Noen dager senere er vi begge våkne. Vi har bil, og vi har en søndag med fint vær. Vi har også andre ting å gjøre, som vi skulle ha gjort i forrigårs, men noen ganger må man rømme fra fornuftigheten og verden.
Vi setter oss i bilen og tar fram en kartbok. Jeg finner Hurumlandet på kartet, og sier at jeg vil dra til bondelandet og ta på kornåkrene. Hurumlandet høres ut som et stykke koselig land. Vi kjører langt og lenger enn langt, og hun tror at vi hele tiden har kommet fram til Hurumlandet, men det har vi ikke. Til slutt har vi nådd verdens ende, og vi setter oss og ser på havet.
Etter hvert finner vi en liten by(gd?) som later som den ligger på sørlandet, og en café med digg mat og nesten diggere kaffe. Vi finner sofaen og praten, og vi er i en annen verden. Vi klarte å rømme. Ingen vet hvor vi er, hvem vi er eller hvorfor vi er der, og hverdagen og livet kjennes fjernt nok ut, om enn bare for et øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar