Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.

Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.

Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.

Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.

Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!