Kjært barn har mange navn

Bør dette publiseres?

2011-11-15T02:41:00.004+01:00

Innimellom får jeg høre at jeg er litt rar. Det er jo greit nok. Jeg tipper alle... ...de fleste hører det en gang i mellom. Det er mulig det har noe med impulskontroll å gjøre. Eller. Altså. La meg prøve å forklare. Noen ganger, hvis jeg kjeder meg, eller har vært fornuftig sammenhengende over lengre tid, som med en "god" eksamensoppgaveskriveøkt, blir jeg litt rar av meg selv. Nå for eksempel, sitter jeg ved kjøkkenbordet og skal skrive oppgave. Leveringsfristen er om 9,5 timer, og jeg har litt igjen. Pluss litt til.
Uansett, poenget er: Jeg sitter her og drikker kaffe i håp om at den skal gjøre meg mer våken. Jeg tar en stor kaffeslurk og beholder kaffen i munnen. Plutselig får jeg en tanke: Nå fikk jeg lyst til å åpne munnen fort, på vidt gap, slik at all kaffen renner ut. Jeg stopper et halvt sekund og tenker videre: Nei, Rebecka, ikke gjør det. Det vil bli så mye søl som må tørkes opp etterpå. Det går et sekund til og jeg tenker over det jeg nettopp har tenkt. Det er nå jeg begynner å le høyt av meg selv.
Men jeg rakk å svelge kaffen først.

Tilfeldig

2011-10-21T00:36:00.004+02:00

For å få noe gjort, må man gjøre det.
Værsågod. Visdomsord fra Reb servert på sølvfat.
Uansett. Jeg er ikke død. Jeg har bare gjort andre ting. Jeg kommer aldri til å dø. Og jeg kommer alltid til å fortsette å gjøre andre ting.
For eksempel: Jeg gikk ut av døra til Maddis, samtidig som jeg ropte litt sånn halvhøyt: "Hvorfor kan ikke folk bare oppføre seg?!" En av Madeleines kjekke naboer står litt betuttet utenfor døra og sier: "Erh. Jeg vet jammen ikke?" Og jeg tenkte: Flaaut
Sånn ellers har jeg spist mye frokost ved kjøkkenbordet i kollektivet. Jeg prøver å lære meg å drikke te uten melk i. Jeg har blitt en kløpper på frokost, sånn generelt. Her om dagen spiste jeg frokost med M. Vi snakka om hårfarge, og han sier: "Er jeg brun eller blond? Det er litt vanskelig å si... Det er som å velge mellom rød og gul, og så er jeg egentlig blå." For å si det sånn - jeg holdt på å sette te'en i vrangen.

Kirsebærslang

2011-07-07T02:46:00.000+02:00

Vi gikk ut. Vi måtta ha litt deilig kveldsluft. Og kveldslufta gjør noe med en. Spesielt sommerkveldslufta. Og vissheten om at man har ferie. Og fri dagen etter.
Vi fant et kirsebærtre, fullt av kirsebær. Vi henta en fiskestang. Målet hang litt for høyt til at vi klarte å hoppe opp til godsakene. Vi satt fast stanga og mista en flue. Dama som gikk forbi foreslo at vi kanskje burde bruke en stige i stedet, og vi ble ferska av en annen i vinduet, men hun bare lo av våre tafatte forsøk. Vi fikk bare grønne blader på kroken. Men jeg visste råd. Søppelkassa.
Vi flytta søppelkassa. Jeg ofret meg selv, med hud og hår, og stod på tå på en relativt ustabil skrangle(søppel)kasse, og plukket kirsebær for harde livet. Sju myggstikk senere hadde jeg blodige kirsebærhender, svarte søppelkassebein, og mine to medsammensvorne hadde hendene fulle av kirsebær. Og så dro vi hjem og spiste dem opp. Kirsebærene, altså. Ikke hendene.
Det blir ikke mer moro enn man lager sjæl.

Normalt

2011-05-27T00:43:00.002+02:00

Nå skal jeg fortelle hva jeg driver med for tiden. Eller ikke. Eksamen, sier jeg bare. Men innimellom slaga, så tar jeg meg noen turer til parken. Denne gangen ble klokka kvart på tolv på natta før jeg tenkte: Nå MÅ jeg ha luft. Så jeg tok med meg Ø, to Friskisispinner, støvler og skjerf, og vi snudde snuta mot parken. Jeg fikk klatra i klatretreet, og fant ut at det er ekstra utfordrende med en Friskis i den ene hånda, og jeg anbefaler heller ikke å forklare hvordan noen faller ned fra en benk, SAMTIDIG man sitter på en grein. Greit å være etterpåklok. Og da vi endelig veiva halen hjemover igjen, valgte jeg å gå i barndommen, som de sier. Jeg banka på et random vindu som hadde lyset på, lo høyt, og spurta avgårde mens jeg lot Ø i stikken. Man blir ikke voksen før man tør å være litt barnslig, eller noe.

Bruk sansene

2011-05-03T19:29:00.001+02:00

Byen, og mennesker, og liv, og vår, og sol, og glede. Spesielt de små gledene. Som lukten fra trærne som blomstrer på Schous plass. Det er så mye jeg liker og setter pris på. Jeg skjønner ikke hvorfor folk klager så mye. Bare SE på all herligheten! Og nei, jeg er ikke like positiv hele tiden. De siste par dagene har vært helt umulige, og jeg har ikke fått gjort mye fornuftig. Men sett musikk på øret, gå en tur eller ta en runde med trikken, og bare SE. Det finnes mye å smile av. Godt voksne menn på sparkesykkel, taket på domkirka, en dame som har kjøpt brudekjole, en telefon som henger i et tre ved Akerselva, eller å være rampete med verdens beste venninne og dra på café istedet for å lese til eksamen. Har du lyst, har du lov. Du lever bare en gang.
Det handler om å ta de riktige valgene.

Jeg skal gi deg fakta, jeg

2011-04-18T22:58:00.004+02:00

Jeg og den ene roomien sitter i stua og har koselig pensumlesestund denne litt sene kvelden i påskeferien. Jeg leser blant annet noe random fakta om befolkningsveksten i Norge, og får lyst til å dele dette med min medsammensvorne.
Jeg: Snart er verden sju milliarder.
M: Å? Kult. Så gammel altså?
Jeg: Nei, vent! Jeg mente - snart blir verdens befolkning sju milliarder.
M: Haha. Fail.
(Jeg merker at det fortsatt er noe feil, og to sekunder senere:)
Jeg: Nei! Jeg mente egentlig - snart blir NORGES befolkning fem millioner.
M: *Klasker en oppgitt hånd i panna og ler*
Jeg: Haha. Det var dobbelfail.
M: Det morsomme er at den "første failen" faktisk var korrekt.

Så. Sånn går no dagan.

(Edit: Det var kanskje morsommere om man var der når det skjedde.)

Myk landing i mars

2011-03-08T02:07:00.002+01:00

Mars? Det er mars! Snøen ligger fortsatt tung og glatt over hele. Men det gjør ikke så mye når man blir dratt ut i kulda av kollektivet klokka halv elleve på kvelden. Hurra for gåtur/aketur. Fire mennesker, to svarte søppelsekker. Nei, to av oss skulle ikke kaste de to andre, men de to første var litt mer gira på å ake enn de to andre. Det endte med at den ene roomien sa: "Løp ned bakken, Rebecka! Førstemann til lyktestolpen!" Jeg sa: "Neeeei". Han ropte: "JO! Jeg teller til ti, så får du litt forsprang." Og idet han begynte å telle, startet villkvinnen i meg å løpe. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg spurta ned bakken og prøvde å løpe så godt jeg kunne i en halvmeter med snø. Det gikk som det måtte gå, og etter en del meter snubla jeg og flakset så lang jeg var før jeg landet med hodet først ned i snøen. Suksess. Tullingen som skulle telle til ti fikk ikke med seg at jeg stupte en gang, for han stod fortsatt med hendene foran øynene og nærmet seg ti, mens jeg lå dypt i snøen og lo så jeg gråt.

Herlig

Tilhørighet

2011-02-16T02:42:00.000+01:00

Også lå vi der etter å ha sett film, alle fire, i en stor haug. Og vi var tilstede, men samtidig ikke. Hvertfall ikke jeg. Jeg var to steder på en gang. Så på det hele utenifra, samtidig som jeg var midt i det. Vi hørte på musikk samtidig som vi prata, eller ikke prata i det hele tatt, men vi var der. Fire mennesker, helt forskjellige, men alle fantastisk fine på sin måte. Og jeg tenkte: dette er digg, her og nå, jeg føler meg hjemme, her kunne jeg ligget til evigheten.

Påfunn

2011-01-27T02:50:00.001+01:00

Det må være en fryd og en glede å bo med meg. Tenk det. Konstant underholdning? JATAKK. Eh. Uansett. For min del er det: gull og grønne skoger, fryd og glede, hundevalper og kattunger, sol og sjø og alt annet godt som hører sammen - å bo med de raringene jeg bor med. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ledd til jeg ligger i en krøll et sted og gråter. Dette er positivt. Noe som ikke er like positivt for... for eksempel Carina, er når jeg finner ut at jeg skal prøve å skremme henne ved å legge meg i senga hennes mens hun er på badet for å pusse tenna for kvelden. Holymoly. Skremt ble hun, mens jeg lo til maskaraen forsvant fra øyenvippene. Det er det jeg sier: Jeg er total underholdning. For å være ekstra hyggelig, så slenger jeg med et bilde av et av dyra fra dyrehagen. Gjett hvem?

Tadaaa!

