Poenget er:

Det er fint å se fine filmer med fine folk på en fin mandagskveld. Og Oslo er vår-fin med fine tak og fine vegger og fine parker med fine mennesker og fin kveldshimmel som er litt lys selv om klokka er over ti på kvelden. Takk.

Livet

Sånn sier vi hei i Kolmenkollektivet:

Etter en lang dag hvor Ems og Reb faller inn døra samtidig møter vi Øys i stua. Uten noe som helst annet ord er det dette som skjer:

Øys roper: "BAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!"

Ems hyler: "OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!"

Reb skriker: "AOAOAOAOAOAOAOAOAOAOAO!"

I forskjellig "tonefall", må vite. Sekundet etterpå gomler Øys på en makrellskive, Ems smeller igjen døra til rommet sitt og Reb vandrer mot kjøkkenet for å sette fra seg posen. Så går det et par sekunder og Reb tenker: "Vent nå litt. Hva skjedde nettopp?"

(Gode forklaringer i kommentarfeltet mottas med stor takk og klapp på hodet.)

Sånn ellers vil jeg bare fortelle at nå som bysyklene har kommet tilbake, (fryd og glede!), så lover jeg at denne sesongen skal jeg være en mye mer forsvarlig syklist. Nei, jeg snakker ikke om å bruke hjelm, jeg snakker om å feks ikke sykle bak trikken for å prøve å ta den igjen, som resulterte i en nær-døden-opplevelse halvveis under en bil. Slike ting. Den som (over)lever får se hvordan dette kommer til å gå.

Enn så lenge: Frippelkvadruppelhurra for vår og sol!

Jeg er fornøyd.

Fred og kjærlighet til folket.

Nesten alle har paraply

Alt begynte "bra". Jeg laa i en droey time og kava i stoevet under senga klokka tre paa natta, for aa finne passet mitt. Typisk meg aa alltid gjoere ting i siste liten. Litt for typisk.

Uansett, det tapte ble funnet og jeg kom meg akkurat helskinnet og tidsnok ned til bussen som skulle ta meg med til flyplassen. Vips saa var jeg framme og satt trygt plassert i flyet, og "lykken" fortsatte med at jeg klarte aa havne ved siden av lille froeken "fem aar-rosa fra topp til taa-og med tusen og to spoersmaal". Men jeg overlevde baade spoersmaalene og landingen. Etter en kjapp busstur inn til London var jeg strandet der i ca to timer. Jeg foelte meg veldig kul der jeg satt paa en Starbuckscafe for foerste gang i mitt liv, alene, i London. Jeg drakk Starbuckskaffe, leste bok og saa paa dobbeltdekkerne og de svarte drosjene som kjoerte forbi paa utsiden.

Fyttikatta saa urban jeg er - var tanken som gikk gjennom hodet mitt.