For eksempel når en stamkunde på cafèen plutselig deklamerer et dikt til den nydelige jenta bak disken. (Den nydelige jenta jeg er så heldig å få kjenne.) Diktet er av Herman Wildenvey og går som følger:
I TANKER
I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.Jeg var på vei til min elskede, jeg,
sier piken med senkede blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da var det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg!
Stamkunden deklamerer hele diktet, og har god innlevelse. Han avslutter med å si at dette diktet viser godt hans syn på både prester og pene piker. Fantastisk. Jeg må bare smile bredt mens jeg vender nesa tilbake til boka, og nyter enda en liten glede i hverdagen; en god kopp kaffe.
4 kommentarer:
det var vel ikke tilfeldigvis en mann med stokk det her som sa dette verset?
Nnnei. Jeg tror ikke at han hadde stokk. Hvordan det? Har du truffet samme mannen? Eller en mann som sa dette diktet? :P
det hørtes så sinnsykt typisk en som heter Lars som går rundt i Theresesgate. Jeg bodde jo der tidligere, så tenkte jeg kanskje skulle høre:)
hvor gammel var han da, eller var det en mann?
Ja. Jeg tror jammen han het Lars. Og det kan hende han hadde stokk, men at han hadde satt den fra seg da han stod ved baren der. Morsomt at du kan kjenne igjen en tilfeldig kar på beskrivelsen min av han. :P Hehe.
Legg inn en kommentar