Full kontroll

2011-01-18T23:24:00.004+01:00

Da jeg var liten trodde jeg at det het saltomothale da jeg hoppet på trampolina, for når man skulle ta en salto, så rulla man seg sammen MOT "halen", eller der halen skulle/kunne ha vært. I nyere tid har jeg funnet ut at det selvsagt heter saltomortale og betyr noe sånt som "dødelig hopp".
Og apropos dødelige hopp. Jeg hadde nettopp kommet hjem og stod i gangen og tok av meg jakka, da jeg tenke på hvor mange ganger mobilen hadde tatt et sånt dødelig hopp i dag. Ned fra en hylle, ut av en lomme eller bort fra en hånd. Konklusjonen ble fem ganger. "Ny rekord?" tenkte jeg. Inntill jeg bøyde meg ned for å ta av skoa, og vips, saltomortale for sjette gang. Denne gangen ut av lomma (for tredje gang). Jeg stod i en omvendt U og lo av meg selv. Det skulle ikke vært mulig med så ironiske hendelser.

Random mobilbilde

Denne gangen av snø i doen. Vinter, ass.

Ny(het)

2011-01-11T19:50:00.008+01:00

Når du kjeder deg så mye at du vurderer å vaske håret, selv om det ikke trengs, DA kjeder du deg. Jeg har ikke vært ute av leiligheten på to døgn, ikke for å gå på butikken en gang, og alt jeg kan skylde på er en mild forkjølelse. Hvorfor? Vet ikke. Og sånn ellers? Joda. 2011 startet med et brak, og jeg er stort sett fornøyd med 2010. Egentlig over middels fornøyd. Jeg ler av random folk på bussen (ikke høyt altså, men noen mennesker er bare så morsomme) og noen ler sikkert av meg.

Innimellom kommer gale briter bort til meg og ber om hjelp til å åpne en fordømt tyggispakke (hans ord) og da jeg ikke klarer det med det første, får jeg en stor bamseklem før han skriker høyt og går videre for å spørre en annen person på gata om hjelp. Eller så skjer det at jeg blir spurt av en tilfeldig kar om jeg vet at Marilyn Monroe er død, og da jeg svarer "ja" og han lurer på hvordan det står til med Michael Jackson, svarer jeg "død". Han virket fornøyd med svaret. Og sånn går no dagan...

Random mobilbilde

Labyrint

2010-11-25T14:51:00.002+01:00

En ny dag på Høyskolen i Oslo, heretter kalt HiO. En lærer skal forklare meg veien til et rom: "Du går først til venstre, gjennom den lange gangen, inn døra og ned en trapp, og inn dør E til venstre igjen, ikke opp spiraltrappa, men inn døra som leder til D, gjennom gangen til du finner riktige trappa og går to etasjer opp." Jeg sier: "Ehh. Okey." Helt alvorlig i trynet, er hennes siste ord: "Lykke til. Har du kompass?"

Og annen lærer lenger bort i gangen får med seg greia og roper etter meg: "You can't miss it!" mens hun ler høyt. Godt de har troa på at jeg skal finne fram, ikke sant?

Uansett, HiO er helt på trynet når det gjelder rom og ganger og trapper og dører. Jeg er sikker på at hvis noen prøvde å lage et detaljert kart over bygget, så ville de blitt borte i prosessen, og antakelig blitt funnet et par tiår senere, i en gang HiO hadde glemt at fantes.

Fugleskremsel

2010-11-23T01:22:00.003+01:00

Når du sitter under kjøkkenbordet og beskytter deg selv med en stol mot en omverden som ikke finnes, vet du at det er på tide med drastiske tiltak.

Jeg tåler jammen ikke å være syk. Altså, å bli mer syk enn det jeg allerede er. Haha. Neida. Joda. Neida. Uansett, skikkelig forkjøla liksom. Slik at man blir liggende langflat i flere dager i strekk og ikke orker eller klarer å gjøre noe. Da ender det med et mindre klart øyeblikk under et kjøkkenbord, fulgt av et klarere øyeblikk med påfølgende tanke: "Jeg trenger luft."

Jeg har en veldig god venn som sier at jeg ikke bør være for lenge alene. Fordi når jeg først møter folk etter en lengre periode med "ikkeno", så går det utover mine medmennesker. Men pytt. Noen må jo sørge for litt krydder i hverdagen. Heia meg!

Jeg kommer til å leve evig, delvis fordi:

2010-09-27T02:00:00.005+02:00

Jeg ler mye, av meg selv. Ofte. Noen ganger fordi jeg sier noe rart, eller gjør noe dumt, eller generelt kløner det til. Som for eksempel å miste det tunge bestikket rett i glassbordet (og videre nedover mot gulvet med fin spredning av matrester) tre ganger under ett måltid. Klassisk.

Eller at jeg flasher + skremmer kjære kusine når hun kommer ut av badet. Haha. Hennes nydelige ansikt var priceless.

Eller at jeg gjør noe jeg trodde at jeg ikke kom til å gjøre, men så gjorde jeg det plutselig alikevel, og går rundt i dagene etterpå og rister på hodet av meg selv og ler av det jeg gjorde. Og ler og ler og ler.

Og noen ganger skjer det at folk ler av/med meg også. Det er lov. Jeg liker det også.

Også liker jeg å gå i parken med høstbladlukt, spesielt med sånn musikk på øret at man føler seg som kongen på haugen, eller at man er med i en film, og akkurat det utsnittet hvor man går gjennom parken helt alene, er et av de fineste scenene. Fordi musikk kan gjøre sånn med en scene fra det virkelige liv også. Søren, nå er jeg veldig optimistisk igjen, men livet er virkelig fint, folkens!

Elsker tilfeldigheter

2010-09-07T18:29:00.006+02:00

Jeg har vært i skikkelig merkelig humør i dag.

Da jeg satt på trikken til skolen var det nesten så jeg bare satt på videre til ukjent mål. Men jeg kom meg av trikken, og fram til skoledørene, og stoppet et sekund foran dem også. Vel inne i timen var det fortsatt en indre kamp om jeg skulle bli eller ikke. Jeg tapte kampen med meg selv, og rømte vekk i første pause. Det har jeg aldri gjort før på mine 3,1 år på høyskolen.

Jeg endte opp på cafè med meg selv, og etter to timer var merkeligheten fortsatt ikke borte. Jeg sykla hjemover (og tryna ikke denne gangen) og da jeg passerte en tatovering-sjappe vurderte jeg en drop-in tatovering. Urasjonelt.

Istedet satt jeg meg alene på en benk med utsikt mot en fontene som ligger i en park/rundkjøring like ved der jeg bor.

Og så.

Kommer det en kar gående med det jeg tror var hunden hans. Hunden trasker rett ut i fontena og begynner å drikke av vannet. Eieren ser på meg med et overrasket/oppgitt blikk og sier:

"Pleier du å gå rundt i vannglasset ditt?"

Også går han videre.

Takk, mannen! Jeg satt igjen på benken og lo så jeg gråt av det spørsmålet. You made my day!

Jeg falt, og snart faller bladene også.

2010-08-31T00:50:00.005+02:00

Jeg er skuffet over august. Men det er greit, nå begynner høsten å komme, og jeg føler meg uansett ganske klar for høst. Håret mitt matcher bedre, og jeg får mer å gjøre. Jeg lager for eksempel spontane bokstavrim:

"Tid for treklatring når temperaturen faller og folk er flotte."

Sjekk det liksom. Både T og F. Og ikke minst innholdet. Superflotte folk som jeg er glad i gjør alt mye bedre, og helt seriøst, trærne lokker mer på meg når det blir kaldere.

Men det blir farligere å sykle. Eller det er kanskje ikke på grunn av kulda, men uansett. I stad klarte jeg å sykle helt fra Frognerparken og ned til sentrum i ca like stor fart som bilene og det gikk knirkefritt. Men da jeg hadde kommet til Sentrum Scene og sykla på sykkelstien, kom det en idiot av en mopedist mot meg i feil fil. Altså min fil. Høyrefila. Kollisjonskurs. Jeg vrengte sykkelen opp på fortauet, eller det var mine intensjoner, men fortauskanten ville ikke være med på den leken, så det endte med at sykkelen velta, og jeg rulla godt innover betonghellene på den folksomme plassen. Flaut. Og vondt. Men så flaut at det overgikk vondheten. Så jeg plukket min paddeflate kropp opp fra bakken, samlet sammen sykkel og veske, og sjanglet videre mot mitt opprinnelige mål. Fytti, ankelen gjorde vondt. Jeg sier det igjen - Jeg er litt for tøff for mitt eget beste. Men pytt, en forstuet ankel og et firkantet blåmerke på hofta er bedre enn hjernemos. Stoltheten lenge leve, ikke sant?

Åkjæremintid

2010-08-08T01:24:00.003+02:00

Noen få ganger er jeg helt vill. Eller, det skjer sikkert flere enn noen "få" ganger, men uansett, poenget er, at nå er jeg litt sånn, i det hjørnet - galskapen lenge leve -hjørnet. Jeg kunne helt sikkert gått på både vegger og tak, om jeg hadde sugekopper på beina, eller tok ekstra stor fart. Og i stad da jeg var på vei hjem og hadde kommet til rett utenfor døra mi, så var det en bil full av folk som spurte om veien, og jeg vurderte seriøst å sette meg inn og bli med dem for å vite at de fant fram, for de var helt på bærtur. Men ingen tilbyr seg å frivillig sette seg inn i en bil full av fremmede gutter, det er jo galskap, det vet jeg.

Ikke sant? Du skjønner hva jeg mener? Ikke spesielt rasjonelt. Søren ass. Hvor ER sugekopper når man trenger dem?

Fra et flyvindu kan man se at jorda er rund

2010-07-06T03:10:00.003+02:00

Jeg synes det er noe gammeldags, litt sånn "old school", å halvspontant reise alene med fly til et annet land, og sette seg på toget som suser gjennom ukjent landskap. Akkurat sånn som de gjør på film. Jeg har musikk på øret, og ser på verden og naturen som Gud har skapt, og som menneskene har bygget videre i. Og jeg liker det. Liker alt. Fra storbyer, høyblokker og kirker, til sauejorder og kornåkrer som strekker seg så langt øyet rekker. Og jeg ser horisonten som skifter farge i solnedgangen og tenker:

Dette er digg.

Dette er vakker.

Dette er livet.

Man kan bli poetisk av mindre.

