Et øyeblikk

Livet er veldig rart. Vi har ikke peiling på hva vi driver med. Alt er for første gang. Vi tror vi har kontroll, men vi har ikke egentlig det. Det er så sykt mye som er tilfeldig. Plutselig sitter man på T-banen og ser på reklame for hvilke skoler man kan søke på til høsten, og så går det opp for deg at du allerede har en utdannelse, og jobb, og liksom er voksen, men fortsatt har du ikke peiling på hva du driver med. Hva hvis du hadde tatt et annet valg, i en sving eller et metaforisk veikryss? Du kunne vært dævv, du kunne bodd i en annen by, et annet land, du kunne kjent andre folk, du kunne vært en helt annen person. Du tror kanskje du veit hvor du er om ca ti år, men du har ikke peiling. 
Ikke 100% sikkert i alle fall. 

Som på film

Nå var jeg nettopp med i en julefilm. Det føltes i alle fall sånn. I går satt jeg på trikken og skrev, eh, et slags dikt. Det var om den gamle afrikaneren som satt ovenfor meg. 

"Du vet du er gammel 
når barten din er grå
Tenkte jeg
etter å ha sett en gammel afrikaner
på trikken
med knekt nese
og polvåtter på"

I dag var jeg på Oslo S. Og tror du ikke at akkurat denne afrikaneren spør meg om hjelp til å kjøpe billett hjem, for han skjønner ikke maskinen. Jeg hjelper ham og sier merry christmas, og han svarer happy new year! Fin juleglede.
Og da jeg endelig kommer meg ned til perrongen, er den stappfull av mennesker som skal hjem til jul, og det føles litt som at jeg er med i Love Actually. Og så skal jeg ta mobilen opp av lomma, og dermed flakser billetten ut av lomma mi, akkurat som i Polarekspressen. Og jeg må løpe etter billetten, mellom alle menneskene, koffertene og julegavefylte poser, og til slutt klarer jeg å tråkke på billetten, slik at jeg står med foten min mellom beina til ei dame. Men alle bare ler, fordi nå er det jul og dette er sånn som kunne skjedd på film. 

Prøvde han å passe på meg?

Jeg hadde vært hos Kirsti og hatt en veldig koselig kveld. En ordentlig sånn kvalitetskveld man trenger innimellom med ei god venninne. Vi hadde spist en sykt god hjemmelaga sjokoladekake, og jeg var stappmett, og det var ca en halvtime til neste buss hjem. Derfor bestemte jeg meg for å gå hjem, selv om det var kaldt. Ute snødde det og jeg koste meg i grunn veldig med god musikk på øret. 
Kanskje 500 meter fra der jeg bor, stopper det en taxi og gjør tegn til at jeg skal benytte meg av den. Jeg prøver å vinke den videre, men bilen stopper og sjåføren ruller ned vinduet og sier: "Hopp inn." 
Jeg sier: "Neida, jeg trenger ikke taxi, jeg bor rett nedi gata."
Han insisterer og sier: "Joda, jeg kan kjøre deg."
Jeg spør: "Gratis?"
Han svarer: "Ja. Sett deg inn."
(Her ville kanskje noen vært litt skeptisk, og absolutt ikke satt seg inn i en fremmed taxi på den måten. Dette var forresten garantert ikke en pirattaxi. Men av en eller annen grunn tenkte jeg: Jaja, hvorfor ikke. Så jeg setter meg inn.)
Og han spør, med litt streng stemme: "Hva driver du med?"
Jeg svarer: "Eh. Jeg går ute i snøen?"
Han spør videre, like streng: "Hvorfor det?"
Jeg svarer litt forvirra: "...fordi jeg var varm?" og jeg prøver å forklare at det hadde vært ganske varmt der jeg kom fra. 
Da, etter at vi har kjørt ca 300 meter, stopper han bilen og sier: "Det var så langt jeg kunne kjøre deg gratis. Ut."
Jeg blir litt forvirra, og han sier, streng i stemmen igjen: "Ut!"
Så jeg åpner døra, sier takk, og går ut, og ser at det er en annen person som trenger taxi, og så kjører han sin vei, og jeg går de siste 200 meterene til døra mi, og ler. 

Livet, dere

Når jeg sitter her og hører at persiennene dunker mot vinduskarmen på grunn av vinden, får jeg lyst til å dra vekk. På en positiv måte. Til et stort hvitt hus, omringet av enger, åkre og en skog. Og masse sol.

