Full kontroll

Da jeg var liten trodde jeg at det het saltomothale da jeg hoppet på trampolina, for når man skulle ta en salto, så rulla man seg sammen MOT "halen", eller der halen skulle/kunne ha vært. I nyere tid har jeg funnet ut at det selvsagt heter saltomortale og betyr noe sånt som "dødelig hopp".
Og apropos dødelige hopp. Jeg hadde nettopp kommet hjem og stod i gangen og tok av meg jakka, da jeg tenke på hvor mange ganger mobilen hadde tatt et sånt dødelig hopp i dag. Ned fra en hylle, ut av en lomme eller bort fra en hånd. Konklusjonen ble fem ganger. "Ny rekord?" tenkte jeg. Inntill jeg bøyde meg ned for å ta av skoa, og vips, saltomortale for sjette gang. Denne gangen ut av lomma (for tredje gang). Jeg stod i en omvendt U og lo av meg selv. Det skulle ikke vært mulig med så ironiske hendelser.

Random mobilbilde

Denne gangen av snø i doen. Vinter, ass. 

Ny(het)

Når du kjeder deg så mye at du vurderer å vaske håret, selv om det ikke trengs, DA kjeder du deg. Jeg har ikke vært ute av leiligheten på to døgn, ikke for å gå på butikken en gang, og alt jeg kan skylde på er en mild forkjølelse. Hvorfor? Vet ikke. Og sånn ellers? Joda. 2011 startet med et brak, og jeg er stort sett fornøyd med 2010. Egentlig over middels fornøyd. Jeg ler av random folk på bussen (ikke høyt altså, men noen mennesker er bare så morsomme) og noen ler sikkert av meg.

Innimellom kommer gale briter bort til meg og ber om hjelp til å åpne en fordømt tyggispakke (hans ord) og da jeg ikke klarer det med det første, får jeg en stor bamseklem før han skriker høyt og går videre for å spørre en annen person på gata om hjelp. Eller så skjer det at jeg blir spurt av en tilfeldig kar om jeg vet at Marilyn Monroe er død, og da jeg svarer "ja" og han lurer på hvordan det står til med Michael Jackson, svarer jeg "død". Han virket fornøyd med svaret. Og sånn går no dagan...

Random mobilbilde

Labyrint

En ny dag på Høyskolen i Oslo, heretter kalt HiO. En lærer skal forklare meg veien til et rom: "Du går først til venstre, gjennom den lange gangen, inn døra og ned en trapp, og inn dør E til venstre igjen, ikke opp spiraltrappa, men inn døra som leder til D, gjennom gangen til du finner riktig trapp og går to etasjer opp." Jeg sier: "Ehh. Okey?" Hennes siste alvorlige ord er: "Lykke til. Har du kompass?"

Og annen lærer lenger bort i gangen får med seg greia og roper etter meg: "You can't miss it!" mens hun ler ondt. Godt de har troa på at jeg skal finne fram, ikke sant?

Uansett, HiO er helt på trynet når det gjelder rom og ganger og trapper og dører. Jeg er sikker på at hvis noen prøvde å lage et detaljert kart over bygget, så ville de blitt borte i prosessen, og antakelig blitt funnet et par tiår senere, i en gang HiO hadde glemt at fantes.

Fugleskremsel

Når du sitter under kjøkkenbordet og beskytter deg selv med en stol mot en omverden som ikke finnes, vet du at det er på tide med drastiske tiltak.

Jeg tåler jammen ikke å være syk. Altså, å bli mer syk enn det jeg allerede er. Haha. Neida. Joda. Neida. Uansett, skikkelig forkjøla liksom. Slik at man blir liggende langflat i flere dager i strekk og ikke orker eller klarer å gjøre noe. Da ender det med et mindre klart øyeblikk under et kjøkkenbord, fulgt av et klarere øyeblikk med påfølgende tanke: "Jeg trenger luft."

Jeg har en veldig god venn som sier at jeg ikke bør være for lenge alene. Fordi når jeg først møter folk etter en lengre periode med "ikkeno", så går det utover mine medmennesker. Men pytt. Noen må jo sørge for litt krydder i hverdagen. Heia meg!

Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.

Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.

Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.

Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.

Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!

Elsker tilfeldigheter

Jeg har vært i skikkelig merkelig humør i dag.

Da jeg satt på trikken til skolen var det nesten så jeg bare satt på videre til ukjent mål. Men jeg kom meg av trikken, og fram til skoledørene, og stoppet et sekund foran dem også. Vel inne i timen var det fortsatt en indre kamp om jeg skulle bli eller ikke. Jeg tapte kampen med meg selv, og rømte vekk i første pause. Det har jeg aldri gjort før på mine 3,1 år på høyskolen.

Jeg endte opp på cafè med meg selv, og etter to timer var merkeligheten fortsatt ikke borte. Jeg sykla hjemover (og tryna ikke denne gangen) og da jeg passerte en tatovering-sjappe vurderte jeg en drop-in tatovering. Urasjonelt.