Ta tak

2010-06-30T01:23:00.007+02:00

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Det er så mye som skjer, samtidig som ingenting skjer.

Tiden står stille, samtidig som den flyr avsted før man rekker å si kråkebolle.

Hvis du spreller, innvendig eller utenpå, så ta deg en tur til huskene langs Akerselva, og prøv å klatre litt i trærne der. Det funker.

Ta med deg en madrass eller to og flyt på bøljan blå. Nyt sola og latteren.

La vinduet stå oppe og ha lyset på, slik at det kommer flagrende dyr inn.

Spill spill til du blir lilla. Eller få blåmerker på grunn av lekeslossing.

Gjør noe du aldri har gjort før eller noe du ikke har turt å gjøre før.

Livet er det som skjer mens du venter på noe annet. Innimellom slaga er det viktig å kose seg. Det er noe av det viktigste med alt. Å TA tiden, holde den litt fast, riste den litt og si "hør nå her, nå skal jeg kose meg!". For hvis ikke blir øyeblikkene borte, og du kommer til å angre. Eller kanskje ikke. Det blir spennende å se hvem som har rett. I mellomtiden skal i hvert fall JEG kose meg. Det har jeg bestemt.

Basta bom.

De små øyeblikkene

2010-06-04T11:13:00.005+02:00

Klokka er halv fem på natta. Det er lyst i rommet. Jeg ligger og skal sove og hører noen som beveger seg i bakgården. Finnes det andre som også er våkne på denne tiden? Tenk på alle de som faktisk ligger og sover nå, i sengene sine, i Oslo. I hele verden. Jøss.

Jeg og Søta gikk hjem langs Akerselva og oppdaget stadig vekk nye, magiske steder i Oslo. Da vi gikk forbi en spontan minikonsert (gitar og søppelkasse) på Olaf Ryes plass ca i firetiden, ble jeg kjempegira over hvor fantastisk livet er, og alle de fine stundene man deler med mennesker man er glad i. Poenget er: Ta vare på de små øyeblikkene og nyt dem, veldig.

Jord på buksa, mose i skjerfet og gress i håret

2010-05-11T00:21:00.008+02:00

Det er morsomt å gå i barndommen, som de sier. Spesielt når det innebærer å snike seg langs husvegger og kaste seg ned i grøftekanter for å unngå lovens lange arm. Vi fant ut at vi ville vært verdens dårligste innbruddstyver, hvor alt som kunne gå galt ville gått galt. Litt slik som i kveld.

Greit at gardistene dukka opp bare fire minutter etter at vi hadde hoppa over porten, vi visste jo at de ville patruljere forbi etter en stund, siden en av oss en gang var "the inside man" og huska noen av rutinene. Men at de var såppas dårlige gardister som ikke sjekka under den ene busken, det var til vår fordel. Toppen av uflaks kom da vi etter en god stund (så god stund at gardistene mest sannsynlig var på vei tilbake igjen) beiner mot porten med pigger på toppen, og må kaste oss ned på bakken og rulle inn i skyggen for å ikke bli ferska av et par politimenn til hest som tilfeldigvis står på utsiden. Etter to mislykkede forsøk på å komme helskinnet og usett over pigg-porten, ligger vi fanget i en grøft. Hvert sekund kan gardistene runde det ene hjørnet på vei tilbake fra runden sin, og det andre hjørnet er "voktet" av politihestene som ikke vet at vi er der. Hvordan ender denne visa, spør du kanskje?

Jeg svarer på det spørsmålet med en one-liner fra en drøm jeg hadde en gang: "Det var enten å dø eller å le. Jeg valgte å le, for en god latter forlenger livet."

Poenget er:

2010-04-26T22:20:00.003+02:00

Det er fint å se fine filmer med fine folk på en fin mandagskveld. Og Oslo er vår-fin med fine tak og fine vegger og fine parker med fine mennesker og fin kveldshimmel som er litt lys selv om klokka er over ti på kvelden. Takk.

Livet

2010-04-12T23:30:00.006+02:00

Sånn sier vi hei i Kolmenkollektivet:

Etter en lang dag hvor Ems og Reb faller inn døra samtidig møter vi Øys i stua. Uten noe som helst annet ord er det dette som skjer:

Øys roper: "BAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!"

Ems hyler: "OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO!"

Reb skriker: "AOAOAOAOAOAOAOAOAOAOAO!"

I forskjellig "tonefall", må vite. Sekundet etterpå gomler Øys på en makrellskive, Ems smeller igjen døra til rommet sitt og Reb vandrer mot kjøkkenet for å sette fra seg posen. Så går det et par sekunder og Reb tenker: "Vent nå litt. Hva skjedde nettopp?"

(Gode forklaringer i kommentarfeltet mottas med stor takk og klapp på hodet.)

Sånn ellers vil jeg bare fortelle at nå som bysyklene har kommet tilbake, (fryd og glede!), så lover jeg at denne sesongen skal jeg være en mye mer forsvarlig syklist. Nei, jeg snakker ikke om å bruke hjelm, jeg snakker om å feks ikke sykle bak trikken for å prøve å ta den igjen, som resulterte i en nær-døden-opplevelse halvveis under en bil. Slike ting. Den som (over)lever får se hvordan dette kommer til å gå.

Enn så lenge: Frippelkvadruppelhurra for vår og sol!

Jeg er fornøyd.

Fred og kjærlighet til folket.

Nesten alle har paraply

2010-04-04T15:28:00.003+02:00

Alt begynte "bra". Jeg laa i en droey time og kava i stoevet under senga klokka tre paa natta, for aa finne passet mitt. Typisk meg aa alltid gjoere ting i siste liten. Litt for typisk.

Uansett, det tapte ble funnet og jeg kom meg akkurat helskinnet og tidsnok ned til bussen som skulle ta meg med til flyplassen. Vips saa var jeg framme og satt trygt plassert i flyet, og "lykken" fortsatte med at jeg klarte aa havne ved siden av lille froeken "fem aar-rosa fra topp til taa-og med tusen og to spoersmaal". Men jeg overlevde baade spoersmaalene og landingen. Etter en kjapp busstur inn til London var jeg strandet der i ca to timer. Jeg foelte meg veldig kul der jeg satt paa en Starbuckscafe for foerste gang i mitt liv, alene, i London. Jeg drakk Starbuckskaffe, leste bok og saa paa dobbeltdekkerne og de svarte drosjene som kjoerte forbi paa utsiden.

Fyttikatta saa urban jeg er - var tanken som gikk gjennom hodet mitt.

"Folk sier ikke det de mener"

2010-03-22T01:36:00.025+01:00

Atter en sen søndagskveld sitter Emma og jeg i stua. Først stirrer vi på hverandre mens vi surkler i oss vann. Den ene ser rart på den andre, og den andre ser enda rarere tilbake på den første. Ikke godt å si hva som skjedde der, men vann er farlig.
Litt senere sitter Emma og spiller et skytespill på mobilen sin, og det jeg hører innimellom alle BÆNG-BÆNG, BOOOM, HAGG-HAGG osv, er dette:
Emma: "Die sucker!" *trykketitrykketitrykketi*
Kommandoleder på skytespillet: "Blabvblblvblalblv"
Emma, til mobilen: "Øh, jamenok, det er greit, hørte ikke helt hva du sa der, men..."
Sekundet etterpå fra Emma: "MoohaHA!"
Litt senere: "Åååhh. Teit med dårlig batteri når man faktisk har det litt moro. *Knurr*"

Og samtidig snakker jeg med mamma på facebookchatten, og hun forteller at hun vrikka foten på bowling, og ut av det blå sier hun:
Mamma: Jeg har kjøpt en ny audunjakke jo
Rebecka: Audunjakke?
Mamma: Ja... Man blir helt annerledes i den. Spooky
Rebecka: Jeg vet ikke hva en audunjakke er
Mamma: Ååå, det er jakka til audun
Rebecka: Mamma? Sitter du og ler deg ihjel nå?
Mamma: Jahhahaaha

(Vi kjenner ingen som heter Audun.)

En gang sa mamma noe i denne duren til meg: "Helt utrolig at jeg skulle få en så snodig unge som deg!"
Jeg vil si; Nei, det er vel egentlig ikke så utrolig.

Om å skrive oppgave

2010-03-13T15:58:00.007+01:00

Fyttikatta. Jeg blir helt sliten av meg selv. For det første fordi jeg har ordet fyttikatta på hjernen (hva er greia med det?) og for det andre fordi...
Jeg er ikke sikker, men som en eller annen luring sa i går: "Du kan jo ikke akkurat ta pause fra deg selv heller." Så alt for godt sagt.
Og nå sitter jeg på skolen og skal skrive oppgave, på en lørdag(!), men jeg og raringen ved siden av meg har brukt tiden mest på den sabla fjaseboka og diverse nettaviser og annet tull. Jeg har skrevet litt fornuftig, mens raringen har øvd seg på å spille kabal. Hun sa nettopp: "Kjære gud, hvorfor er jeg så rå på det spillet her?" Og da jeg lo sa hun: "Det er et helt seriøst spørsmål!"
Og da jeg tok en pause i stad for å gå på oppdagelsesferd i fjerde etasje på skolen, åpna jeg en dør som tydligvis skulle vært låst, for innenfor døra var det et rom med mange små skap, og i det ene skapet lå det en haug med knokler. Stakkars Edna.

