"Folk sier ikke det de mener"

Atter en sen søndagskveld sitter Emma og jeg i stua. Først stirrer vi på hverandre mens vi surkler i oss vann. Den ene ser rart på den andre, og den andre ser enda rarere tilbake på den første. Ikke godt å si hva som skjedde der, men vann er farlig.
Litt senere sitter Emma og spiller et skytespill på mobilen sin, og det jeg hører innimellom alle BÆNG-BÆNG, BOOOM, HAGG-HAGG osv, er dette:
Emma: "Die sucker!" *trykketitrykketitrykketi*
Kommandoleder på skytespillet: "Blabvblblvblalblv"
Emma, til mobilen: "Øh, jamenok, det er greit, hørte ikke helt hva du sa der, men..."
Sekundet etterpå fra Emma: "MoohaHA!"
Litt senere: "Åååhh. Teit med dårlig batteri når man faktisk har det litt moro. *Knurr*"

Og samtidig snakker jeg med mamma på facebookchatten, og hun forteller at hun vrikka foten på bowling, og ut av det blå sier hun:
Mamma: Jeg har kjøpt en ny audunjakke jo
Rebecka: Audunjakke?
Mamma: Ja... Man blir helt annerledes i den. Spooky
Rebecka: Jeg vet ikke hva en audunjakke er
Mamma: Ååå, det er jakka til audun
Rebecka: Mamma? Sitter du og ler deg ihjel nå?
Mamma: Jahhahaaha

(Vi kjenner ingen som heter Audun.)

En gang sa mamma noe i denne duren til meg: "Helt utrolig at jeg skulle få en så snodig unge som deg!"
Jeg vil si; Nei, det er vel egentlig ikke så utrolig.

Om å skrive oppgave

Fyttikatta. Jeg blir helt sliten av meg selv. For det første fordi jeg har ordet fyttikatta på hjernen (hva er greia med det?) og for det andre fordi...
Jeg er ikke sikker, men som en eller annen luring sa i går: "Du kan jo ikke akkurat ta pause fra deg selv heller." Så alt for godt sagt.
Og nå sitter jeg på skolen og skal skrive oppgave, på en lørdag(!), men jeg og raringen ved siden av meg har brukt tiden mest på den sabla fjaseboka og diverse nettaviser og annet tull. Jeg har skrevet litt fornuftig, mens raringen har øvd seg på å spille kabal. Hun sa nettopp: "Kjære gud, hvorfor er jeg så rå på det spillet her?" Og da jeg lo sa hun: "Det er et helt seriøst spørsmål!"
Og da jeg tok en pause i stad for å gå på oppdagelsesferd i fjerde etasje på skolen, åpna jeg en dør som tydligvis skulle vært låst, for innenfor døra var det et rom med mange små skap, og i det ene skapet lå det en haug med knokler. Stakkars Edna.

Kald skulder

Nå har jeg nettopp kommet inn fra en gåtur i parken. Riktig. Første mars, og jeg ble lurt av våren jeg kjente før i dag. Altså, jeg kjente våren, men den kjennes nok bedre midt på dagen, enn den kjennes klokka halv ni på kvelden i 5 minus.
Alt jeg foreslo å gjøre sa Øys nei til. Han var som pappa'n til Terkel. Da jeg ville klatre i treet hjalp han meg ikke en gang. Men jeg er stor jente, så jeg klarte det helt selv. Bare med bittelitt hjelp av en søppelkasse som jeg nesten havna nedi. Og da jeg lå/falt/hang på den ene greina fant jeg ut at det kanskje var litt for kaldt til klatring, spesielt uten votter.
Da jeg foreslo å ake i bakken sa Øys nei, og da jeg foreslo å huske på huska sa Øys nei. Det endte med at jeg løp i ring rundt Øys mens jeg ropte indianer-hyl. Da angra Øys på at han ble med i parken. Til slutt klarte jeg å overtale han til å bli med opp på den høyeste snøhaugen, men han synes ikke det var like gøy som meg. Og da vi kom til krysset midt i parken forklarte jeg at de forskjellige veiene symboliserte forskjellige ting. Han valgte den veien som symboliserte egg. Det var ganske tåpelig syntes jeg. Jeg gleder meg til våren kommer på ordentlig!