Etter en koselig kveld med meget vellykka kanelboller så veiver jeg sammen sakene mine og setter kursen hjemover. Første utfordring er trappene ned fra 4. etasje. Man kan bli svimmel av mindre. Vel ute på fortautet er det ca 30-40 meter bort til trikkestoppet. Ingen sak for en dreven gatelangsgåer som meg ...hadde det ikke vært for alle disse fremmede menneskene jeg møter på veien.
Først er det en kar som roper til meg "for et fryktelig vær!" og jeg sier "ja, huff" og mannen huffer han også og tramper videre. Da jeg endelig har kommet meg helskinnet bort til trikkestoppet viser det seg at trikken er mye treigere enn de tre minuttene den sier at den skal bruke. Sånt blir man vant til etter fire snøfylte vintre i Oslo, så jeg lener meg mot veggen og ser opp mot himmelen og nyter synet av alt det hvite som daler ned. (Altså, jeg er egentlig litt lei snø, men akkurat der og da var det et fint syn.)
Det snør store, herlige flak som kiler på nesa når de smelter og plutselig snakker en av disse "fremmede" til meg igjen.
Han sier "Det tok jammen lang tid det her" og det er trikken han snakker om.
Jeg nikker og han prater videre "Jeg synes det er så fint å se på deg mens du står og ser opp på snøen og den uendelige og mystiske himmelen."
"Ja, snøen er koselig den" sier jeg.
Han smiler og sier: "Du har veldig fint hår" og akkurat da kommer trikken og jeg sier takk og vi setter oss på hver vår side av midtgangen. Da han skal av tre stopp senere sier han noe jeg ikke får med meg siden jeg har musikk på øret, men jeg vinker ham adjø og begynner å tenke på hva det er som gjør at alle disse ukjente menneskene på gata begynner å prate til meg. Er det krøllene? Jeg begynner å tro at jeg har magiske krøller.
Det hadde vært noe det.
Krøller med magi.
7 kommentarer:
Jeg tror det er krøllene. Eller, ikke vet jeg, men jeg får i hvert fall ikke én sånn kommentar når jeg er ute.
Du er heldig.
Jeg var kanskje heldig med akkurat han her, men det er ikke bare-bare å bli prata til på gata, det skal jeg love deg. ;)
Jeg har i grunn ikke tenkt på det Rebecka, men jeg vet jammen ikke mange som har så mange gate-prater med helt löst selekterte mennesker på byen som du...
Jeg tror at det er kröllene - og ditt nydelige vesen.
Klem, skvis og knus!
Takk nydelige Annie! Jeg skviser og knuser med kjærlighet tilbake.
Og jeg er enig. Jeg vet ikke om noen andre jeg heller! Bare tenk på at halvparten av historiene ikke kommer ut på bloggen en gang. Oh! Det minner meg om at jeg må fortelle om den gangen jeg tjente 100 kr på gata. :P Haha. Eh... Det høres kanskje ille ut, men var nesten ufarlig. ;) LOVE
Du har jo tilsynelatende fantastiske krøller! Det er det som er tegnet! IKKE RETT UT HÅRET!
Ps. Et annet alternativ kan være tilfeldigheter, men det prater man ikke så mye om, gjør man vel?
Takk!
Og tilfeldigheter? Nå skjønner jeg iiikke hva du mener.
Det har vært sånn fra du var bitte liten jenta mi...folk stoppet opp og pratet med deg og om deg til meg eller pappa om hvilken søt unge vi hadde...og du pratet med alle du og...så det er nok medfødt. Stolt av deg, klem fra mamma.
Legg inn en kommentar