Kald skulder

2010-03-01T20:49:00.007+01:00

Nå har jeg nettopp kommet inn fra en gåtur i parken. Riktig. Første mars, og jeg ble lurt av våren jeg kjente før i dag. Altså, jeg kjente våren, men den kjennes nok bedre midt på dagen, enn den kjennes klokka halv ni på kvelden i 5 minus.
Alt jeg foreslo å gjøre sa Øys nei til. Han var som pappa'n til Terkel. Da jeg ville klatre i treet hjalp han meg ikke en gang. Men jeg er stor jente, så jeg klarte det helt selv. Bare med bittelitt hjelp av en søppelkasse som jeg nesten havna nedi. Og da jeg lå/falt/hang på den ene greina fant jeg ut at det kanskje var litt for kaldt til klatring, spesielt uten votter.
Da jeg foreslo å ake i bakken sa Øys nei, og da jeg foreslo å huske på huska sa Øys nei. Det endte med at jeg løp i ring rundt Øys mens jeg ropte indianer-hyl. Da angra Øys på at han ble med i parken. Til slutt klarte jeg å overtale han til å bli med opp på den høyeste snøhaugen, men han synes ikke det var like gøy som meg. Og da vi kom til krysset midt i parken forklarte jeg at de forskjellige veiene symboliserte forskjellige ting. Han valgte den veien som symboliserte egg. Det var ganske tåpelig syntes jeg. Jeg gleder meg til våren kommer på ordentlig!

Sånne ting fra himmelen.

2010-02-26T01:13:00.005+01:00

Etter en koselig kveld med meget vellykka kanelboller så veiver jeg sammen sakene mine og setter kursen hjemover. Første utfordring er trappene ned fra 4. etasje. Man kan bli svimmel av mindre. Vel ute på fortautet er det ca 30-40 meter bort til trikkestoppet. Ingen sak for en dreven gatelangsgåer som meg ...hadde det ikke vært for alle disse fremmede menneskene jeg møter på veien.
Først er det en kar som roper til meg "for et fryktelig vær!" og jeg sier "ja, huff" og mannen huffer han også og tramper videre. Da jeg endelig har kommet meg helskinnet bort til trikkestoppet viser det seg at trikken er mye treigere enn de tre minuttene den sier at den skal bruke. Sånt blir man vant til etter fire snøfylte vintre i Oslo, så jeg lener meg mot veggen og ser opp mot himmelen og nyter synet av alt det hvite som daler ned. (Altså, jeg er egentlig litt lei snø, men akkurat der og da var det et fint syn.)
Det snør store, herlige flak som kiler på nesa når de smelter og plutselig snakker en av disse "fremmede" til meg igjen.
Han sier "Det tok jammen lang tid det her" og det er trikken han snakker om.
Jeg nikker og han prater videre "Jeg synes det er så fint å se på deg mens du står og ser opp på snøen og den uendelige og mystiske himmelen."
"Ja, snøen er koselig den" sier jeg.
Han smiler og sier: "Du har veldig fint hår" og akkurat da kommer trikken og jeg sier takk og vi setter oss på hver vår side av midtgangen. Da han skal av tre stopp senere sier han noe jeg ikke får med meg siden jeg har musikk på øret, men jeg vinker ham adjø og begynner å tenke på hva det er som gjør at alle disse ukjente menneskene på gata begynner å prate til meg. Er det krøllene? Jeg begynner å tro at jeg har magiske krøller.
Det hadde vært noe det.
Krøller med magi.

"Oi, steinras!"

2010-02-21T16:02:00.004+01:00

Søndager er helt fantastiske. De er rett og slett digge.
De fleste av dem hvertfall. Spesielt når de inneholder kortspill med jumbokortstokk, Radka Toneff på anlegget og latterkrampe på gulvet. Og har du noen gang fått sånn følelse av at du bare mååå strekke deg, sånn helt ytterst ut, sånn med en eneste gang? Det funker dårlig om man sitter i en sofa som er litt for liten for en ganske lang Reb. Da ender man opp på gulvet under bordet, og forsøket på å fortelle en historie om sommerfuglen Geir "langs bordkanten" (du vet, sånn hånddukke-stil) blir sabotert av et blomsterpottesteinras fra en lite engasjert romkamerat. Det hele endte med at jeg fikk foten ned i en bolle med kakedeig. Ah. Søndagslykke!

Eureka!

2010-02-16T00:37:00.007+01:00

Mange ganger har jeg gått hjem i mørket på kveldene, og nesten like mange ganger har folk av ymse slag prøvd å stoppe meg for å spørre om ting og tang. En gang endte det med at jeg tjente hundre kroner på å forklare veien til en café, selv om jeg sa neitakk til å bli med fyren dit. Men det er en annen historie, for denne tar kaka.
På vei hjem fra Maddis i stad, kom det en mann gående imot meg. Ikke noe uvanlig i det. Denne mannen hadde et blått øye. Litt uvanlig, men ikke helt utenkelig i mitt nabolag.
Men så stopper han meg plutselig og sier
"Vet du at det er bikkjekaldt ute?"
Jeg sier "Eh. Ja?"
Han spør videre "Hva slags type bikkjekaldt?"
Jeg tenker fort og svarer "Eh. Dalmatiner?"
Han sier: "Fy fasan, det var det jeg trodde!" og går sin vei.
Jeg står igjen og "...?"

Jeg er visst et leksikon, med svar på hvert et spørsmål fra mennesker i nød.

Jeg klager ikke, altså

2010-02-09T12:19:00.004+01:00

Bloggen dør ikke, den har bare ligget i vinterdvale litt.

Denne vinteren har i grunn vært ganske ok. Jeg synes det er bedre med et godt lag med snø, enn slaps annenhver uke. Og kulda har vært helt overkommelig. Jeg tror det har vært så kaldt at hjernen min har blitt fryst såppas ned, at jeg ikke har huska at jeg skal være negativ til kulda. Men! Her om dagen, da jeg stod å skolegården og hadde inspeksjon, så skjedde det noe.
Sola var der, og det er jo ikke så uvanlig, men denne gangen var det en annen sol. Det var vårsola! Plutselig var den der, stor og gul og ...varm! Helt sant. Jeg kjenta at sola varmet. Og vips, så smeltet den hjernen min, og fra den dagen av har jeg vært helt årstidsforvirra. I natt feks, så drømte jeg at det var sommer, og i drømmen stod jeg og snakka med pappa om at "sommern hadde vært fin hittil, men at det ikke hadde vært noen hetebølge enda, så den kunne godt komme i august." Hetebølgen altså. Og to ganger har jeg fått påskefølelsen. Det vil si at jeg tror at det er påske, og at jeg er i sverige med noen nydelige kusiner og fettere, for det har jeg pleid å være ganske mange påsker.

Uansett. Det blir fint når man snart kan åpne vinduene og få frisk vårluft inn, slik at inspirasjon til både vasking og rydding og andre konstruktive tanker formerer seg som kaniner på en fjøl.

Risikosport

2010-01-15T00:58:00.006+01:00

Søndag for snart to uker siden var jeg i en stor akebakke som heter Korketrekker'n, og som ligger rett ved gamle/nye Holmenkollen her i Oslo. Og det var ikke bare-bare skal jeg si deg. Kjelkene gikk kjempefort på den glatte snøen og hadde ikke bremser. Jeg føyk kast-i-kast nedover bakken, kjørte inn i folk (beklager!) og folk kjørte inn i meg. Den første gangen jeg tryna, så rulla jeg nedover bakken og måtte hoppe som et skremt rådyr ut av kjørebanen. Da jeg oppdaga at kjelken var borte, stod jeg plutselig midt i veien igjen som et dumt, uredd rådyr og ropte etter kjelken min. (Forståelig nok, siden det koster 2500 kr å erstatte en tapt kjelke.) Da jeg til slutt fikk øye på den hadde den havna ca sju meter inn i skogen og lå godt planta i snøen under et stort grantre. Jeg fikk fisket den opp og kjørte videre. Lite ante jeg at dette bare var begynnelsen på en forferdelig tortur-tur.

Etter et par tryn og krasj til var jeg enda ikke helt klar for å gi opp. Jeg kastet meg på kjelken, heretter kalt "Udyret", og var på vei mot en sving i bakken. Siden det heller ikke er noe ratt på disse forbaska kjelkene, er det litt vanskelig å styre. Jeg så plutselig at jeg var på vei mot en lyktestolpe som stod i utkanten av venstre sving, og prøvde forgjeves å styre unna, men det funka dårlig.
Istedet skjer dette: "Udyret" setter full fart rett mot lyktestolpen, og jeg klarer å tenke såppas fort at jeg får dratt til meg det ene beinet i håp om å beskytte pannebrasken min mot et hardt møte med tre og metall. Dere skjønner kanskje hva som skjer? Okey, la meg fortelle det alikevel. Det er ikke panna mi som treffer stolpen, men leggen min. Høyre skinnlegg. Sånn midt på det hardeste harde. Jeg tror jeg døde litt og ble liggende i snøen og lete etter oksygen. En tilfeldig "Gamlefar" på helt sikkert over femti år, suser forbi meg med et godt gjemt jubelskrik. Jeg skjønner til slutt at den eneste måten å få slutt på marerittet er å sette seg på "Udyret" igjen og prøve å komme seg hel(legg)skinnet ned resten av bakken.

Etter diverse ufrivillige hopp og piruetter ender jeg løpet med mitt siste krasj. Jeg havner ca ti meter ovenfor gamlefar fra i stad som ligger og okker og akker seg i ei grøft. Jeg finner ut at jeg har mista lua mi, og at jeg ikke kan stå på den venstre foten heller. Da jeg sier "Jeg begynner å bli for gammel for det her." og gamlefar hører det og sier "Jeg også" har jeg to tanker i hodet: 1) NÅ følte jeg meg virkelig gammel. og 2) NÅ gir jeg opp. Jeg trasker/kjører veldig forsiktig ned den siste resten av torturbakken, og finner endelig mine englevenner som har kjørt fra meg for lengst. Jeg tror faktisk, (og det her må du ikke si til noen) at jeg hadde så vondt og var så oppgitt at det faktisk kom tre små tårer.

