Når jeg sitter her og hører at persiennene dunker mot
vinduskarmen på grunn av vinden, får jeg lyst til å dra vekk. På en positiv
måte. Til et stort hvitt hus, omringet av enger, åkre og en skog. Og masse sol.
Og jeg ville tatt med meg folk. De beste folka. De jeg blir
glad av. Og jeg blir stadig vekk glad i flere, så vi hadde nok blitt en stor
gjeng. Og vi ville drukket saft på trappa, og hatt piknik midt i åkeren, selv
om vi ikke fikk lov av bonden.
Og hatt vannkrig på enga, og lekt sisten i skogen. Og når kvelden kom snikende, ville vi løpt bortover brygga, og hoppa i den lille innsjøen som ligger bak huset. Og alle var glade, og vi ville ledd halve natta, og alt ville vært perfekt.
Og hatt vannkrig på enga, og lekt sisten i skogen. Og når kvelden kom snikende, ville vi løpt bortover brygga, og hoppa i den lille innsjøen som ligger bak huset. Og alle var glade, og vi ville ledd halve natta, og alt ville vært perfekt.
Litt som nå, bare at jeg bor i byen, på nydelige løkka. Hverdagen er her, med asfalt og Akerselva og trikken. Og
jeg tar meg selv i å tenke, flere ganger i uka: Jeg elsker Oslo. Jeg elsker
livet mitt akkurat nå.
Og folk er glade, og jeg ler hele tiden. Jeg er fornøyd. Veldig fornøyd.
Fotograf: Meg |
1 kommentar:
Det var på tide gitt, og så koselig igjen...Du som skal ta lappen og alt.
Legg inn en kommentar