Kald skulder

Nå har jeg nettopp kommet inn fra en gåtur i parken. Riktig. Første mars, og jeg ble lurt av våren jeg kjente før i dag. Altså, jeg kjente våren, men den kjennes nok bedre midt på dagen, enn den kjennes klokka halv ni på kvelden i 5 minus.
Alt jeg foreslo å gjøre sa Øys nei til. Han var som pappa'n til Terkel. Da jeg ville klatre i treet hjalp han meg ikke en gang. Men jeg er stor jente, så jeg klarte det helt selv. Bare med bittelitt hjelp av en søppelkasse som jeg nesten havna nedi. Og da jeg lå/falt/hang på den ene greina fant jeg ut at det kanskje var litt for kaldt til klatring, spesielt uten votter.
Da jeg foreslo å ake i bakken sa Øys nei, og da jeg foreslo å huske på huska sa Øys nei. Det endte med at jeg løp i ring rundt Øys mens jeg ropte indianer-hyl. Da angra Øys på at han ble med i parken. Til slutt klarte jeg å overtale han til å bli med opp på den høyeste snøhaugen, men han synes ikke det var like gøy som meg. Og da vi kom til krysset midt i parken forklarte jeg at de forskjellige veiene symboliserte forskjellige ting. Han valgte den veien som symboliserte egg. Det var ganske tåpelig syntes jeg. Jeg gleder meg til våren kommer på ordentlig!