Risikosport

Søndag for snart to uker siden var jeg i en stor akebakke som heter Korketrekker'n, og som ligger rett ved gamle/nye Holmenkollen her i Oslo. Og det var ikke bare-bare skal jeg si deg. Kjelkene gikk kjempefort på den glatte snøen og hadde ikke bremser. Jeg føyk kast-i-kast nedover bakken, kjørte inn i folk (beklager!) og folk kjørte inn i meg. Den første gangen jeg tryna, så rulla jeg nedover bakken og måtte hoppe som et skremt rådyr ut av kjørebanen. Da jeg oppdaga at kjelken var borte, stod jeg plutselig midt i veien igjen som et dumt, uredd rådyr og ropte etter kjelken min. (Forståelig nok, siden det koster 2500 kr å erstatte en tapt kjelke.) Da jeg til slutt fikk øye på den hadde den havna ca sju meter inn i skogen og lå godt planta i snøen under et stort grantre. Jeg fikk fisket den opp og kjørte videre. Lite ante jeg at dette bare var begynnelsen på en forferdelig tortur-tur.

Etter et par tryn og krasj til var jeg enda ikke helt klar for å gi opp. Jeg kastet meg på kjelken, heretter kalt "Udyret", og var på vei mot en sving i bakken. Siden det heller ikke er noe ratt på disse forbaska kjelkene, er det litt vanskelig å styre. Jeg så plutselig at jeg var på vei mot en lyktestolpe som stod i utkanten av venstre sving, og prøvde forgjeves å styre unna, men det funka dårlig.
Istedet skjer dette: "Udyret" setter full fart rett mot lyktestolpen, og jeg klarer å tenke såppas fort at jeg får dratt til meg det ene beinet i håp om å beskytte pannebrasken min mot et hardt møte med tre og metall. Dere skjønner kanskje hva som skjer? Okey, la meg fortelle det alikevel. Det er ikke panna mi som treffer stolpen, men leggen min. Høyre skinnlegg. Sånn midt på det hardeste harde. Jeg tror jeg døde litt og ble liggende i snøen og lete etter oksygen. En tilfeldig "Gamlefar" på helt sikkert over femti år, suser forbi meg med et godt gjemt jubelskrik. Jeg skjønner til slutt at den eneste måten å få slutt på marerittet er å sette seg på "Udyret" igjen og prøve å komme seg hel(legg)skinnet ned resten av bakken.

Etter diverse ufrivillige hopp og piruetter ender jeg løpet med mitt siste krasj. Jeg havner ca ti meter ovenfor gamlefar fra i stad som ligger og okker og akker seg i ei grøft. Jeg finner ut at jeg har mista lua mi, og at jeg ikke kan stå på den venstre foten heller. Da jeg sier "Jeg begynner å bli for gammel for det her." og gamlefar hører det og sier "Jeg også" har jeg to tanker i hodet: 1) NÅ følte jeg meg virkelig gammel. og 2) NÅ gir jeg opp. Jeg trasker/kjører veldig forsiktig ned den siste resten av torturbakken, og finner endelig mine englevenner som har kjørt fra meg for lengst. Jeg tror faktisk, (og det her må du ikke si til noen) at jeg hadde så vondt og var så oppgitt at det faktisk kom tre små tårer.

Nå kommer den morsomme delen: Da jeg kom i hus og fikk av meg boblebuksa, og dro opp den vanlige buksa, så jeg at jeg hadde truffet den forbaska lyktestolpen så hardt, at jeg hadde fått et kraftig sår på leggen som blødde. Jeg måtte jo bare le. Veldig typisk. Og nå, nesten to uker senere, har jeg funnet ut to ting. For det første så kjennes det ut som om det ligger et par riskorn eller noe, rundt såret på leggen min. Om jeg prøver å trykke forsiktig på det, så knirker det. Ikke kneleddet altså, som ville vært mer naturlig, men det knirker midt på hardeste leggen. Knirkende legg? Haha!
Og for det andre, så har det kraftige (og sikkert "innvendige") blåmerket, begynt å flytte på seg. Det har kommet litt fram på selve leggen, og jaggu har det ikke sklidd ned mot fotbladet også. Sånn helt nederst ved fotbladet på høyre fot, ligger det nå en rand med... Tja... Hva skal man kalle det? Innvendig blod? Vittig.
En ting lover jeg dere, og det er at det er lenge til neste gang jeg drar til Korketrekker'n frivillig! Fred ut.

(Edit, noen dager senere: Etter at hevelsen hadde gått en del ned, fant jeg ut at jeg har fått en dump i leggen også. En innoverdump. Som ligger rett under kulen. Leggen ser i grunn litt ut som en humpete potet. Følg med på den spennende utviklingen, dere!)