Blåmandag?

Selv om jeg ikke liker å fortelle om dagene mine, er dette en dag som må fortelles om. Den begynte særdeles godt med at jeg var ekstremt overbevist om at jeg hadde RLE klokka halv ni, og Kunst&Håndverk litt senere. Da jeg fikk med meg diverse beskjeder om at RLE ikke var før halv tre, og at det kanskje allerede hadde vært på lørdag (!), ble det fullt kaos i hodet mitt, Det hjalp ikke det spøtt at dataen på skolen brukte ca syv minutter på å starte opp. Plutselig tenkte jeg tanken, at det kunne jo hende at det var Kunst&Håndverk jeg hadde først? Og jaggu hadde ikke tanken rett. Jeg spurta tilbake der jeg kom fra, men skaden var allerede skjedd og jeg kom 25 minutter forsent til den timen som egentlig begynte halv ni. Great.
Da jeg til slutt kom meg til RLE-timen og møtte den nye klassen for høsten, var jeg litt sulten. Det har seg slik at når jeg hikker, er det som oftest fordi jeg er sulten eller mett, men jeg hikker ikke hver gang jeg er sulten eller mett. Og innimellom kommer det også noen enkelthikk. Denne gangen gjorde det det. Disse grasalt høye hikkene kommer helt uten forvarsel og får fram litt latter og knising hos de folka som hører det. Greit nok det, jeg liker at folk ler. Latter er fint. Men denne gangen, da det kom et gigaenkelthikk midt under forelesningen til den ene lærern. Folk begynnte å le litt, og jeg ropte ut en forklaring før jeg rakk å tenke: "Ja, jeg hikker! Dere må bare bli vant med det, for det skjer hele tiden!" I samme sekund går det opp for meg at jeg har avbrutt lærern i en setning om noe interessant (forhåpentligvis ikke) og jeg roper videre: "Beklager!" (Delvis pga at jeg avbrøyt lærern, og delvis pga at jeg hikka.) Den andre læreren i klasserommet begynner å le sammen med ca halve klassen, og jeg sitter igjen med en følelse av vanntro og mildt sjokk. HVA var det jeg nettopp ropte? Jess. Bra førsteinntrykk, Reb. Det gale, rødhårede, hikkende kvinnemennesket som roper i munnen på lærern. Dobbelgreat.
Etter ni timer med sammenhengende skole suser jeg avgårde på bysykkelen min på vei mot Nationaltheateret. Jeg har litt for stor fart og legger ikke merke til en liten trapp som ligger i min vei. Dermed får jeg følelsen av at bakken forsvinner under meg, før jeg oppdager at det faktisk "bare" var en trapp. Men jeg hopper glatt videre, sjangler unna noen mennesker, svusjer foran en buss og bråstopper ved bysykkelstativet, og tenker: "Kjære tid! Jeg sykla nettopp ned en trapp! Den hadde bare to trappetrinn, men det er fortsatt en trapp. Og trapper er jo livsfarlige å sykle ned! Jeg har alltid vært livredd for å sykle ned trapper, og nå gjorde jeg det! Ufrivillig! Jeg kunne dødd!" (Mange timer senere, er jeg fortsatt litt i sjokk over det trappestuntet.)
Nå har jeg vært våken i atten og en halv time, og jeg har vondt i øynene fordi jeg har hatt på linser i 16 timer i strekk. Man skal egentlig bare ha dem på i 12 timer, men pytt, det skiter jeg i.