Og jeg ville tatt med meg folk. De beste folka. De jeg blir glad av. Og jeg blir stadig vekk glad i flere, så vi hadde nok blitt en stor gjeng. Og vi ville drukket saft på trappa, og hatt piknik midt i åkeren, selv om vi ikke fikk lov av bonden.
Og hatt vannkrig på enga, og lekt sisten i skogen. Og når kvelden kom snikende, ville vi løpt bortover brygga, og hoppa i den lille innsjøen som ligger bak huset. Og alle var glade, og vi ville ledd halve natta, og alt ville vært perfekt.

Litt som nå, bare at jeg bor i byen, på nydelige løkka. Hverdagen er her, med asfalt og Akerselva og trikken. Og jeg tar meg selv i å tenke, flere ganger i uka: Jeg elsker Oslo. Jeg elsker livet mitt akkurat nå.

Og folk er glade, og jeg ler hele tiden. Jeg er fornøyd. Veldig fornøyd.

Fotograf: Meg

Freakmagnet

Denne gangen er overskriften ganske viktig. Eller viktigere enn vanlig. For jeg er faktisk en magnet. En freakmagnet. Random rare mennesker ser meg med det røde håret og krøllene, og antar automatisk at meg kan de snakke til. For noen måneder siden gikk jeg på Grünerløkka og ante fred og ingen fare. Plutselig stopper det en kar rett foran meg og begynner å peke og le på denne måten "HÆHÆHÆHÆ!". Jeg reakerer ganske fort med å peke og le høyere tilbake. Da blir han satt ut, og sier "Oi". Så går han videre og roper etter meg "Rødt hår er kjempefint!"
Og i kveld. I kveld, dere.
Jeg setter meg på trikken hjem fra ei venninne, og på neste stopp kommer det på en full fyr i sånn midten av tjueåra. Han setter seg rett ovenfor meg og plasserer beina sine på hver sin side av mine bein, ganske tett. Jeg synes dette blir litt nærgående så jeg ser stygt på ham og skal til å si noe, men da tar han vekk beina sine og unnskylder seg i hauger og lass. Så vil han hilse. Joakim heter han visst. Og han prater i vei og lurer på hva jeg driver med, om jeg studerer osv. Jeg sier til slutt at det gjør jeg. 
Han svarer med å spørre meg rett ut om jeg vil være med ham hjem. Jeg svarer fort nei. 
Han sier at pappan hans pleide å kaste stein på kirker, men at det gidder ikke han. 
Han sier at favoritten hans er rødt hår og krøller. Nå har jeg begynt å le høyt, for det er så tyyypisk at jeg treffer på folk som dette, som bare prater i vei. Og når jeg begynner å le, så ler han også. 
Han spør om jeg har møtt noen som er så frekke som han. Jeg svarer at "ja, det har jeg, flere ganger", men det tror han ikke noe på. 
Han har en ubrukt røyk som han mister hele tiden, og sier "Øyh! Hvor ble det av røyken min?" Jeg svarer "Den ligger på skuldra di."
Han spør enda en gang om jeg vil være med dit han skal, jeg sier "nei, jeg skal hjem og sove", og da sier han "si hvilket stopp du skal av på, så kan jeg fotfølge deg hjem". 
Og da, har vi kommet helt til Hausmannsgate, og trikken stopper, og trikkesjåføren sier plutselig "Heiheihei! Trikken foran oss er en 17-trikk og har begynt å kjøre opp Grünerløkka, og din skulle den ikke, så vi må vente noen minutter her for å..." En annen mann brøler "Kan du åpne dørene!", og dørene åpnes og jeg røsker tak i sekken min og løper av trikken, før den fulle mannen foran meg rekker å blunke.
Og det, mine venner, er bare en dråpe i havet når det gjelder min magnetisme på tilfeldige mennesker.

Det blikke mer moro enn man lager sjæl

Jeg går den "farlige" veien hjem, alene, bare fordi jeg vil gå litt, og Oslo er min by, så jeg kan gå hvor jeg vil. Jeg runder et gatehjørne og vinden blåser alt håret i ansiktet på meg og jeg smiler bredt. Jeg tenker at jeg har absolutt ingenting å klage på, sånn egentlig. Dagene går sykt for, og jeg fyller dem med folk jeg er glad i. Jeg får iskrøller når jeg går ute med vått hår, og har på to strømpebusker på en gang.
Jeg danser til livets melodi. 
("Haha. Hoi, den setningen var klisjé", tenkte jeg nå, og googla det, men jeg fikk ikke opp noen resultater. Det betyr at jeg er unik. Kult.)

Bør dette publiseres?

