Livets dans

I går, rundt midnatt, etter pannekakebesøk og medbrakt film, måtte jeg løpe ut for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg spurta opp i en park, satte noen fakler i en ring, (nei, ikke noe trolleritrollera her i gården) og strødde rosa og røde roseblader. Så var det å vente i buskene og passe på at ingen nysgjerrige mennesker kom bort for å ødelegge. Og. Litt senere, ble jeg vitne til et frieri. Jeg hvinte da han knelte. Og jeg hviner sjeldent.
På trikken på vei ned fra parken, møtte jeg på pappa og kjæresten. De skulle ned til sentrum for å treffe farmor, fordi farmor var på Dovrehallen, et dansested. Helt riktig. Farmor, som er 75 år, drar gjerne 2 timer inn til Oslo, for å være med venninna si ut på dansegulvet. Snakk om sprek dame. Så, klokka ett på natta, sitter jeg plutselig inne på Dovrehallen, etter litt trøbbel på grunn av mangel på legitimasjon (les: glemt lommebok). Pappa trua med å hente farmor, siden folka på dette stedet visste hvem hun var. Men da snudde de på flisa, og trodde på at jeg faktisk var pappas datter. Hvor vanskelig kan det være a? To mennesker med så rødt hår må da være i slekt med hverandre.
Så da sitter jeg der da, omringet av mennesker i en alder av 40-50-60+, og jeg lover at jeg var den eneste under 30. Lover.
Her snakker vi høy dansebandfaktor altså. Dette var gode gamle Ole Ivars slagere. Alle låtene var på svensk, bortsett fra en som var på "engelsk". Selve vokalisten var norsk, hvis du lurte på det. Damene klappet litt i takt, aller helst ved å klaske håndflatene i bordet, eller riste litt på pekefingeren. Etter alt for lang tid var det endelig en pause, og vokalisten selv slo seg ned ved bordet vårt, fordi farmor kjenner jo alle, selvfølgelig. Og da var det hilserunde med "Dette er sønnen min, og DETTE er baaarnebaaarnet mitt!" Fryd og glede. Jada, det er koselig å glede både far og farmor, men jeg må si det var en sær opplevelse. Det toppet seg da farmor dro med seg pappa ut på dansegulvet. Da måtte jeg le der jeg satt for meg selv i mørket, og prøvde å late som jeg ikke så den spinnville gamlingen som prøvde å få meg med på en dans. Han hadde null kontroll på armer og bein. Dansestilen hans minnet meg om Charlie Chaplin, ganger 15.
Men ingen grunn til bekymring folkens. Jeg holdt meg i skinnet, og kom meg trygt hjem tilslutt. Naboen hilste god jul og godt nyttår, og takket for det gamle. Det er godt det er fest i femte etasje hver helg, ellers hadde jeg ikke fått sove på grunn av all stillheten.