Om å spre glede

Jeg blir seriøst sykt glad inni meg når jeg ser andre folk som blir sykt glade. Når jeg ser en 70 år gammel mann på tv, som endelig har lært seg å lese, og i tillegg får masse penger til å bygge seg et hus, og han seriøst hopper av glede i sofaen, DA kjenner jeg at jeg blir glad. Jeg deler hans glede og får lyst til å hoppe i sofan selv. Jeg ser all gleden, og får lyst til å spre den videre. Så kommer jeg på at det faktisk er Julaften, og at det ikke finnes en mer perfekt tid for å dele glede, enn nettopp i jula.
Nå skal jeg ikke skrive et innlegg om at det fint å spre glede i jula, selv om det er det, for poenget mitt er, at jeg vil spre glede hele tiden. Hva med resten av året? Hva med skolestart? Hva med påska? Det er de samme menneskene som lever rundt deg, og de trenger like mye glede hele året. Jeg er stor fan av å spre glede. Det er derfor jeg liker å le. Det er deilig å le. Det at folk til tider ler mer AV meg enn MED meg, bryr jeg meg ikke så mye om. Detaljene er ikke så viktig. Det viktige er at de ler. Jeg sprer glede. Jeg liker å gjøre folk glad. Og jeg liker å være glad selv. Du blir glad av å gjøre andre glad. Det er fint å føle at du har fått en person til å smile ekstra godt en dag. For eksempel ved å gi en klem.
Jeg er verdens største tilhenger av klemmer. Det finnes ikke mye som er bedre enn en skikkelig ordentlig god og varm klem. Jeg tror jeg har en klemmebeholder inni meg, og den må fylles opp i ny og ne. Det er godt jeg har gode venner som hjelper til, ellers kunne jeg nok funnet på å overfalle fremmede mennesker på gata med en klem.
Spre glede, folkens! Spre klemmer! Hele året!

Jeg vil jeg vil, men får ikke til

Jeg googla nettopp: "får ikke sove". For det er nemlig det jeg ikke får til; soving. Jeg prøver hardt, og har nå liggi en time og snurra rundt slik en krokodille snurrer dødsrull. Jeg er lys våken, og det irriterer meg. Jeg skulle gjerne klart å sove, for da klarer jeg nemlig å stå opp om morran også. Mystisk det der. At leggetid og ståopptid skal ha noen sammenheng. Uansett.
En bakdel med at jeg er lys våken klokka ett og to og tre på natta, er at dette går utover de andre som tilfeldigvis også er våkne på denne tiden. I natt var det Emma. Stakkars Emma. Jeg fungerer slik, at hvis jeg har kjeda meg ganske mye, kanskje en hel dag, så blir jeg meget pratesalig. Og da Emma kom ut av rommet sitt klokka ett i natt (Døgnrymte litt på tur her også kanskje?), så overfalt jeg henne med pratpratprat. Da hun til slutt ikke svarte på det jeg snakka om, og spurte om, sa jeg: "Emma? Snakker jeg for mye?" Og hun sa: "Ja."
Og jeg er meget klar over det. Men jeg kan ikke noe for det.
Jeg tror jeg burde komme meg ut i litt frisk luft i morgen. Og kanskje finne noen mennesker å snakke med. Men da må jeg klare å sovne først. Søren. Kanskje jeg blir kjempetrøtt, sånn plutselig, etter å ha publisert det innlegget her? Jeg kan jo håpe.

Store, vennlige kjempe.

Litt spenning i hverdagen, er det for mye å forlange? Bare litt? Litt spenning? Bare litt spenning i hverdagen?

Her om dagen måtte jeg skru sammen data'n min. Den mista en skrue. Det er andre gangen den har gjort. Bør jeg ta den med til legen snart?

En ting jeg lurer på: hva er greia med klementiner/mandariner? Hva er forskjellen? Og hvorfor i gull og grønne skoger er det så mange steiner i enkelte klementiner, men ikke i andre? Det er skikkelig kjedelig å spise en klementin med mange steiner i hver båt. I forrige uke spise jeg en klementing med atten steiner. Jeg telte.
En annen ting jeg lurer på: Hvor skal jeg gjøre av meg selv i jula? Er det noen andre hjemme i Oslo liksom? Føler det er litt stusselig å sitte alene i et helt tomt kollektiv i romjula.
En tredje ting jeg lurer på: Hvor mange leser denne bloggen? Jeg aner ikke. Spørs om jeg får svar på noen av spørsmålene mine uansett. Men pytt.

Jeg vurderer å lese SVK, av Roald Dahl. Den har jeg nemlig aldri lest før, og den ser koselig ut der den står i bokhylla mi. DETTE er spenning, dere. Roald Dahl liksom. Ohyess. Spenning på høyt plan.
Anyone else?

DøgnUrytme

Når du kommer hjem på samme tidspunkt som Kiwi åper dørene, vet du at du har vært lenge ute. Og ikke nok med det. Rekk opp handa de som har sovet ca 3 av de siste 41 timene? Ikke det nei... Kanskje var jeg den eneste? Og, midt oppi dette hadde jeg en eksamen tror jeg.
Lett når man er vidunderkvinnen, hva? Eller, vent... Det er kanskje ikke så vidunderlig. Hm. Jeg får jobbe med saken. Snart er det 2009 folkens. Da ordner det seg.
Alt ordner seg, alltid.
Og jeg tror, at mennesker kunne klart seg med å sove bare annenhver natt. Funker jo fint for meg. Det eneste som er farlig, er å ta trikk. Da sovner man på flekken.

Pygmépusher?

Jeg fant det ut nå. Jeg burde ha et lite vesen som sitter på skulderen min dagen lang og pusher meg til jeg gjøre noe fornuftig. Av typen "engel/djevel", sånn som du ser i tegnefilmer vet du, bare at dette er mer en engel, med djevelske intensjoner. For intensjonene er å få noe gjort. Og for meg er det nesten helt umulig. Og jeg blir så oppgitt, for jeg sparker meg selv på leggen gang på gang. Når skal jeg lære av mine feil? Når? Fortell meg det, noen!
Madeleine har rett. Søndager fungerer ikke.

Middagsgjester?

Jeg liker at Maddis ringer på en lørdag kveld og sier at hun har et spørsmål jeg bare kan svare ja på, og at jeg må svare før hun har stilt spørsmålet. Jeg sa: "Eh. Okey. Ja?" Og dermed var vi på vei til Tønsberg for å redde Janis. Roadtrip med musikk og tidenes søteste jente? Det kan man faktisk bare si ja til. Så da glemmer man at man har eksamen, og tenker heller på, at om en uke, så er alt over.

Vi fant til slutt Janis hjemme hos sin søster, der de satt og spiste middag. Middagskræsjendegjester er alltid stas. Etter litt prat om løst og fast, kom vi inn på at jeg skal bli lærer osv, blablabla, og jeg nevnte at allmennlærerutdanninga skal deles i to løp. Søstra til Janis sa at ho hadde lest om det i avisa samme dag, og jeg lo og sa at da hadde ho lest om meg. Og Janis fant dagens Aftenposten, og jammen, der var jeg (og fire søte kollokviejenter) på side to i Aftenposten. Landsdekkende avis dere. Litt småstas, eller hva? Uansett. Jeg synes tanken var morsom. - Å få en vilt fremmed person fallende inn i stua en lørdag kveld, samme person du har lest om i avisa noen timer før. Det skjer ikke hver dag. Spesielt ikke midt i en biffmiddag.