg la meg ned på benken som alltid står i bakgården, og tenkte at her skulle jeg ligge en stund, og bare se på skyene, selv om det ikke var så mange skyer å se på. Naboen som skulle røyke, og som plutselig dukka opp i det ene vinduet i tredje etasje, må ha trodd at jeg var enten død eller gal.
Etter noen minutter begynte det å regne. Jeg ble enda vrangere og tenkte: "Regn? REGN? Litt regn stopper ikke meg! Jeg skal ligge her til jeg blir klissvåt, om jeg må." Jeg lå der en stund, og det begynte å regne tettere. Etter ca et kvarter begynte regnet å gi seg. Jeg tenkte: "Jasså, du, regnet. Gir du deg? Kom igjen nå. Begynn å høljregn. Høljregn på meg!" Alt jeg fikk til svar var et lysglimt. Nå begynte det visst å tordne og lyne også. Jeg hørte en gang da jeg var liten, at for hvert tredje sekund det går fra lynet lyser, til tordenet buldrer, så er lynet en kilometer unna. Jeg kom til 44 sekunder før jeg hørte tordenet. "Dette var stusselige saker", tenkte jeg, mens jeg lå der og funderte over livet og døden. Regnet ga fra seg noen krampetrekk til, før det ga opp og slutta helt. Etter en time var jeg ganske våt, og litt kald, men jeg kunne godt liggi på benken hele natta, om regnet ville det. Men regnet var pinglete.
Rebecka 1 - Regn 0.

...høyt oppi flyet...

Jeg liker meg høyt oppe. Her har jeg klatret ut av vinduet til Maddis, og koser meg med trikkene som kjører forbi. Maddis bor i fjerde etasje. Jeg har ingen veranda, så da får vinduet duge. Jeg SKAL ha veranda når jeg blir stor. Ser du så tomt det er? SÅ tomt føles Oslo nå. Det er ikke så mange igjen, og det eneste positive med høsten er at folk kommer tilbake igjen. Nesten bare det eneste. Jeg er bare ikke helt klar for høst enda. Først må det være litt mer sommer. Jeg satser på at sommern kommer om en uke, for da begynner ferien min. Sånn ellers går jeg turer i den skumle parken alene, sitter på den ene av de to romantiske huskene ved elva, alene. Og leier film, alene. Neida. Jeg er ikke ensom, jeg bare later som.

Rock and Roll

If she wanna rock she rocks. If she wanna roll she rolls, synger Erik Hutchinson og jeg merker at jeg både rocker og roller over hele. Den siste halvannen uka har jeg vært både øst og vest og nord og sør. Eller hvertfall øst og sør. Jeg har sovet i fem forskjellige senger, seks, hvis jeg teller med min egen seng, som jeg mellomlanda i et par ganger. Heldigvis var jeg ikke der da det plutselig ble storm og senga mi ble fylt av masse regn og litt haggel. Stakkars bibliotektbøkene som stod i vinduskarmen.
I løpet av disse dagene har jeg blant annet:

- lært (igjen) at man bør holde seg borte fra brennmaneter og klegg.

- bada klokka to på natta i høljeregn - sweet!

- ledd en hel masse.

- vært i Dyreparken i Kristiandsand for første gang i mitt liv (Til tross for at jeg er født i Arendal og har vært på ferie i Grimstad utallige somre.)

- kommet et steg nærmere med å finne ut hvor jeg kommer fra. (Alle østlandsbyer, selv om jeg har bodd der i flere år, føles ikke som hjemme. Men, når jeg er i Grimstad for første gang på sikkert ti år, byen som var min bestemors hjem i ca sju-åtte år, da føler jeg at jeg er det nærmeste jeg noengang har vært å føle: "dette er hjemme". Jeg fant igjen det store piletreet. Jeg fant igjen Randvika ->paradis på jord. Jeg fant igjen det "store" klatrefjellet. Jeg fant igjen verandaen til Mimmi og kanskje fant jeg noe mer.)

- kost meg helt sinnsykt med sommerferie, knallvær og fantastiske mennesker!

Dagens observasjoner

Det er hett i gatene, for sola er endelig her! Det er også hett i søppelkassene, bare se her:


Det brant plutselig i en søppelkasse på trikkestoppet Jernbanetorget. Og det ble enda hetere da menn i uniform dukka opp. De var jammen raskt på pletten, for jeg la såvidt merke til at det brant. Du kan se en brannmann om du myser litt, og ser til høyre for hodet til gutten med hvit genser.

