Sånne ting fra himmelen.

Etter en koselig kveld med meget vellykka kanelboller så veiver jeg sammen sakene mine og setter kursen hjemover. Første utfordring er trappene ned fra 4. etasje. Man kan bli svimmel av mindre. Vel ute på fortautet er det ca 30-40 meter bort til trikkestoppet. Ingen sak for en dreven gatelangsgåer som meg ...hadde det ikke vært for alle disse fremmede menneskene jeg møter på veien.
Først er det en kar som roper til meg "for et fryktelig vær!" og jeg sier "ja, huff" og mannen huffer han også og tramper videre. Da jeg endelig har kommet meg helskinnet bort til trikkestoppet viser det seg at trikken er mye treigere enn de tre minuttene den sier at den skal bruke. Sånt blir man vant til etter fire snøfylte vintre i Oslo, så jeg lener meg mot veggen og ser opp mot himmelen og nyter synet av alt det hvite som daler ned. (Altså, jeg er egentlig litt lei snø, men akkurat der og da var det et fint syn.)
Det snør store, herlige flak som kiler på nesa når de smelter og plutselig snakker en av disse "fremmede" til meg igjen.
Han sier "Det tok jammen lang tid det her" og det er trikken han snakker om.
Jeg nikker og han prater videre "Jeg synes det er så fint å se på deg mens du står og ser opp på snøen og den uendelige og mystiske himmelen."
"Ja, snøen er koselig den" sier jeg.
Han smiler og sier: "Du har veldig fint hår" og akkurat da kommer trikken og jeg sier takk og vi setter oss på hver vår side av midtgangen. Da han skal av tre stopp senere sier han noe jeg ikke får med meg siden jeg har musikk på øret, men jeg vinker ham adjø og begynner å tenke på hva det er som gjør at alle disse ukjente menneskene på gata begynner å prate til meg. Er det krøllene? Jeg begynner å tro at jeg har magiske krøller.
Det hadde vært noe det.
Krøller med magi.

"Oi, steinras!"

Søndager er helt fantastiske. De er rett og slett digge.
De fleste av dem hvertfall. Spesielt når de inneholder kortspill med jumbokortstokk, Radka Toneff på anlegget og latterkrampe på gulvet. Og har du noen gang fått sånn følelse av at du bare mååå strekke deg, sånn helt ytterst ut, sånn med en eneste gang? Det funker dårlig om man sitter i en sofa som er litt for liten for en ganske lang Reb. Da ender man opp på gulvet under bordet, og forsøket på å fortelle en historie om sommerfuglen Geir "langs bordkanten" (du vet, sånn hånddukke-stil) blir sabotert av et blomsterpottesteinras fra en lite engasjert romkamerat. Det hele endte med at jeg fikk foten ned i en bolle med kakedeig. Ah. Søndagslykke!

Eureka!

Mange ganger har jeg gått hjem i mørket på kveldene, og nesten like mange ganger har folk av ymse slag prøvd å stoppe meg for å spørre om ting og tang. En gang endte det med at jeg tjente hundre kroner på å forklare veien til en café, selv om jeg sa neitakk til å bli med fyren dit. Men det er en annen historie, for denne tar kaka.
På vei hjem fra Maddis i stad, kom det en mann gående imot meg. Ikke noe uvanlig i det. Denne mannen hadde et blått øye. Litt uvanlig, men ikke helt utenkelig i mitt nabolag.
Men så stopper han meg plutselig og sier
"Vet du at det er bikkjekaldt ute?"
Jeg sier "Eh. Ja?"
Han spør videre "Hva slags type bikkjekaldt?"
Jeg tenker fort og svarer "Eh. Dalmatiner?"
Han sier: "Fy fasan, det var det jeg trodde!" og går sin vei.
Jeg står igjen og "...?"

Jeg er visst et leksikon, med svar på hvert et spørsmål fra mennesker i nød.

Jeg klager ikke, altså

Bloggen dør ikke, den har bare ligget i vinterdvale litt.

Denne vinteren har i grunn vært ganske ok. Jeg synes det er bedre med et godt lag med snø, enn slaps annenhver uke. Og kulda har vært helt overkommelig. Jeg tror det har vært så kaldt at hjernen min har blitt fryst såppas ned, at jeg ikke har huska at jeg skal være negativ til kulda. Men! Her om dagen, da jeg stod å skolegården og hadde inspeksjon, så skjedde det noe.
Sola var der, og det er jo ikke så uvanlig, men denne gangen var det en annen sol. Det var vårsola! Plutselig var den der, stor og gul og ...varm! Helt sant. Jeg kjenta at sola varmet. Og vips, så smeltet den hjernen min, og fra den dagen av har jeg vært helt årstidsforvirra. I natt feks, så drømte jeg at det var sommer, og i drømmen stod jeg og snakka med pappa om at "sommern hadde vært fin hittil, men at det ikke hadde vært noen hetebølge enda, så den kunne godt komme i august." Hetebølgen altså. Og to ganger har jeg fått påskefølelsen. Det vil si at jeg tror at det er påske, og at jeg er i sverige med noen nydelige kusiner og fettere, for det har jeg pleid å være ganske mange påsker.

Uansett. Det blir fint når man snart kan åpne vinduene og få frisk vårluft inn, slik at inspirasjon til både vasking og rydding og andre konstruktive tanker formerer seg som kaniner på en fjøl.