Nå kommer den morsomme delen: Da jeg kom i hus og fikk av meg boblebuksa, og dro opp den vanlige buksa, så jeg at jeg hadde truffet den forbaska lyktestolpen så hardt, at jeg hadde fått et kraftig sår på leggen som blødde. Jeg måtte jo bare le. Veldig typisk. Og nå, nesten to uker senere, har jeg funnet ut to ting. For det første så kjennes det ut som om det ligger et par riskorn eller noe, rundt såret på leggen min. Om jeg prøver å trykke forsiktig på det, så knirker det. Ikke kneleddet altså, som ville vært mer naturlig, men det knirker midt på hardeste leggen. Knirkende legg? Haha!
Og for det andre, så har det kraftige (og sikkert "innvendige") blåmerket, begynt å flytte på seg. Det har kommet litt fram på selve leggen, og jaggu har det ikke sklidd ned mot fotbladet også. Sånn helt nederst ved fotbladet på høyre fot, ligger det nå en rand med... Tja... Hva skal man kalle det? Innvendig blod? Vittig.
En ting lover jeg dere, og det er at det er lenge til neste gang jeg drar til Korketrekker'n frivillig! Fred ut.

(Edit, noen dager senere: Etter at hevelsen hadde gått en del ned, fant jeg ut at jeg har fått en dump i leggen også. En innoverdump. Som ligger rett under kulen. Leggen ser i grunn litt ut som en humpete potet. Følg med på den spennende utviklingen, dere!)

Driving home from christmas

2009-12-30T14:44:00.006+01:00

Noen ganger er jeg bare så utrolig fornøyd, kanskje til og med lykkelig. Jeg sitter på toget og ser ut av vinduet på det snødekte landskapet. Trærne ser ut som i gamle dager, (du vet, sånne dager som "Bestemor og de åtte ungene" ble spilt inn på) snøfylte og tunge. Jeg smiler fordi alt er så fint, og jeg ler litt inni meg av høyballene på jordet som ser ut som svære snøballer som store trollunger har hatt snøballkrig med. Jeg smiler fordi jeg har så fine venner, som man kan le med og klemme på fordi man er så glad i dem. Og så smiler jeg ekstra mye når jeg takker Gud for det fine livet jeg har.

Jula er snart forbi, og den var også fin og flott - i et lite rødt hus ved skogkanten. Vi henta juletre i skogen, slik som i gamle dager, og lagde snølykter slik som i gamle dager. Jeg fyrte i peisen, slik som i gamle dager, og vi hadde jul, nesten som i gamle dager. Men likevel stiller jeg spørsmålet: Var ting egentlig bedre i gamle dager?

Unge, kjekke herremenn?

2009-12-19T23:26:00.007+01:00

Min rullende, blonde, sarkasmeguru er tilbake fra Kina! Hurra! Det gjør hverdagen til et bedre sted. Etter besøket var jeg en gladlaks og fulgte dronninga til trikken, fordi jeg er en slik god venn. Bare spør de andre vennene mine også. Vil du at jeg skal hente deg på andre siden av byen fordi du ikke vil gå ut i kulda alene? Jaok, greit det. Jeg gjør ikke noe bedre akkurat nå uansett.
Poenget er, at da jeg var på vei inn døra til gangen i bygården jeg lever bylivet i, så gikk det ikke helt smertefritt. Ingen fare, denne gangen var det ikke meg det gikk utover, men da jeg åpna døra, stupte det en ung, kjekk herremann nesten rett i fanget på meg. (Hadde det bare vært så vel.)
Jeg sa: "Oisann. Gikk det bra?"
Han var tydelig beruset og etter å ha klart å feste blikket, spurte han: "Det var visst to trappetrinn det der?"
Jeg svarte: "Det var visst det."
Herremannen veivet med pekefingeren mot de to tappetrinnene og sa med et glis: "Jeg tok de i ett jeg!"
Så valset han videre og jeg ropte "lykke til!" Det tror jeg at han trengte.

Når en pekkerkakebaker baker pepperkakekaker...

2009-12-14T01:02:00.010+01:00

Jeg lager en slags kake. På slump, eller slums, som jeg sier.

Noen dager har man bare så sykt godtesyken, og til slutt sprekker man. Og siden det er søndag og ingen butikker er oppe (hysj, jeg "vet ikke" at Seveneleven o.l. er oppe) så da tar man det man har i kjøleskapet, og prøver å skape en kake. Jeg har aldri laga kake uten oppskrift før.

Først tar jeg ett egg, og litt sukker, og så litt kakao, og så litt smør, og så litt mel, og så ett egg til, for jeg tenker at det ikke blir nok med bare ett, og så litt mel til, og så litt kakao til, og en liten dæsj med vaniljesukker, før jeg strør i bittelitt sukker til på slutten, og rører med en vips eller visp eller hva det nå heter.

Den største utfordringen blir å finne noe å ha røra i, slik at jeg kan steke "kaka" i ovnen. Lurer på om ikke to sånne gigamuffinsformer kan være løsningen på problemet? Dette blir spennende.

(Edit: Nå er jeg kvalm)

Faktisk: glade jul

2009-12-06T18:40:00.003+01:00

I dag har jeg vært på jobb, på en søndag. Jeg trodde at det skulle bli urkjedelig, men det var i grunn ganske ålreit. Bare man har julemusikk på anlegget, så blir alt mye bedre, selv om man er alene. Og dessuten er jeg flink, og da blir det ekstra gøy. Jeg var såppas fornøyd til slutt at jeg faktisk glemte(!) å stenge. Det er helt drøyt, det har aldri skjedd før, og kommer nok ikke til å skje igjen heller. Men ta det med ro, folkens. Jeg kom på det igjen da den siste koselige familien snakka om at de heller skulle komme tilbake etterpå, og da det gikk opp for meg at klokka var overs seks, sa jeg at det funka nok dårlig, siden vi egentlig stengte i stad. Så det endte med at de kjøpte skoene alikevel. Hurra! Til slutt hikka jeg høyt før jeg dro hjem.

Jeg begynner for en gangs skyld å glede meg til jul, og sånt blir man fornøyd av. Jeg har hodet over vannet når det gjelder eksamener og har funnet ut at jeg egentlig har det ganske bra. Julestemningen er så sinnsykt over meg, at da jeg tråkka i en stor vanndam på vei hjem i stad, og det spruta oppover buksa, måtte jeg bare smile.

Tikk takk

2009-11-25T00:40:00.009+01:00

I kveld tok jeg meg selv i å nyte kulda. Jeg ble litt overraska over følelsen, men det gikk fort over til et smil. Selv om jeg liker sommeren best, så er det ganske digg å tusle igjennom parken i mørket. Gjørma på stien har stivnet på grunn av minusgrader og gresset har blitt hvitt av frost. Tilværelsen er en mellomting. Ikke helt høst, og ikke helt vinter.

Og for noen netter siden var jeg pøbel. Klokka halv ett kjørte sjåføren på rødt lys to ganger. (Jada, jeg vet. Tufs.) Så slo vi av lysene på bilen, kjørte sakte mot huset, brukte bilnøkkelen til å bryte opp døra, henta litt post som var til oss og et par andre, lukka døra og kjørte vår vei. Noen ganger liker jeg å late som jeg lever i en film -en eventyrfilm. Men akkurat dette skjedde faktisk i virkeligheten. Ta det med ro, det var "nesten lov".

Å spise eller å bli spist

2009-11-16T00:14:00.009+01:00

Da jeg stod på kjøkkenet og lurte på om jeg skulle bruke ett eller to egg til eggerøra, ble svaret ganske enkelt da det ene egget hoppet ned på gulvet. Jeg ropte "Neeeeeiiii!" slik Spartanerne roper "SPAAARTAAA!" og glemte et øyeblikk at klokka var litt over tolv. På kvelden.
Forøvrig er jeg ikke sikker på om firstprice fiskepinner og pestoeggerøre er en god kombinasjon, men nød lærer sulten kvinne å eksperimentere... eller noe i den duren.

Sånn ellers har jeg ommbølert på rommet, hvilket innebærer at jeg flytta stigen fra venstre side av rommet og til høyre. Ja, altså, stigen opp til hemsen. Jeg har hems. Jeg vet. Jeg er kul. Og så slo jeg meg selv i øyet i dag. Hardt. Jeg håper nesten litt at jeg våkner opp med et blått øye i morra, for det er litt kult det også, spesielt når jeg kan si at det er selvpåført.

Høstlørdag

2009-10-24T14:57:00.007+02:00

Jeg synes i grunn det er litt fint å bli dratt ut av drømmeland og opp til Birkelunden en lørdags"morgen" for å hjelpe til å bære en stol. På veien opp til Birkelunden gikk jeg forbi en ung gutt som pratet i telefonen, og i løpet av ca tredve sekunder forløp samtalen slik:
"Hallo.
Sover du?
Sover du?!
Jeg er ved Sofienshlmlparken.
Sofienparken.
Sofienparken!
Jeg er ved Sofienparken!
Sofienparken sier jeg!
(Dette ordet sa han sikkert fem ganger til, før):
Sofienparken!!
...sover du?
Sover du!?
...
Er du våken?"

Jeg fikk aldri vite om den stakkars personen på andre siden av telefonlinja var våken eller ikke, men jeg tipper han ble det etter den samtalen.
Og så gikk jeg på skrått gjennom parken og tok meg selv i å smile høyt over lyden av alle bladene jeg subbet igjennom. Det er deilig med høst. Etter at jeg plukket opp stolen og hun som satt i den, bar vi den gatelangs. Mannen som satt ved fortauet sa til sin datter, ganske høyt: "Se der ja, de har kjøpt stol." Til slutt sa en dame: "Bomber og kanari!" og hun var sikkert ikke klar over at hun blanda to forskjellige uttrykk, men jeg likte det.

Hallusinasjoner

2009-10-11T02:23:00.005+02:00

"Gjerder er ingen hindring!" sa vi og var på oppdagelsesferd i en forlatt lagerbygning og hoppet over gjerdet etterpå. Vi fant huske nummer tre og fire, og klatret i treet.

"Jeg er litt sånn feminist." sa han. Så sa jeg noe i denne duren: "Plutselig blir man eldre uten at man merker det."

For akkurat det har jeg tenkt litt på i det siste, at tiden går så fort at du er død før du rekker å snu deg i grava. Okey, det går kanskje ikke så fort, men vips, så var det høst, og vips så sitter du der med skjegget i postkassa, og lurer på hvor livet ditt ble av. Det er derfor jeg sier at man må passe på å kose seg med livet mens man har det. Det er godt å kjenne at man lever, både på godt og vondt, men mest godt. Gjør det meste ut av nåtiden, for framtiden kommer før du vet ordet av det.