En annen observasjon var en stakkars marihøne, som hadde forvilla seg helt inn i enden på den trikken jeg satt på. Om den ikke var død allerede, så var det nok ikke lenge igjen til enden var nær. Og så hadde den bare to prikker. Er den fortsatt marihøne da?

Natt?

Klokka er litt over halv fem på morran. Jeg skal på jobb om ikke så alt for mange timer, og jeg hører jungelen som våkner til liv utenfor vinduet mitt. Både jungel-jungel med fuglekvitter, kvister og kvast, og byjungel, med trikker, trapper og tullekopper.
Jeg har vært i Fredrikstad i ca halvannet døgn, og gjort ting som folk flest gjør på tre dager. Da jeg plutselig var tilbake i Oslo på søndag kveld, var det nesten litt nedtur, fordi det føltes så tomt her. I Fredrikstad var det fantastiske folk over hele, og her i Oslo har flesteparten rømt fra byen. Kollektivet er sommertomt; Erik er den eneste som er hjemme, og han har jeg sett en kveld, (som varte i ca tre timer) av ti dager. Da jeg klagde litt til Maddis over at det føltes som om jeg ikke var like glad i Oslo, og at jeg kjente meg litt ensom, forklarte hun det på denne måten: "Det er bare fordi du liker mennesker bedre enn du liker Oslo." Og jeg tenkte: "Jøss, ja. Det er kanskje sånn det henger sammen? Da er det jammen godt at de fleste menneskene kommer tilbake til Oslo når sommeren er over!" Misforstå meg rett, jeg liker fortsatt Oslo, og sommer er fortsatt favorittårstiden. Nå står det kald kakao og fem tomme krus på stuebordet, og jeg trøster meg med at det fortsatt er igjen noen herlige mennesker som jeg kan kose meg med.

Sen kveld:

1 Bli sjekket opp på trikken, av det samme kjønn. Alltid koselig.
2 Etter kaos med ørten brannbiler, politibiler og sykebiler i trafikkort ved Brugata, gav trikkesjåføren beskjed om å forlate trikken. Han sa: "Ett-to-tre, dette er siste stopp på lenge. Alle som er slitne eller trøtte kan godt sove her, men resten får komme seg ut."
3 Jeg mistet kontakten til hårføneren ned i dassen. Det var ikke min hårføner en gang, den bare falt.

Og ellers? Joda. Sånn bruker man vaskemaskiner her i gården:

Hjertet mitt flyr!

Jeg sitter atter en gang på trikken på vei hjem etter en natt med minimalt med søvn. Som nevnt før; det er farlig å kjøre trikk når man er trøtt. Denne gangen går det fint, siden jeg er distrahert av at domkirka snart er pakka ut, og i tillegg er jeg i lettelsesrus over enda en overstått eksamen.
Jeg er også lattermild. Delvis fordi jeg ikke har sovet stort i natt, og delvis fordi sensoren sa at det var en av de snodigeste eksamineringene han hadde vært borti. Han sa: "Jeg kommer nok ikke til å glemme deg med det første." Jeg sa: "Ehh... Er det positivt eller negativt?" Han svarte: "Det er hvertfall morsomt." Og så lo vi begge to.
Nå takker jeg Pappa i himmelen for at han velsigner meg med en uforskammet ufortjent hjerne, og faller til ro. Hjertet mitt "has left the building."

Det er sommer, det er sol og det er søndag!

I dag har jeg lata som at det har vært sommerferie. Det har hvertfall vært sommer, med minst 25 grader i skyggen og den blåeste og mest skyfrie himmelen du har sett siden Ålesund brant.

Det er digg å endelig lukte en blanding av solkrem, svette og saltvann. Mmm. Grillen koser seg med å steke det marinerte kyllingkjøttet og du vet at årets første båttur til Hovedøya ble en suksess. Saltvann skal visst være bra for håret, og solen bra for brunfargen på kroppen, selv om det tar litt tid for min motstandsdyktige hud. En gang må man begynne, og dette var dagen! Folkens, jeg har bada i mai, ass. Da er man ganske tøff, fordi det var pinekaldt i vannet. Jeg tror jammen ikke jeg har bada i mai siden jeg var liten drittunge.

Nesten

Tiden går med til for eksempel: Latter, sol, leking i parken på natta som resulterte i at jeg tryna av en sånn der liten "hest på stålfjær", pensumlesing, kjærlighet, fantastiske mennesker, dager og netter i mai, lykkehyl over MGPvinner og
17. mai:
opp
pent
sol
tog
nestenlittformangemennesker
ballonger
mertogogsol
filaoghornorkesterkonsert
kos
isvedlysfontena
solbriller
husebyogdrilltropp
folk
grillingiKubaparkenmedkonsertibakgrunnen
kakeogismedTimeWarppåtv

Dagen etter: Høyskolen, Blindern og til slutt MF: Jeg later som jeg går på flere andre skoler, like mye som jeg går på min egen.

