I dag har jeg lata som at det har vært sommerferie. Det har hvertfall vært sommer, med minst 25 grader i skyggen og den blåeste og mest skyfrie himmelen du har sett siden Ålesund brant.Det er digg å endelig lukte en blanding av solkrem, svette og saltvann. Mmm. Grillen koser seg med å steke det marinerte kyllingkjøttet og du vet at årets første båttur til Hovedøya ble en suksess. Saltvann skal visst være bra for håret, og solen bra for brunfargen på kroppen, selv om det tar litt tid for min motstandsdyktige hud. En gang må man begynne, og dette var dagen! Folkens, jeg har bada i mai, ass. Da er man ganske tøff, fordi det var pinekaldt i vannet. Jeg tror jammen ikke jeg har bada i mai siden jeg var liten drittunge.
Tiden går med til for eksempel: Latter, sol, leking i parken på natta som resulterte i at jeg tryna av en sånn der liten "hest på stålfjær", pensumlesing, kjærlighet, fantastiske mennesker, dager og netter i mai, lykkehyl over MGPvinner og
17. mai:
opp
pent
sol
tog
nestenlittformangemennesker
ballonger
mertogogsol
filaoghornorkesterkonsert
kos
isvedlysfontena
solbriller
husebyogdrilltropp
folk
grillingiKubaparkenmedkonsertibakgrunnen
kakeogismedTimeWarppåtv
Dagen etter: Høyskolen, Blindern og til slutt MF: Jeg later som jeg går på flere andre skoler, like mye som jeg går på min egen.
Selv om det er "nestensommer" og på god vei mot lysere netter, så liker jeg fortsatt å gå ute i mørket. Schousplass er dekket av hvite blomstertrær og passer ypperlig for noen som vil ha seg en romantisk gåtur rundt Deichmanske bibliotek: avdeling Grünerløkka. Eller for de som har mulighet, og det er det jo ikke alle som har. Jeg nevner ikke navn.
Uansett. Jeg er på vei hjem og går min faste rute fra trikkestoppet på Schousplass: Gjennom parken, ett kvartal til venstre og så to til høyre. Men før jeg kommer meg til høyre ser jeg en bil som prøver å komme seg ut av en lukeparkering. Sjåføren rygger og treffer bilen som står parkert bak. Mannen i den ryggende bilen, som ser stor og skummel ut, reagerer med å bli litt forskrekket, og tar hånden opp til munnen, og så ser han MEG. Jeg tenker med en gang at siden han er så stor og mørk og skummel, kommer han til å løpe ut av bilen og banke meg opp, siden jeg er hovedvitnet i saken. Men istedet begynner han å le, og da må jo jeg også le. Så jeg står i mørket på gata, og ler høyt, og mannen kommer seg til slutt løs fra parkeringsplassen, og sitter inne i bilen og ler, mens jeg ler utenfor, så vinker han og kjører av sted. Jeg vinker tilbake og tenker at jeg ikke gidder å huske skiltnummeret, siden den lille dytten han ga bilen bak seg, sikkert ikke lagde en prikk en gang. Jeg finner endelig høyre og ler litt til av den skumle mannen som viste seg å heller være en stor og god bamse.
Noen ganger er det lett å forhåndsdømme folk, selv om jeg ikke vil det. Noen ganger skjer det automatisk, selv om jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal forhåndsdømme noen. Det er godt med en liten lærepenge i ny og ne.