<3

2009-10-05T17:29:00.007+02:00

Verdens oppfattelse: For å få kjærlighet, så må man gi kjærlighet. Du må fortjene den. Være snill og grei. Gjøre det riktige. Hvis du gjør noe feil, så er det synd for deg. Du er tross alt bare et menneske. Alene på denne jord.

Dette er så FEIL. Jeg blir provosert av å tenke på det. Av å tenke på alle de som går rundt og føler seg ensomme og ikke elsket. Som tror at hvis de gjør sånn og sånn, DA fortjener de kjærligheten, nærheten. Det er så mange som ikke er klar over at det finnes et hav av kjærlighet. Et univers av kjærlighet, som er klare for oss å stupe uti. Og vi trenger ikke å gjøre noe for å fortjene denne kjærligheten. Vi trenger ikke å forstå den en gang, fordi den går ikke an å forstå, selv om man prøver så hardt at verden går i stykker.
Kjærligheten er her av en grunn: For oss. En annen måtte dø, fordi det fantes en som elsket oss, alle og enhver, -DEG-, så høyt at han ikke klarte å bare sitte der og se på at vi gikk fortapt. Alt vi trenger å gjøre, er å si: Jatakk, til Kjærligheten. Vi må ta et valg. Velge å åpne hjertet opp for kjærligheten. Den kjærligheten som ikke vil gjøre noe annet enn at du føler deg elsket. Så elsket at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Så elsket, at du ikke klarer å gjøre noe annet enn å spre det videre. EKTE KJÆRLIGHET

Natt(er)gal

2009-10-01T20:02:00.003+02:00

I kveld er jeg litt gal. Jeg sitter her og tenker at i kveld kan jeg gjøre alt i hele verden! Alt i hele Norge hvertfall. Hvis noen hadde kommet med en utfordring nå, så hadde jeg tatt den glatt. Men det er litt farlig å si, for plutselig kommer noen med en utfordring som jeg ikke tør å ta alikevel, fordi jeg kanskje ikke er så tøff som jeg liker å tro at jeg er, og det er jo litt kjedelig.
Det er noe med høsten. Den gjør meg litt varulv, som jeg sa i går. Når klokka blir over tjue, og andre folk begynner å bli trøtte, får jeg heller kjempelyst til å dra ut og leke i mørket. Og så blir jeg sånn rar, sånn at jeg plutselig føler for å snakke på rim, men det kan jeg ikke, så jeg lar det være. Jeg gjør heller noe jeg kan. Som å klatre i trærne, eller sette meg selv i fare langs elva. For en tufs jeg er.

Triks i ermet, eller i koppen.

2009-09-29T20:13:00.003+02:00

Jeg ble tilbudt kjærlighet, på åpen gate.
Okå, det var kjærlighet-på-pinne, men den var grønn, så jeg var litt skeptisk.

Og så har jeg funnet et triks for å ferdes litt tryggere alene langs akerselva. Du kjøper deg en kaffe, og setter deg på huska, og når den litt skumle mannen nærmer seg og begynner å snakke til deg, sier du bare "Oh, I'm out of coffee, got to go." (Her er det viktig å taijme slik at du faktisk er tom for kaffe, for da kan du vise ham den tomme koppen, som understreker at du absolutt må gå.) Da blir det ikke like frekt å komme seg i sikkerhet.

...og langt, langt borte...

2009-09-28T01:24:00.007+02:00

I natt var jeg del av et eventyr. Et eventyr alà Asbjørnsen og Moe. Vi satt på to husker og så på den svarte elva som rant under oss. Plutselig hørte vi noen som spilte på en fløyte. Da vi tok en sjanse, og valgte å følge lyden av fløyta oppover elva, kom vi til en bro. Under broa var det en kar som stod og spilte. Det synes jeg er ganske utrolig. Midt på natta, i Oslo, under broa, langs elva, så står det søren meg en kar og spiller på fløyte. Helt for seg selv.
Og da vi gikk videre, forbi den fløytespillende karen, så vi Oslo's største rotte. Det er jeg sikker på. Den var nesten like stor som en katt, og vandra elvelangs den også. Jeg tror kanskje den var magisk, for det var tross alt et eventyr.
Etter hvert som vi kom oss vekk fra den skumle elva, måtte vi over et gjerde fordi noen prøvde å fange oss i en skummel bakgate. Men jeg visste råd. Jeg vet alltid råd.
Hele eventyret endte med at vi hilste på et troll med veldig store bein. Vi dytta litt på det, slik at det klarte å huske. Han vinka oss adjø.
Da jeg endelig var på vei hjemover, så jeg en mann som hang oppned i et tre, men det viste seg å bare være en pappmann. Snipp, snapp, snute.

Ting som skjer.

2009-09-25T13:19:00.003+02:00

En mann står utenfor hotellet med lukkede øyne og koser seg i høstsola.
Litt lenger ned i gata tusler det en kar med skinnjakke og lilla flanellsbukser som er brettet såppas godt opp at de oransje sokkene skinner høyt.
Jeg ser stadig Christer Falck og Kristoffer Schau.
På høyskolen finnes det et hemmelig rom som ikke så mange vet om. Der er det en sofa.
Plutselig en dag er Stortorvet fylt med mange forskjellige hunder og deres eiere. Dressur i full offentlighet! Noen mer vellykkede enn andre.
Fakkelvandring rundt Akerselva med glade folk, politiets "rockeband" og spøkelser rundt hvert hjørne.

Eller når jeg sitter på trikken og koser meg med "prototypmenneskene" som alltid er der. Noen ganger skriver jeg ned på mobilen samtaler jeg overhører. For eksempel;

Gutten i 20-åra med Bærumssleik og mobiltelefon: "Kanke du bare mekke en invite på facebook a? Det er jo det som blir mest smuud. Og så bare inviter du de folka du er keen på å invite. Det blir smuud vettø. Så drar vi til hytta mi og sitter på en topp og chiller'n og sånn. Det blir bra smuuud."

vs.

De to damene i 50-åra: "-Blablablabla... Ja, jeg husker den vesten fra 70-åra. (...) -De dro til London bare for å få tak i den Beatlespakka. -Nei, gjorde de det? Guuud så morsomt. Ja, sånt har jeg sansen for. Blablabla..."

Er det ikke fantastisk? :D Menneskene som bare ER. Det går jo ikke an å ikke like folk!

En tur uten mål og mening, men alikevel så veldig ikke.

2009-09-14T00:35:00.008+02:00

"Vi rømmer et sted", sa jeg. "Ja, den er jeg med på", sa hun.

Noen dager senere er vi begge våkne. Vi har bil, og vi har en søndag med fint vær. Vi har også andre ting å gjøre, som vi skulle ha gjort i forrigårds, men noen ganger må man rømme fra fornuftigheten og verden.
Vi setter oss i bilen og tar fram en kartbok. Jeg finner Hurumlandet på kartet, og sier at jeg vil dra til bondelandet og ta på kornåkrene. Hurumlandet høres ut som et stykke koselig land. Vi kjører langt og lenger enn langt, og hun tror at vi hele tiden har kommet fram til Hurumlandet, men det har vi ikke. Til slutt har vi nådd verdens ende, og vi setter oss og ser på havet.
Etter hvert finner vi en liten by(gd?) som later som den ligger på sørlandet, og en café med digg mat og nesten diggere kaffe. Vi finner sofaen og praten, og vi er i en annen verden. Vi klarte å rømme. Ingen vet hvor vi er, hvem vi er eller hvorfor vi er der, og hverdagen og livet kjennes fjernt nok ut, om enn bare for et øyeblikk.

Blåmandag?

2009-08-31T23:39:00.006+02:00

Selv om jeg ikke liker å fortelle om dagene mine, er dette en dag som må fortelles om. Den begynte særdeles godt med at jeg var ekstremt overbevist om at jeg hadde RLE klokka halv ni, og Kunst&Håndverk litt senere. Da jeg fikk med meg diverse beskjeder om at RLE ikke var før halv tre, og at det kanskje allerede hadde vært på lørdag (!), ble det fult kaos i hodet mitt, Det hjalp ikke det spøtt at dataen på skolen brukte ca syv minutter på å starte opp. Plutselig tenkte jeg tanken, at det kunne jo hende at det var Kunst&Håndverk jeg hadde først? Og jaggu hadde ikke tanken rett. Jeg spurta tilbake der jeg kom fra, men skaden var allerede skjedd og jeg kom 25 minutter forsent til den timen som egentlig begynte halv ni. Great.
Da jeg til slutt kom meg til RLE-timen og møtte den nye klassen for høsten, var jeg litt sulten. Det har seg slik at når jeg hikker, er det som oftest fordi jeg er sulten eller mett, men jeg hikker ikke hver gang jeg er sulten eller mett. Og innimellom kommer det også noen enkelthikk. Denne gangen gjorde det det. Disse grasalt høye hikkene kommer helt uten forvarsel og får fram litt latter og knising hos de folka som hører det. Greit nok det, jeg liker at folk ler. Latter er fint. Men denne gangen, da det kom et gigaenkelthikk midt under forelesningen til den ene lærern. Folk begynnte å le litt, og jeg ropte ut en forklaring før jeg rakk å tenke: "Ja, jeg hikker! Dere må bare bli vant med det, for det skjer hele tiden!" I samme sekund går det opp for meg at jeg har avbrutt lærern i en setning om noe interessant (forhåpentligvis ikke) og jeg roper videre: "Beklager!" (Delvis pga at jeg avbrøyt lærern, og delvis pga at jeg hikka.) Den andre læreren i klasserommet begynner å le sammen med ca halve klassen, og jeg sitter igjen med en følelse av vanntro og mildt sjokk. HVA var det jeg nettopp ropte? Jess. Bra førsteinntrykk, Reb. Det gale, rødhårede, hikkende kvinnemennesket som roper i munnen på lærern. Dobbelgreat.
Etter ni timer med sammenhengende skole suser jeg avgårde på bysykkelen min på vei mot Nationaltheateret. Jeg har litt for stor fart og legger ikke merke til en liten trapp som ligger i min vei. Dermed får jeg følelsen av at bakken forsvinner under meg, før jeg oppdager at det faktisk "bare" var en trapp. Men jeg hopper glatt videre, sjangler unna noen mennesker, svusjer foran en buss og bråstopper ved bysykkelstativet, og tenker: "Kjære tid! Jeg sykla nettopp ned en trapp! Den hadde bare to trappetrinn, men det er fortsatt en trapp. Og trapper er jo livsfarlige å sykle ned! Jeg har alltid vært livredd for å sykle ned trapper, og nå gjorde jeg det! Ufrivillig! Jeg kunne dødd!" (Mange timer senere, er jeg fortsatt litt i sjokk over det trappestuntet.)
Nå har jeg vært våken i atten og en halv time, og jeg har vondt i øynene fordi jeg har hatt på linser i 16 timer i strekk. Man skal egentlig bare ha dem på i 12 timer, men pytt, det skiter jeg i.