Lukeparkering og menn

Selv om det er "nestensommer" og på god vei mot lysere netter, så liker jeg fortsatt å gå ute i mørket. Schousplass er dekket av hvite blomstertrær og passer ypperlig for noen som vil ha seg en romantisk gåtur rundt Deichmanske bibliotek: avdeling Grünerløkka. Eller for de som har mulighet, og det er det jo ikke alle som har. Jeg nevner ikke navn.
Uansett. Jeg er på vei hjem og går min faste rute fra trikkestoppet på Schousplass: Gjennom parken, ett kvartal til venstre og så to til høyre. Men før jeg kommer meg til høyre ser jeg en bil som prøver å komme seg ut av en lukeparkering. Sjåføren rygger og treffer bilen som står parkert bak. Mannen i den ryggende bilen, som ser stor og skummel ut, reagerer med å bli litt forskrekket, og tar hånden opp til munnen, og så ser han MEG. Jeg tenker med en gang at siden han er så stor og mørk og skummel, kommer han til å løpe ut av bilen og banke meg opp, siden jeg er hovedvitnet i saken. Men istedet begynner han å le, og da må jo jeg også le. Så jeg står i mørket på gata, og ler høyt, og mannen kommer seg til slutt løs fra parkeringsplassen, og sitter inne i bilen og ler, mens jeg ler utenfor, så vinker han og kjører av sted. Jeg vinker tilbake og tenker at jeg ikke gidder å huske skiltnummeret, siden den lille dytten han ga bilen bak seg, sikkert ikke lagde en prikk en gang. Jeg finner endelig høyre og ler litt til av den skumle mannen som viste seg å heller være en stor og god bamse.
Noen ganger er det lett å forhåndsdømme folk, selv om jeg ikke vil det. Noen ganger skjer det automatisk, selv om jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal forhåndsdømme noen. Det er godt med en liten lærepenge i ny og ne.

Lyn og torden

Nå sitter jeg alene i mørket på rommet mitt og koser meg med lyden av årets første sommerregn. Det regner bøtter og katter, og det lyner og tordner. Jeg elsker det! Jeg fryder meg innvendig og utvendig når det er sånt vær. Hvertfall når det er første gang på mange måneder. Min mamma sa en gang, eller kanskje det var mormor, at når det har vært ordentlig tordenvær tre ganger, så er sommeren her på ekte. Det er visst et gammelt "naturtegn/ordtak" eller noe i den duren. På samme måte som: "Eik før ask blir plask. Ask før eik blir steik." Jeg håper aska kommer før eika, og teller at nå er det bare to ordentlige tordenvær igjen før sommeren er her! Nå skal jeg løpe ut i bakgården igjen, selv om klokka er sent på natta, og kose meg litt i regnet, og ved synet av den veldig knuste paprikaen som ligger der. Apropos knust. Jeg kunste Michael i Risk i kveld! Haha! Oida. Nå er jeg litt overgira igjen, men pytt, Livet er sweet, dere. Livet med stor L.

Turtelduer og andre duer

Langs gatene i Oslo blir det kastet blomsterpotter og folk krangler over en lav sko. Nei, det var en nøkkel de krangla om. Gutta er urbane og spiller bordtennis utenfor biblioteket, og duene kurrer i kor og leker kjærstepar. Jeg så det. Jeg så at de kyssa. Flere ganger. Nå er jammen våren her.

Anne og jeg spiser is, og sitter på en benk ved Youngstorget. Vårsola steker og vi koser oss ved synet av ei lita jente som prøver å fange duer. Hun er jammen utholdende, den lille tuppa. En god halvtime løper hun både i sirkel og trekant. Og plutselig dukker det opp noe annet som går i sirkel. Det er en dresskledd herremann i 40åra. Jeg gjetter at han er en politiker, siden vi tross alt sitter ved Youngstorget, og det nettopp har vært en tilstelning av noe slag på Folkets hus. Han ser veldig politikeraktig ut. Men skinnet kan bedra, for på innsiden er han tydligvis fortsatt en liten gutt.
Han sirkler rundt på en Segway, et tohjulet fremkomstmiddel som er styrt av noe elektrisk. Rundt og rundt går det, bak fontena og mellom bodene. Han forstyrrer den lille jenta som fanger duer og smiler bredt der han kjører, helt for seg selv, i en grå dress. Da noen forbipasserende spør ham hvor mye en sånn koster, svarer han "ca førtitusen" Den ene forbipasserende sier: "Det er jo en del...", og han svarer med et glis: "Ja, men det er mindre enn femtitusen!" og suser videre. Jeg liker folk som tør å være barnslige selv om de har passert førti og (kanskje) er politikere.

