Freakmagnet

Denne gangen er overskriften ganske viktig. Eller viktigere enn vanlig. For jeg er faktisk en magnet. En freakmagnet. Random rare mennesker ser meg med det røde håret og krøllene, og antar automatisk at meg kan de snakke til. For noen måneder siden gikk jeg på Grünerløkka og ante fred og ingen fare. Plutselig stopper det en kar rett foran meg og begynner å peke og le på denne måten "HÆHÆHÆHÆ!". Jeg reakerer ganske fort med å peke og le høyere tilbake. Da blir han satt ut, og sier "Oi". Så går han videre og roper etter meg "Rødt hår er kjempefint!"
Og i kveld. I kveld, dere.
Jeg setter meg på trikken hjem fra ei venninne, og på neste stopp kommer det på en full fyr i sånn midten av tjueåra. Han setter seg rett ovenfor meg og plasserer beina sine på hver sin side av mine bein, ganske tett. Jeg synes dette blir litt nærgående så jeg ser stygt på ham og skal til å si noe, men da tar han vekk beina sine og unnskylder seg i hauger og lass. Så vil han hilse. Joakim heter han visst. Og han prater i vei og lurer på hva jeg driver med, om jeg studerer osv. Jeg sier til slutt at det gjør jeg. 
Han svarer med å spørre meg rett ut om jeg vil være med ham hjem. Jeg svarer fort nei. 
Han sier at pappan hans pleide å kaste stein på kirker, men at det gidder ikke han. 
Han sier at favoritten hans er rødt hår og krøller. Nå har jeg begynt å le høyt, for det er så tyyypisk at jeg treffer på folk som dette, som bare prater i vei. Og når jeg begynner å le, så ler han også. 
Han spør om jeg har møtt noen som er så frekke som han. Jeg svarer at "ja, det har jeg, flere ganger", men det tror han ikke noe på. 
Han har en ubrukt røyk som han mister hele tiden, og sier "Øyh! Hvor ble det av røyken min?" Jeg svarer "Den ligger på skuldra di."
Han spør enda en gang om jeg vil være med dit han skal, jeg sier "nei, jeg skal hjem og sove", og da sier han "si hvilket stopp du skal av på, så kan jeg fotfølge deg hjem". 
Og da, har vi kommet helt til Hausmannsgate, og trikken stopper, og trikkesjåføren sier plutselig "Heiheihei! Trikken foran oss er en 17-trikk og har begynt å kjøre opp Grünerløkka, og din skulle den ikke, så vi må vente noen minutter her for å..." En annen mann brøler "Kan du åpne dørene!", og dørene åpnes og jeg røsker tak i sekken min og løper av trikken, før den fulle mannen foran meg rekker å blunke.
Og det, mine venner, er bare en dråpe i havet når det gjelder min magnetisme på tilfeldige mennesker.