Søndag

2009-08-30T13:33:00.004+02:00

Noen søndager er bare helt digge. Eller egentlig de fleste søndager, men noen skiller seg ut. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, men de klarer det gang på gang.
Det kan ha noe å si at man begynner dagen med frokost i godt selskap, og at man oppdager at sola er tilstede, og det er alle menneskene også. Jeg tror søndager gjør noe med folk flest. De blir mer glade på en søndag. Hele Oslo får liksom en annen stemning ved seg. Folk smiler og tar livet med ro, og tusler sakte forbi bodene i Birkelunden. Tenåringsjentene fniser over mobilmeldinger, småbarnsmødrene triller barnevogner og de eldre observerer all godheten med et smil om munnen. Det samme gjør jeg.

I nattens mulm og mørke

2009-08-10T02:17:00.005+02:00

Klokka ett bestemte jeg meg for å rømme ut i natten.
Jeg kom ikke lenger enn til bakgården, før jeg kom på at det var tryggest å være innenfor den låste jernporten på denne tiden av døgnet. Jeg var vrang, og ville alt og ikkeno på en gang.
Jeg la meg ned på benken som alltid står i bakgården, og tenkte at her skulle jeg ligge en stund, og bare se på skyene, selv om det ikke var så mange skyer å se på. Naboen som skulle røyke, og som plutselig dukka opp i det ene vinduet i tredje etasje, må ha trodd at jeg var enten død eller gal.
Etter noen minutter begynte det å regne. Jeg ble enda vrangere og tenkte: "Regn? REGN? Litt regn stopper ikke meg! Jeg skal ligge her til jeg blir klissvåt, om jeg må." Jeg lå der en stund, og det begynte å regne tettere. Etter ca et kvarter begynte regnet å gi seg. Jeg tenkte: "Jasså, du, regnet. Gir du deg? Kom igjen nå. Begynn å høljregn. Høljregn på meg!" Alt jeg fikk til svar var et lysglimt. Nå begynte det visst å tordne og lyne også. Jeg hørte en gang da jeg var liten, at for hvert tredje sekund det går fra lynet lyser, til tordenet buldrer, så er lynet en kilometer unna. Jeg kom til 44 sekunder før jeg hørte tordenet. "Dette var stusselige saker", tenkte jeg, mens jeg lå der og funderte over livet og døden. Regnet ga fra seg noen krampetrekk til, før det ga opp og slutta helt. Etter en time var jeg ganske våt, og litt kald, men jeg kunne godt liggi på benken hele natta, om regnet ville det. Men regnet var pinglete.
Rebecka 1 - Regn 0.

...høyt oppi flyet...

2009-07-21T00:12:00.006+02:00

Jeg liker meg høyt oppe. Her har jeg klatret ut av vinduet til Maddis, og koser meg med trikkene som kjører forbi. Maddis bor i fjerde etasje. Jeg har ingen veranda, så da får vinduet duge. Jeg SKAL ha veranda når jeg blir stor. Ser du så tomt det er? SÅ tomt føles Oslo nå. Det er ikke så mange igjen, og det eneste positive med høsten er at folk kommer tilbake igjen. Nesten bare det eneste. Jeg er bare ikke helt klar for høst enda. Først må det være litt mer sommer. Jeg satser på at sommern kommer om en uke, for da begynner ferien min. Sånn ellers går jeg turer i den skumle parken alene, sitter på den ene av de to romantiske huskene ved elva, alene. Og leier film, alene. Neida. Jeg er ikke ensom, jeg bare later som.

Rock and Roll

2009-07-06T19:02:00.009+02:00

If she wanna rock she rocks. If she wanna roll she rolls, synger Erik Hutchinson og jeg merker at jeg både rocker og roller over hele. Den siste halvannen uka har jeg vært både øst og vest og nord og sør. Eller hvertfall øst og sør. Jeg har sovet i fem forskjellige senger, seks, hvis jeg teller med min egen seng, som jeg mellomlanda i et par ganger. Heldigvis var jeg ikke der da det plutselig ble storm og senga mi ble fylt av masse regn og litt haggel. Stakkars bibliotektbøkene som stod i vinduskarmen.
I løpet av disse dagene har jeg blant annet:

- lært (igjen) at man bør holde seg borte fra brennmaneter og klegg.

- bada klokka to på natta i høljeregn - sweet!

- ledd en hel masse.

- vært i Dyreparken i Kristiandsand for første gang i mitt liv (Til tross for at jeg er født i Arendal og har vært på ferie i Grimstad utallige somre.)

- kommet et steg nærmere med å finne ut hvor jeg kommer fra. (Alle østlandsbyer, selv om jeg har bodd der i flere år, føles ikke som hjemme. Men, når jeg er i Grimstad for første gang på sikkert ti år, byen som var min bestemors hjem i ca sju-åtte år, da føler jeg at jeg er det nærmeste jeg noengang har vært å føle: "dette er hjemme". Jeg fant igjen det store piletreet. Jeg fant igjen Randvika ->paradis på jord. Jeg fant igjen det "store" klatrefjellet. Jeg fant igjen verandaen til Mimmi og kanskje fant jeg noe mer.)

- kost meg helt sinnsykt med sommerferie, knallvær og fantastiske mennesker!

Dagens observasjoner

2009-06-25T01:39:00.007+02:00

Det er hett i gatene, for sola er endelig her! Det er også hett i søppelkassene, bare se her:

Det brant plutselig i en søppelkasse på trikkestoppet Jernbanetorget. Og det ble enda hetere da menn i uniform dukka opp. De var jammen raskt på pletten, for jeg la såvidt merke til at det brant. Du kan se en brannmann om du myser litt, og ser til høyre for hodet til gutten med hvit genser.

En annen observasjon var en stakkars marihøne, som hadde forvilla seg helt inn i enden på den trikken jeg satt på. Om den ikke var død allerede, så var det nok ikke lenge igjen til enden var nær. Og så hadde den bare to prikker. Er den fortsatt marihøne da?

Natt?

2009-06-20T04:30:00.003+02:00

Klokka er litt over halv fem på morran. Jeg skal på jobb om ikke så alt for mange timer, og jeg hører jungelen som våkner til liv utenfor vinduet mitt. Både jungel-jungel med fuglekvitter, kvister og kvast, og byjungel, med trikker, trapper og tullekopper.
Jeg har vært i Fredrikstad i ca halvannet døgn, og gjort ting som folk flest gjør på tre dager. Da jeg plutselig var tilbake i Oslo på søndag kveld, var det nesten litt nedtur, fordi det føltes så tomt her. I Fredrikstad var det fantastiske folk over hele, og her i Oslo har flesteparten rømt fra byen. Kollektivet er sommertomt; Erik er den eneste som er hjemme, og han har jeg sett en kveld, (som varte i ca tre timer) av ti dager. Da jeg klagde litt til Maddis over at det føltes som om jeg ikke var like glad i Oslo, og at jeg kjente meg litt ensom, forklarte hun det på denne måten: "Det er bare fordi du liker mennesker bedre enn du liker Oslo." Og jeg tenkte: "Jøss, ja. Det er kanskje sånn det henger sammen? Da er det jammen godt at de fleste menneskene kommer tilbake til Oslo når sommeren er over!" Misforstå meg rett, jeg liker fortsatt Oslo, og sommer er fortsatt favorittårstiden. Nå står det kald kakao og fem tomme krus på stuebordet, og jeg trøster meg med at det fortsatt er igjen noen herlige mennesker som jeg kan kose meg med.

Sen kveld:

2009-06-07T01:50:00.004+02:00

1 Bli sjekket opp på trikken, av det samme kjønn. Alltid koselig.
2 Etter kaos med ørten brannbiler, politibiler og sykebiler i trafikkort ved Brugata, gav trikkesjåføren beskjed om å forlate trikken. Han sa: "Ett-to-tre, dette er siste stopp på lenge. Alle som er slitne eller trøtte kan godt sove her, men resten får komme seg ut."
3 Jeg mistet kontakten til hårføneren ned i dassen. Det var ikke min hårføner en gang, den bare falt.

Og ellers? Joda. Sånn bruker man vaskemaskiner her i gården:

Hjertet mitt flyr!

2009-06-04T12:40:00.004+02:00

Jeg sitter atter en gang på trikken på vei hjem etter en natt med minimalt med søvn. Som nevnt før; det er farlig å kjøre trikk når man er trøtt. Denne gangen går det fint, siden jeg er distrahert av at domkirka snart er pakka ut, og i tillegg er jeg i lettelsesrus over enda en overstått eksamen.
Jeg er også lattermild. Delvis fordi jeg ikke har sovet stort i natt, og delvis fordi sensoren sa at det var en av de snodigeste eksamineringene han hadde vært borti. Han sa: "Jeg kommer nok ikke til å glemme deg med det første." Jeg sa: "Ehh... Er det positivt eller negativt?" Han svarte: "Det er hvertfall morsomt." Og så lo vi begge to.
Nå takker jeg Pappa i himmelen for at han velsigner meg med en uforskammet ufortjent hjerne, og faller til ro. Hjertet mitt "has left the building."