Fil 4:4-7

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Livets små gleder

Våren er på vei og alle hjerter gleder seg. Jeg sitter på en cafè i Theresesgate og ser på menneskene som møtes og prates. Gode venner løper hverandre i møte på fortauet utenfor. Det skjer visst ikke bare på film, det er virkelighet. Folk ER glade i hverandre selv om det finnes mye dritt i verden. Det handler om å nyte de små gledene i livet.
For eksempel når en stamkunde på cafèen plutselig deklamerer et dikt til den nydelige jenta bak disken. (Den nydelige jenta jeg er så heldig å få kjenne.) Diktet er av Herman Wildenvey og går som følger:

I TANKER

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.

Jeg var på vei til min elskede, jeg,
sier piken med senkede blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da var det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg!

Stamkunden deklamerer hele diktet, og har god innlevelse. Han avslutter med å si at dette diktet viser godt hans syn på både prester og pene piker. Fantastisk. Jeg må bare smile bredt mens jeg vender nesa tilbake til boka, og nyter enda en liten glede i hverdagen; en god kopp kaffe.

Livets dans

I går, rundt midnatt, etter pannekakebesøk og medbrakt film, måtte jeg løpe ut for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg spurta opp i en park, satte noen fakler i en ring, (nei, ikke noe trolleritrollera her i gården) og strødde rosa og røde roseblader. Så var det å vente i buskene og passe på at ingen nysgjerrige mennesker kom bort for å ødelegge. Og. Litt senere, ble jeg vitne til et frieri. Jeg hvinte da han knelte. Og jeg hviner sjeldent.
På trikken på vei ned fra parken, møtte jeg på pappa og kjæresten. De skulle ned til sentrum for å treffe farmor, fordi farmor var på Dovrehallen, et dansested. Helt riktig. Farmor, som er 75 år, drar gjerne 2 timer inn til Oslo, for å være med venninna si ut på dansegulvet. Snakk om sprek dame. Så, klokka ett på natta, sitter jeg plutselig inne på Dovrehallen, etter litt trøbbel på grunn av mangel på legitimasjon (les: glemt lommebok). Pappa trua med å hente farmor, siden folka på dette stedet visste hvem hun var. Men da snudde de på flisa, og trodde på at jeg faktisk var pappas datter. Hvor vanskelig kan det være a? To mennesker med så rødt hår må da være i slekt med hverandre.
Så da sitter jeg der da, omringet av mennesker i en alder av 40-50-60+, og jeg lover at jeg var den eneste under 30. Lover.
Her snakker vi høy dansebandfaktor altså. Dette var gode gamle Ole Ivars slagere. Alle låtene var på svensk, bortsett fra en som var på "engelsk". Selve vokalisten var norsk, hvis du lurte på det. Damene klappet litt i takt, aller helst ved å klaske håndflatene i bordet, eller riste litt på pekefingeren. Etter alt for lang tid var det endelig en pause, og vokalisten selv slo seg ned ved bordet vårt, fordi farmor kjenner jo alle, selvfølgelig. Og da var det hilserunde med "Dette er sønnen min, og DETTE er baaarnebaaarnet mitt!" Fryd og glede. Jada, det er koselig å glede både far og farmor, men jeg må si det var en sær opplevelse. Det toppet seg da farmor dro med seg pappa ut på dansegulvet. Da måtte jeg le der jeg satt for meg selv i mørket, og prøvde å late som jeg ikke så den spinnville gamlingen som prøvde å få meg med på en dans. Han hadde null kontroll på armer og bein. Dansestilen hans minnet meg om Charlie Chaplin, ganger 15.
Men ingen grunn til bekymring folkens. Jeg holdt meg i skinnet, og kom meg trygt hjem tilslutt. Naboen hilste god jul og godt nyttår, og takket for det gamle. Det er godt det er fest i femte etasje hver helg, ellers hadde jeg ikke fått sove på grunn av all stillheten.

Hei folkens!

Jeg koser meg. Jeg koser meg skikkelig for tida. Livet er digg. Kan hende jeg har nevnt det før, men jeg bare må få det litt ut. Det er nesten så jeg blir sliten av min egen optimisme. Men bare nesten. And for the record; dette står om optimisme i ordboka:

• den oppfatning at verden (og tilværelsen) tross alt er god
• tilbøyelighet til å se lyst på livet, lyst sinnelag
  

Jeg trenger ikke si stort mer enn det.