Innimellom får jeg høre at jeg er litt rar. Det er jo greit nok. Jeg tipper alle... ...de fleste hører det en gang i mellom. Det er mulig det har noe med impulskontroll å gjøre. Eller. Altså. La meg prøve å forklare. Noen ganger, hvis jeg kjeder meg, eller har vært fornuftig sammenhengende over lengre tid, som med en "god" eksamensoppgaveskriveøkt, blir jeg litt rar av meg selv. Nå for eksempel, sitter jeg ved kjøkkenbordet og skal skrive oppgave. Leveringsfristen er om 9,5 timer, og jeg har litt igjen. Pluss litt til. 
Uansett, poenget er: Jeg sitter her og drikker kaffe i håp om at den skal gjøre meg mer våken. Jeg tar en stor kaffeslurk og beholder kaffen i munnen. Plutselig får jeg en tanke: Nå fikk jeg lyst til å åpne munnen fort, på vidt gap, slik at all kaffen renner ut. Jeg stopper et halvt sekund og tenker videre: Nei, Rebecka, ikke gjør det. Det vil bli så mye søl som må tørkes opp etterpå. Det går et sekund til og jeg tenker over det jeg nettopp har tenkt. Det er nå jeg begynner å le høyt av meg selv. 
Men jeg rakk å svelge kaffen først. 

Tilfeldig

For å få noe gjort, må man gjøre det.
Værsågod. Visdomsord fra Reb servert på sølvfat.
Uansett. Jeg er ikke død. Jeg har bare gjort andre ting. Jeg kommer aldri til å dø. Og jeg kommer alltid til å fortsette å gjøre andre ting.
For eksempel: Jeg gikk ut av døra til Maddis, samtidig som jeg ropte litt sånn halvhøyt: "Hvorfor kan ikke folk bare oppføre seg?!" En av Madeleines kjekke naboer står litt betuttet utenfor døra og sier: "Erh. Jeg vet jammen ikke?" Og jeg tenkte: Flaaut
Sånn ellers har jeg spist mye frokost ved kjøkkenbordet i kollektivet. Jeg prøver å lære meg å drikke te uten melk i. Jeg har blitt en kløpper på frokost, sånn generelt. Her om dagen spiste jeg frokost med M. Vi snakka om hårfarge, og han sier: "Er jeg brun eller blond? Det er litt vanskelig å si... Det er som å velge mellom rød og gul, og så er jeg egentlig blå." For å si det sånn - jeg holdt på å sette te'en i vrangen.

Kirsebærslang

Vi gikk ut. Vi måtta ha litt deilig kveldsluft. Og kveldslufta gjør noe med en. Spesielt sommerkveldslufta. Og vissheten om at man har ferie. Og fri dagen etter.
Vi fant et kirsebærtre, fullt av kirsebær. Vi henta en fiskestang. Målet hang litt for høyt til at vi klarte å hoppe opp til godsakene. Vi satt fast stanga og mista en flue. Dama som gikk forbi foreslo at vi kanskje burde bruke en stige i stedet, og vi ble ferska av en annen i vinduet, men hun bare lo av våre tafatte forsøk. Vi fikk bare grønne blader på kroken. Men jeg visste råd. Søppelkassa.
Vi flytta søppelkassa. Jeg ofret meg selv, med hud og hår, og stod på tå på en relativt ustabil skrangle(søppel)kasse, og plukket kirsebær for harde livet. Sju myggstikk senere hadde jeg blodige kirsebærhender, svarte søppelkassebein, og mine to medsammensvorne hadde hendene fulle av kirsebær. Og så dro vi hjem og spiste dem opp. Kirsebærene, altså. Ikke hendene.
Det blir ikke mer moro enn man lager sjæl.

Normalt

Nå skal jeg fortelle hva jeg driver med for tiden. Eller ikke. Eksamen, sier jeg bare. Men innimellom slaga, så tar jeg meg noen turer til parken. Denne gangen ble klokka kvart på tolv på natta før jeg tenkte: Nå MÅ jeg ha luft. Så jeg tok med meg Ø, to Friskisispinner, støvler og skjerf, og vi satte snuta mot parken. Jeg fikk klatra i klatretreet, og fant ut at det er ekstra utfordrende med en Friskis i den ene hånda, og jeg anbefaler heller ikke å forklare hvordan noen faller ned fra en benk, samtidig som man sitter på en grein. Greit å være etterpåklok. Og da vi endelig veiva halen hjemover igjen, valgte jeg å gå i barndommen, som de sier. Jeg banka på et random vindu som hadde lyset på, lo høyt, og spurta avgårde mens jeg lot Ø i stikken. Man blir ikke voksen før man tør å være litt barnslig, eller noe. 

