...og langt, langt borte...

I natt var jeg del av et eventyr. Et eventyr alà Asbjørnsen og Moe. Vi satt på to husker og så på den svarte elva som rant under oss. Plutselig hørte vi noen som spilte på en fløyte. Da vi tok en sjanse, og valgte å følge lyden av fløyta oppover elva, kom vi til en bro. Under broa var det en kar som stod og spilte. Det synes jeg er ganske utrolig. Midt på natta, i Oslo, under broa, langs elva, så står det søren meg en kar og spiller på fløyte. Helt for seg selv.
Og da vi gikk videre, forbi den fløytespillende karen, så vi Oslo's største rotte. Det er jeg sikker på. Den var nesten like stor som en katt, og vandra elvelangs den også. Jeg tror kanskje den var magisk, for det var tross alt et eventyr.
Etter hvert som vi kom oss vekk fra den skumle elva, måtte vi over et gjerde fordi noen prøvde å fange oss i en skummel bakgate. Men jeg visste råd. Jeg vet alltid råd.
Hele eventyret endte med at vi hilste på et troll med veldig store bein. Vi dytta litt på det, slik at det klarte å huske. Han vinka oss adjø.
Da jeg endelig var på vei hjemover, så jeg en mann som hang oppned i et tre, men det viste seg å bare være en pappmann. Snipp, snapp, snute.