Våren kommer snart, og jeg tror denne våren blir max digg. Hittil har 2009 vært knallgod, og mens jeg vandrer på min optimistiske vei, tenker jeg at resten kommer til å bli enda bedre. Og ikke nok med det, jeg tror 2009 kommer til å bli fin for DEG også. Bare så du vet det. Hvis du tviler litt, til tider, er det bare å ringe meg, så kan jeg overbevise deg, lett!

Nei, se himmelen dere! Snakker om blå, ass.

Oppgradering

I stad kom en mann bort til meg og sa at jeg var teit. Da jeg spurte hvorfor, sa han at det var fordi jeg ikke visste når trikken kom. Men jeg svarte; "Jo, det vet jeg. Den kommer om to minutter." Da sa mannen: "Jeg gir meg ende over." Og det gjorde han nesten også, så på druen som han var.

Ellers går livet på skinner for tiden. Jeg har blitt et nytt og bedre menneske. Kremt. Litt nytt hvertfall. Jeg har klippa håret. Håret mitt har ikke vært så kort siden første klasse, og det sier en del, for de som kjenner meg. Men jeg liker det! Det ble kjempe fint. Sarah er en flink frisør. Og ellers prøver jeg å spise litt fisk. Har hørt at det er lurt. Og jeg står opp på morgenen og har faktisk TID TIL FROKOST. Det er nesten utrolig, men sant! Hør, hør, bloggerskare; Rebecka spiser frokost! Og legger seg før klokka ett! Det neste er vel at griser gror vinger og begynner å fly.

Linsene klør...

Klokka er snart 5, og Emma ligg-sitter ved siden av meg her, og synger litt innimellom. Jeg får ikke sove. Dette skal bli det kjedeligste innlegget på lenge. Jeg lover at det skal bli lenge til neste gang.
Vi har nettopp sett på dansefilm. "Step up to the streets" Jeg tåler ikke å se dansefilmer. Jeg får nesten litt vondt inni meg, fordi jeg får så lyst til å kunne danse så kult som de gjør i filmen. Men neida. Så istedet stupte jeg kråke ned fra sofaen, men utfallet var litt skjevt, så jeg traff døra med et smell. Det er ikke så greit å få utløp for pøbelstreker alltid. Man kan bli sliten av mindre.
Det var det jeg sa. Kjedeligste ever. Beklager.

Ny lærdom

-På kilometer nummer 1159, i løpet av et 31 timer, kan man risikere å se en lilla bjørnefant hoppe over veien.

-Det går helt greit å parkere ulovlig utenfor en bensinstasjon i Trondheim for en natt. Du blir ikke taua vekk hvis du sover i bilen.

-Harer BLIR faktisk helt hvite på vinteren. Og de kan hoppe sykt fort over veien, hvis de vil.

-Nidarosdomen er diger! Og kjempefin. Men den åpner ikke før 12 for publikum som ikke har bestilt og betalt for omvisning.

-En reise trenger ikke nødvendigvis å ha et mål. Selve reisen kan ende opp med å bli målet.

I'd rather dance...

Dette skal bli et fint år. Totusenogni. Jeg kjenner det på meg. Dette blir ÅRET. Jeg skal kose meg. Leve livet og nyte det det har å by på. Det er viktig synes jeg. Å leve når man lever. Istedet for å haste avgårde til framtiden. Framtiden kommer tidsnok den. Ta vare på nåtiden.

I går hadde jeg bursdag. Jeg ble hele 22 år. Tjueto. Er det gammelt? Nei, jeg liker å tro at det er ganske ungt. Men det er litt skummelt alikevel. Men akkurat det å feire bursdagen, det er ikke skummelt. Med mindre man blir kidnappa eller noe. Jeg ble ikke kidnappa. Jeg spiste indisk mat sammen med Vakre Maddis. På et tidspunkt fikk jeg indisk mobil. Og så fikk jeg en skikkelig fin gave av den Vakre. En eventyrbok! Med eventyr fra hele verden! Stor og fin og tjukk og feit. Jeg liker'n! Tenk så praktisk den blir å ha når jeg skal være lærer? Jeg gleder meg. Det er ikke verst det da, å vite hva man skal når man er 22.

Og til dere som ikke vet det enda, og kanskje føler dere gamle: Dere er ikke gamle, og dere finner nok ut av det snart. Husk bare å ta vare på nåtiden!