Lukeparkering og menn

Selv om det er "nestensommer" og på god vei mot lysere netter, så liker jeg fortsatt å gå ute i mørket. Schousplass er dekket av hvite blomstertrær og passer ypperlig for noen som vil ha seg en romantisk gåtur rundt Deichmanske bibliotek: avdeling Grünerløkka. Eller for de som har mulighet, og det er det jo ikke alle som har. Jeg nevner ikke navn.
Uansett. Jeg er på vei hjem og går min faste rute fra trikkestoppet på Schousplass: Gjennom parken, ett kvartal til venstre og så to til høyre. Men før jeg kommer meg til høyre ser jeg en bil som prøver å komme seg ut av en lukeparkering. Sjåføren rygger og treffer bilen som står parkert bak. Mannen i den ryggende bilen, som ser stor og skummel ut, reagerer med å bli litt forskrekket, og tar hånden opp til munnen, og så ser han MEG. Jeg tenker med en gang at siden han er så stor og mørk og skummel, kommer han til å løpe ut av bilen og banke meg opp, siden jeg er hovedvitnet i saken. Men istedet begynner han å le, og da må jo jeg også le. Så jeg står i mørket på gata, og ler høyt, og mannen kommer seg til slutt løs fra parkeringsplassen, og sitter inne i bilen og ler, mens jeg ler utenfor, så vinker han og kjører av sted. Jeg vinker tilbake og tenker at jeg ikke gidder å huske skiltnummeret, siden den lille dytten han ga bilen bak seg, sikkert ikke lagde en prikk en gang. Jeg finner endelig høyre og ler litt til av den skumle mannen som viste seg å heller være en stor og god bamse.
Noen ganger er det lett å forhåndsdømme folk, selv om jeg ikke vil det. Noen ganger skjer det automatisk, selv om jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal forhåndsdømme noen. Det er godt med en liten lærepenge i ny og ne.