Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.

Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.

Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.

Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.

Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!

Elsker tilfeldigheter

Jeg har vært i skikkelig merkelig humør i dag.

Da jeg satt på trikken til skolen var det nesten så jeg bare satt på videre til ukjent mål. Men jeg kom meg av trikken, og fram til skoledørene, og stoppet et sekund foran dem også. Vel inne i timen var det fortsatt en indre kamp om jeg skulle bli eller ikke. Jeg tapte kampen med meg selv, og rømte vekk i første pause. Det har jeg aldri gjort før på mine 3,1 år på høyskolen.

Jeg endte opp på cafè med meg selv, og etter to timer var merkeligheten fortsatt ikke borte. Jeg sykla hjemover (og tryna ikke denne gangen) og da jeg passerte en tatovering-sjappe vurderte jeg en drop-in tatovering. Urasjonelt.

Istedet satt jeg meg alene på en benk med utsikt mot en fontene som ligger i en park/rundkjøring like ved der jeg bor.

Og så.

Kommer det en kar gående med det jeg tror var hunden hans. Hunden trasker rett ut i fontena og begynner å drikke av vannet. Eieren ser på meg med et overrasket/oppgitt blikk og sier:

"Pleier du å gå rundt i vannglasset ditt?"

Også går han videre.

Takk, mannen! Jeg satt igjen på benken og lo så jeg gråt av det spørsmålet. You made my day!