Jord på buksa, mose i skjerfet og gress i håret

Det er morsomt å gå i barndommen, som de sier. Spesielt når det innebærer å snike seg langs husvegger og kaste seg ned i grøftekanter for å unngå lovens lange arm. Vi fant ut at vi ville vært verdens dårligste innbruddstyver, hvor alt som kunne gå galt ville gått galt. Litt slik som i kveld.

Greit at gardistene dukka opp bare fire minutter etter at vi hadde hoppa over porten, vi visste jo at de ville patruljere forbi etter en stund, siden en av oss en gang var "the inside man" og huska noen av rutinene. Men at de var såppas dårlige gardister som ikke sjekka under den ene busken, det var til vår fordel. Toppen av uflaks kom da vi etter en god stund (så god stund at gardistene mest sannsynlig var på vei tilbake igjen) beiner mot porten med pigger på toppen, og må kaste oss ned på bakken og rulle inn i skyggen for å ikke bli ferska av et par politimenn til hest som tilfeldigvis står på utsiden. Etter to mislykkede forsøk på å komme helskinnet og usett over pigg-porten, ligger vi fanget i en grøft. Hvert sekund kan gardistene runde det ene hjørnet på vei tilbake fra runden sin, og det andre hjørnet er "voktet" av politihestene som ikke vet at vi er der. Hvordan ender denne visa, spør du kanskje?

Jeg svarer på det spørsmålet med en one-liner fra en drøm jeg hadde en gang: "Det var enten å dø eller å le. Jeg valgte å le, for en god latter forlenger livet."