Istedet satt jeg meg alene på en benk med utsikt mot en fontene som ligger i en park/rundkjøring like ved der jeg bor.

Og så.

Kommer det en kar gående med det jeg tror var hunden hans. Hunden trasker rett ut i fontena og begynner å drikke av vannet. Eieren ser på meg med et overrasket/oppgitt blikk og sier:

"Pleier du å gå rundt i vannglasset ditt?"

Også går han videre.

Takk, mannen! Jeg satt igjen på benken og lo så jeg gråt av det spørsmålet. You made my day!

Jeg falt, og snart faller bladene også.

Jeg er skuffet over august. Men det er greit, nå begynner høsten å komme, og jeg føler meg uansett ganske klar for høst. Håret mitt matcher bedre, og jeg får mer å gjøre. Jeg lager for eksempel spontane bokstavrim:

"Tid for treklatring når temperaturen faller og folk er flotte."

Sjekk det liksom. Både T og F. Og ikke minst innholdet. Superflotte folk som jeg er glad i gjør alt mye bedre, og helt seriøst, trærne lokker mer på meg når det blir kaldere.

Men det blir farligere å sykle. Eller det er kanskje ikke på grunn av kulda, men uansett. I stad klarte jeg å sykle helt fra Frognerparken og ned til sentrum i ca like stor fart som bilene og det gikk knirkefritt. Men da jeg hadde kommet til Sentrum Scene og sykla på sykkelstien, kom det en idiot av en mopedist mot meg i feil fil. Altså min fil. Høyrefila. Kollisjonskurs. Jeg vrengte sykkelen opp på fortauet, eller det var mine intensjoner, men fortauskanten ville ikke være med på den leken, så det endte med at sykkelen velta, og jeg rulla godt innover betonghellene på den folksomme plassen. Flaut. Og vondt. Men så flaut at det overgikk vondheten. Så jeg plukket min paddeflate kropp opp fra bakken, samlet sammen sykkel og veske, og sjanglet videre mot mitt opprinnelige mål. Fytti, ankelen gjorde vondt. Jeg sier det igjen - Jeg er litt for tøff for mitt eget beste. Men pytt, en forstuet ankel og et firkantet blåmerke på hofta er bedre enn hjernemos. Stoltheten lenge leve, ikke sant?

Åkjæremintid

Noen få ganger er jeg helt vill. Eller, det skjer sikkert flere enn noen "få" ganger, men uansett, poenget er, at nå er jeg litt sånn, i det hjørnet - galskapen lenge leve -hjørnet. Jeg kunne helt sikkert gått på både vegger og tak, om jeg hadde sugekopper på beina, eller tok ekstra stor fart. Og i stad da jeg var på vei hjem og hadde kommet til rett utenfor døra mi, så var det en bil full av folk som spurte om veien, og jeg vurderte seriøst å sette meg inn og bli med dem for å vite at de fant fram, for de var helt på bærtur. Men ingen tilbyr seg å frivillig sette seg inn i en bil full av fremmede gutter, det er jo galskap, det vet jeg.

Ikke sant? Du skjønner hva jeg mener? Ikke spesielt rasjonelt. Søren ass. Hvor ER sugekopper når man trenger dem?

Fra et flyvindu kan man se at jorda er rund

Jeg synes det er noe gammeldags, litt sånn "old school", å halvspontant reise alene med fly til et annet land, og sette seg på toget som suser gjennom ukjent landskap. Akkurat sånn som de gjør på film. Jeg har musikk på øret, og ser på verden og naturen som Gud har skapt, og som menneskene har bygget videre i. Og jeg liker det. Liker alt. Fra storbyer, høyblokker og kirker, til sauejorder og kornåkrer som strekker seg så langt øyet rekker. Og jeg ser horisonten som skifter farge i solnedgangen og tenker:

Dette er digg.

Dette er vakker.

Dette er livet.

Man kan bli poetisk av mindre.

Ta tak

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Det er så mye som skjer, samtidig som ingenting skjer.

Tiden står stille, samtidig som den flyr avsted før man rekker å si kråkebolle.

Hvis du spreller, innvendig eller utenpå, så ta deg en tur til huskene langs Akerselva, og prøv å klatre litt i trærne der. Det funker.

Ta med deg en madrass eller to og flyt på bøljan blå. Nyt sola og latteren.

La vinduet stå oppe og ha lyset på, slik at det kommer flagrende dyr inn.

Spill spill til du blir lilla. Eller få blåmerker på grunn av lekeslossing.

Gjør noe du aldri har gjort før eller noe du ikke har turt å gjøre før.

Livet er det som skjer mens du venter på noe annet. Innimellom slaga er det viktig å kose seg. Det er noe av det viktigste med alt. Å TA tiden, holde den litt fast, riste den litt og si "hør nå her, nå skal jeg kose meg!". For hvis ikke blir øyeblikkene borte, og du kommer til å angre. Eller kanskje ikke. Det blir spennende å se hvem som har rett. I mellomtiden skal i hvert fall JEG kose meg. Det har jeg bestemt.

Basta bom.

