I nattens mulm og mørke

Klokka ett bestemte jeg meg for å rømme ut i natten.
Jeg kom ikke lenger enn til bakgården, før jeg kom på at det var tryggest å være innenfor den låste jernporten på denne tiden av døgnet. Jeg var vrang, og ville alt og ikkeno på en gang.
Jeg la meg ned på benken som alltid står i bakgården, og tenkte at her skulle jeg ligge en stund, og bare se på skyene, selv om det ikke var så mange skyer å se på. Naboen som skulle røyke, og som plutselig dukka opp i det ene vinduet i tredje etasje, må ha trodd at jeg var enten død eller gal.
Etter noen minutter begynte det å regne. Jeg ble enda vrangere og tenkte: "Regn? REGN? Litt regn stopper ikke meg! Jeg skal ligge her til jeg blir klissvåt, om jeg må." Jeg lå der en stund, og det begynte å regne tettere. Etter ca et kvarter begynte regnet å gi seg. Jeg tenkte: "Jasså, du, regnet. Gir du deg? Kom igjen nå. Begynn å høljregn. Høljregn på meg!" Alt jeg fikk til svar var et lysglimt. Nå begynte det visst å tordne og lyne også. Jeg hørte en gang da jeg var liten, at for hvert tredje sekund det går fra lynet lyser, til tordenet buldrer, så er lynet en kilometer unna. Jeg kom til 44 sekunder før jeg hørte tordenet. "Dette var stusselige saker", tenkte jeg, mens jeg lå der og funderte over livet og døden. Regnet ga fra seg noen krampetrekk til, før det ga opp og slutta helt. Etter en time var jeg ganske våt, og litt kald, men jeg kunne godt liggi på benken hele natta, om regnet ville det. Men regnet var pinglete.
Rebecka 1 - Regn 0.