Om å spre glede

Jeg blir seriøst sykt glad inni meg når jeg ser andre folk som blir sykt glade. Når jeg ser en 70 år gammel mann på tv, som endelig har lært seg å lese, og i tillegg får masse penger til å bygge seg et hus, og han seriøst hopper av glede i sofaen, DA kjenner jeg at jeg blir glad. Jeg deler hans glede og får lyst til å hoppe i sofan selv. Jeg ser all gleden, og får lyst til å spre den videre. Så kommer jeg på at det faktisk er Julaften, og at det ikke finnes en mer perfekt tid for å dele glede, enn nettopp i jula.
Nå skal jeg ikke skrive et innlegg om at det fint å spre glede i jula, selv om det er det, for poenget mitt er, at jeg vil spre glede hele tiden. Hva med resten av året? Hva med skolestart? Hva med påska? Det er de samme menneskene som lever rundt deg, og de trenger like mye glede hele året. Jeg er stor fan av å spre glede. Det er derfor jeg liker å le. Det er deilig å le. Det at folk til tider ler mer AV meg enn MED meg, bryr jeg meg ikke så mye om. Detaljene er ikke så viktig. Det viktige er at de ler. Jeg sprer glede. Jeg liker å gjøre folk glad. Og jeg liker å være glad selv. Du blir glad av å gjøre andre glad. Det er fint å føle at du har fått en person til å smile ekstra godt en dag. For eksempel ved å gi en klem.
Jeg er verdens største tilhenger av klemmer. Det finnes ikke mye som er bedre enn en skikkelig ordentlig god og varm klem. Jeg tror jeg har en klemmebeholder inni meg, og den må fylles opp i ny og ne. Det er godt jeg har gode venner som hjelper til, ellers kunne jeg nok funnet på å overfalle fremmede mennesker på gata med en klem.
Spre glede, folkens! Spre klemmer! Hele året!