De små øyeblikkene

Klokka er halv fem på natta. Det er lyst i rommet. Jeg ligger og skal sove og hører noen som beveger seg i bakgården. Finnes det andre som også er våkne på denne tiden? Tenk på alle de som faktisk ligger og sover nå, i sengene sine, i Oslo. I hele verden. Jøss.

Jeg og Søta gikk hjem langs Akerselva og oppdaget stadig vekk nye, magiske steder i Oslo. Da vi gikk forbi en spontan minikonsert (gitar og søppelkasse) på Olaf Ryes plass ca i firetiden, ble jeg kjempegira over hvor fantastisk livet er, og alle de fine stundene man deler med mennesker man er glad i. Poenget er: Ta vare på de små øyeblikkene og nyt dem, veldig.

Jord på buksa, mose i skjerfet og gress i håret

Det er morsomt å gå i barndommen, som de sier. Spesielt når det innebærer å snike seg langs husvegger og kaste seg ned i grøftekanter for å unngå lovens lange arm. Vi fant ut at vi ville vært verdens dårligste innbruddstyver, hvor alt som kunne gå galt ville gått galt. Litt slik som i kveld.

Greit at gardistene dukka opp bare fire minutter etter at vi hadde hoppa over porten, vi visste jo at de ville patruljere forbi etter en stund, siden en av oss en gang var "the inside man" og huska noen av rutinene. Men at de var såppas dårlige gardister som ikke sjekka under den ene busken, det var til vår fordel. Toppen av uflaks kom da vi etter en god stund (så god stund at gardistene mest sannsynlig var på vei tilbake igjen) beiner mot porten med pigger på toppen, og må kaste oss ned på bakken og rulle inn i skyggen for å ikke bli ferska av et par politimenn til hest som tilfeldigvis står på utsiden. Etter to mislykkede forsøk på å komme helskinnet og usett over pigg-porten, ligger vi fanget i en grøft. Hvert sekund kan gardistene runde det ene hjørnet på vei tilbake fra runden sin, og det andre hjørnet er "voktet" av politihestene som ikke vet at vi er der. Hvordan ender denne visa, spør du kanskje?

Jeg svarer på det spørsmålet med en one-liner fra en drøm jeg hadde en gang: "Det var enten å dø eller å le. Jeg valgte å le, for en god latter forlenger livet."

Poenget er:

Det er fint å se fine filmer med fine folk på en fin mandagskveld. Og Oslo er vår-fin med fine tak og fine vegger og fine parker med fine mennesker og fin kveldshimmel som er litt lys selv om klokka er over ti på kvelden. Takk.

Livet

Sånn sier vi hei i Kolmenkollektivet:

Etter en lang dag hvor Ems og Reb faller inn døra samtidig møter vi Øys i stua. Uten noe som helst annet ord er det dette som skjer:

Øys roper: "BAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!"

Ems hyler: "OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!"

Reb skriker: "AOAOAOAOAOAOAOAOAOAOAO!"

I forskjellig "tonefall", må vite. Sekundet etterpå gomler Øys på en makrellskive, Ems smeller igjen døra til rommet sitt og Reb vandrer mot kjøkkenet for å sette fra seg posen. Så går det et par sekunder og Reb tenker: "Vent nå litt. Hva skjedde nettopp?"

(Gode forklaringer i kommentarfeltet mottas med stor takk og klapp på hodet.)

Sånn ellers vil jeg bare fortelle at nå som bysyklene har kommet tilbake, (fryd og glede!), så lover jeg at denne sesongen skal jeg være en mye mer forsvarlig syklist. Nei, jeg snakker ikke om å bruke hjelm, jeg snakker om å feks ikke sykle bak trikken for å prøve å ta den igjen, som resulterte i en nær-døden-opplevelse halvveis under en bil. Slike ting. Den som (over)lever får se hvordan dette kommer til å gå.

Enn så lenge: Frippelkvadruppelhurra for vår og sol!

Jeg er fornøyd.

Fred og kjærlighet til folket.

Nesten alle har paraply

Alt begynte "bra". Jeg laa i en droey time og kava i stoevet under senga klokka tre paa natta, for aa finne passet mitt. Typisk meg aa alltid gjoere ting i siste liten. Litt for typisk.

Uansett, det tapte ble funnet og jeg kom meg akkurat helskinnet og tidsnok ned til bussen som skulle ta meg med til flyplassen. Vips saa var jeg framme og satt trygt plassert i flyet, og "lykken" fortsatte med at jeg klarte aa havne ved siden av lille froeken "fem aar-rosa fra topp til taa-og med tusen og to spoersmaal". Men jeg overlevde baade spoersmaalene og landingen. Etter en kjapp busstur inn til London var jeg strandet der i ca to timer. Jeg foelte meg veldig kul der jeg satt paa en Starbuckscafe for foerste gang i mitt liv, alene, i London. Jeg drakk Starbuckskaffe, leste bok og saa paa dobbeltdekkerne og de svarte drosjene som kjoerte forbi paa utsiden.

Fyttikatta saa urban jeg er - var tanken som gikk gjennom hodet mitt.