Bruk sansene

Byen, og mennesker, og liv, og vår, og sol, og glede. Spesielt de små gledene. Som lukten fra trærne som blomstrer på Schous plass. Det er så mye jeg liker og setter pris på. Jeg skjønner ikke hvorfor folk klager så mye. Bare SE på all herligheten! Og nei, jeg er ikke like positiv hele tiden. De siste par dagene har vært helt umulige, og jeg har ikke fått gjort mye fornuftig. Men sett musikk på øret, gå en tur eller ta en runde med trikken, og bare SE. Det finnes mye å smile av. Godt voksne menn på sparkesykkel, taket på domkirka, en dame som har kjøpt brudekjole, en telefon som henger i et tre ved Akerselva, eller å være rampete med verdens beste venninne og dra på café istedet for å lese til eksamen. Har du lyst, har du lov. Du lever bare en gang.
Det handler om å ta de riktige valgene.

Jeg skal gi deg fakta, jeg

Jeg og den ene roomien sitter i stua og har koselig pensumlesestund denne litt sene kvelden i påskeferien. Jeg leser blant annet noe random fakta om befolkningsveksten i Norge, og får lyst til å dele dette med min medsammensvorne.
Jeg: Snart er verden sju milliarder.
M: Å? Kult. Så gammel altså?
Jeg: Nei, vent! Jeg mente - snart blir verdens befolkning sju milliarder.
M: Haha. Fail.
(Jeg merker at det fortsatt er noe feil, og to sekunder senere:)
Jeg: Nei! Jeg mente egentlig - snart blir NORGES befolkning fem millioner.
M: *Klasker en oppgitt hånd i panna og ler*
Jeg: Haha. Det var dobbelfail.
M: Det morsomme er at den "første failen" faktisk var korrekt.

Så. Sånn går no dagan.

(Edit: Det var kanskje morsommere om man var der når det skjedde.)

Myk landing i mars

Mars? Det er mars! Snøen ligger fortsatt tung og glatt over hele. Men det gjør ikke så mye når man blir dratt ut i kulda av kollektivet klokka halv elleve på kvelden. Hurra for gåtur/aketur. Fire mennesker, to svarte søppelsekker. Nei, to av oss skulle ikke kaste de to andre, men de to første var litt mer gira på å ake enn de to andre. Det endte med at den ene roomien sa: "Løp ned bakken, Rebecka! Førstemann til lyktestolpen!" Jeg sa: "Neeeei". Han ropte: "JO! Jeg teller til ti, så får du litt forsprang." Og idet han begynte å telle, startet villkvinnen i meg å løpe. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg spurta ned bakken og prøvde å løpe så godt jeg kunne i en halvmeter med snø. Det gikk som det måtte gå, og etter en del meter snubla jeg og flakset så lang jeg var før jeg landet med hodet først ned i snøen. Suksess. Tullingen som skulle telle til ti fikk ikke med seg at jeg stupte en gang, for han stod fortsatt med hendene foran øynene og nærmet seg ti, mens jeg lå dypt i snøen og lo så jeg gråt.

Herlig

Tilhørighet

Også lå vi der etter å ha sett film, alle fire, i en stor haug. Og vi var tilstede, men samtidig ikke. Hvertfall ikke jeg. Jeg var to steder på en gang. Så på det hele utenifra, samtidig som jeg var midt i det. Vi hørte på musikk samtidig som vi prata, eller ikke prata i det hele tatt, men vi var der. Fire mennesker, helt forskjellige, men alle fantastisk fine på sin måte. Og jeg tenkte: dette er digg, her og nå, jeg føler meg hjemme, her kunne jeg ligget til evigheten.

Påfunn

Det må være en fryd og en glede å bo med meg. Tenk det. Konstant underholdning? JATAKK. Eh. Uansett. For min del er det: gull og grønne skoger, fryd og glede, hundevalper og kattunger, sol og sjø  og alt annet godt som hører sammen - å bo med de raringene jeg bor med. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ledd til jeg ligger i en krøll et sted og gråter. Dette er positivt. Noe som ikke er like positivt for... for eksempel Carina, er når jeg finner ut at jeg skal prøve å skremme henne ved å legge meg i senga hennes mens hun er på badet for å pusse tenna for kvelden. Holymoly. Skremt ble hun, mens jeg lo til maskaraen forsvant fra øyenvippene. Det er det jeg sier: Jeg er total underholdning. For å være ekstra hyggelig, så slenger jeg med et bilde av et av dyra fra dyrehagen. Gjett hvem?

Tadaaa!