Det er sommer, det er sol og det er søndag!

2009-05-31T00:45:00.005+02:00

I dag har jeg lata som at det har vært sommerferie. Det har hvertfall vært sommer, med minst 25 grader i skyggen og den blåeste og mest skyfrie himmelen du har sett siden Ålesund brant.

Det er digg å endelig lukte en blanding av solkrem, svette og saltvann. Mmm. Grillen koser seg med å steke det marinerte kyllingkjøttet og du vet at årets første båttur til Hovedøya ble en suksess. Saltvann skal visst være bra for håret, og solen bra for brunfargen på kroppen, selv om det tar litt tid for min motstandsdyktige hud. En gang må man begynne, og dette var dagen! Folkens, jeg har bada i mai, ass. Da er man ganske tøff, fordi det var pinekaldt i vannet. Jeg tror jammen ikke jeg har bada i mai siden jeg var liten drittunge.

Nesten

2009-05-18T21:55:00.004+02:00

Tiden går med til for eksempel: Latter, sol, leking i parken på natta som resulterte i at jeg tryna av en sånn der liten "hest på stålfjær", pensumlesing, kjærlighet, fantastiske mennesker, dager og netter i mai, lykkehyl over MGPvinner og
17. mai:
opp
pent
sol
tog
nestenlittformangemennesker
ballonger
mertogogsol
filaoghornorkesterkonsert
kos
isvedlysfontena
solbriller
husebyogdrilltropp
folk
grillingiKubaparkenmedkonsertibakgrunnen
kakeogismedTimeWarppåtv

Dagen etter: Høyskolen, Blindern og til slutt MF: Jeg later som jeg går på flere andre skoler, like mye som jeg går på min egen.

Lukeparkering og menn

2009-05-08T01:03:00.007+02:00

Selv om det er "nestensommer" og på god vei mot lysere netter, så liker jeg fortsatt å gå ute i mørket. Schousplass er dekket av hvite blomstertrær og passer ypperlig for noen som vil ha seg en romantisk gåtur rundt Deichmanske bibliotek: avdeling Grünerløkka. Eller for de som har mulighet, og det er det jo ikke alle som har. Jeg nevner ikke navn.
Uansett. Jeg er på vei hjem og går min faste rute fra trikkestoppet på Schousplass: Gjennom parken, ett kvartal til venstre og så to til høyre. Men før jeg kommer meg til høyre ser jeg en bil som prøver å komme seg ut av en lukeparkering. Sjåføren rygger og treffer bilen som står parkert bak. Mannen i den ryggende bilen, som ser stor og skummel ut, reagerer med å bli litt forskrekket, og tar hånden opp til munnen, og så ser han MEG. Jeg tenker med en gang at siden han er så stor og mørk og skummel, kommer han til å løpe ut av bilen og banke meg opp, siden jeg er hovedvitnet i saken. Men istedet begynner han å le, og da må jo jeg også le. Så jeg står i mørket på gata, og ler høyt, og mannen kommer seg til slutt løs fra parkeringsplassen, og sitter inne i bilen og ler, mens jeg ler utenfor, så vinker han og kjører av sted. Jeg vinker tilbake og tenker at jeg ikke gidder å huske skiltnummeret, siden den lille dytten han ga bilen bak seg, sikkert ikke lagde en prikk en gang. Jeg finner endelig høyre og ler litt til av den skumle mannen som viste seg å heller være en stor og god bamse.
Noen ganger er det lett å forhåndsdømme folk, selv om jeg ikke vil det. Noen ganger skjer det automatisk, selv om jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal forhåndsdømme noen. Det er godt med en liten lærepenge i ny og ne.

Lyn og torden

2009-04-28T00:21:00.002+02:00

Nå sitter jeg alene i mørket på rommet mitt og koser meg med lyden av årets første sommerregn. Det regner bøtter og katter, og det lyner og tordner. Jeg elsker det! Jeg fryder meg innvendig og utvendig når det er sånt vær. Hvertfall når det er første gang på mange måneder. Min mamma sa en gang, eller kanskje det var mormor, at når det har vært ordentlig tordenvær tre ganger, så er sommeren her på ekte. Det er visst et gammelt "naturtegn/ordtak" eller noe i den duren. På samme måte som: "Eik før ask blir plask. Ask før eik blir steik." Jeg håper aska kommer før eika, og teller at nå er det bare to ordentlige tordenvær igjen før sommeren er her! Nå skal jeg løpe ut i bakgården igjen, selv om klokka er sent på natta, og kose meg litt i regnet, og ved synet av den veldig knuste paprikaen som ligger der. Apropos knust. Jeg kunste Michael i Risk i kveld! Haha! Oida. Nå er jeg litt overgira igjen, men pytt, Livet er sweet, dere. Livet med stor L.

Turtelduer og andre duer

2009-04-21T00:12:00.005+02:00

Langs gatene i Oslo blir det kastet blomsterpotter og folk krangler over en lav sko. Nei, det var en nøkkel de krangla om. Gutta er urbane og spiller bordtennis utenfor biblioteket, og duene kurrer i kor og leker kjærstepar. Jeg så det. Jeg så at de kyssa. Flere ganger. Nå er jammen våren her.

Anne og jeg spiser is, og sitter på en benk ved Youngstorget. Vårsola steker og vi koser oss ved synet av ei lita jente som prøver å fange duer. Hun er jammen utholdende, den lille tuppa. En god halvtime løper hun både i sirkel og trekant. Og plutselig dukker det opp noe annet som går i sirkel. Det er en dresskledd herremann i 40åra. Jeg gjetter at han er en politiker, siden vi tross alt sitter ved Youngstorget, og det nettopp har vært en tilstelning av noe slag på Folkets hus. Han ser veldig politikeraktig ut. Men skinnet kan bedra, for på innsiden er han tydligvis fortsatt en liten gutt.
Han sirkler rundt på en Segway, et tohjulet fremkomstmiddel som er styrt av noe elektrisk. Rundt og rundt går det, bak fontena og mellom bodene. Han forstyrrer den lille jenta som fanger duer og smiler bredt der han kjører, helt for seg selv, i en grå dress. Da noen forbipasserende spør ham hvor mye en sånn koster, svarer han "ca førtitusen" Den ene forbipasserende sier: "Det er jo en del...", og han svarer med et glis: "Ja, men det er mindre enn femtitusen!" og suser videre. Jeg liker folk som tør å være barnslige selv om de har passert førti og (kanskje) er politikere.

I mellomtiden kan du kose deg med denne:
http://www.youtube.com/watch?hl=sv&v=yVU4IkzMNIo&gl=SE
Jeg fikk så hakeslepp at kjeven nesten gikk ut av ledd. Og jeg har bare ikke gidde å finne ut av hvordan man legger ut filmklipp på bloggen, så du får copypaste sjæl. Enjoy life!

Fil 4:4-7

2009-04-13T12:04:00.002+02:00

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Livets små gleder

2009-03-31T18:47:00.006+02:00

Våren er på vei og alle hjerter gleder seg. Jeg sitter på en cafè i Theresesgate og ser på menneskene som møtes og prates. Gode venner løper hverandre i møte på fortauet utenfor. Det skjer visst ikke bare på film, det er virkelighet. Folk ER glade i hverandre selv om det finnes mye dritt i verden. Det handler om å nyte de små gledene i livet.
For eksempel når en stamkunde på cafèen plutselig deklamerer et dikt til den nydelige jenta bak disken. (Den nydelige jenta jeg er så heldig å få kjenne.) Diktet er av Herman Wildenvey og går som følger:

I TANKER

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.

Jeg var på vei til min elskede, jeg,
sier piken med senkede blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da var det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg!

Stamkunden deklamerer hele diktet, og har god innlevelse. Han avslutter med å si at dette diktet viser godt hans syn på både prester og pene piker. Fantastisk. Jeg må bare smile bredt mens jeg vender nesa tilbake til boka, og nyter enda en liten glede i hverdagen; en god kopp kaffe.

Livets dans

2009-03-15T14:13:00.009+01:00

I går, rundt midnatt, etter pannekakebesøk og medbrakt film, måtte jeg løpe ut for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg spurta opp i en park, satte noen fakler i en ring, (nei, ikke noe trolleritrollera her i gården) og strødde rosa og røde roseblader. Så var det å vente i buskene og passe på at ingen nysgjerrige mennesker kom bort for å ødelegge. Og. Litt senere, ble jeg vitne til et frieri. Jeg hvinte da han knelte. Og jeg hviner sjeldent.
På trikken på vei ned fra parken, møtte jeg på pappa og kjæresten. De skulle ned til sentrum for å treffe farmor, fordi farmor var på Dovrehallen, et dansested. Helt riktig. Farmor, som er 75 år, drar gjerne 2 timer inn til Oslo, for å være med venninna si ut på dansegulvet. Snakk om sprek dame. Så, klokka ett på natta, sitter jeg plutselig inne på Dovrehallen, etter litt trøbbel på grunn av mangel på legitimasjon (les: glemt lommebok). Pappa trua med å hente farmor, siden folka på dette stedet visste hvem hun var. Men da snudde de på flisa, og trodde på at jeg faktisk var pappas datter. Hvor vanskelig kan det være a? To mennesker med så rødt hår må da være i slekt med hverandre.
Så da sitter jeg der da, omringet av mennesker i en alder av 40-50-60+, og jeg lover at jeg var den eneste under 30. Lover.
Her snakker vi høy dansebandfaktor altså. Dette var gode gamle Ole Ivars slagere. Alle låtene var på svensk, bortsett fra en som var på "engelsk". Selve vokalisten var norsk, hvis du lurte på det. Damene klappet litt i takt, aller helst ved å klaske håndflatene i bordet, eller riste litt på pekefingeren. Etter alt for lang tid var det endelig en pause, og vokalisten selv slo seg ned ved bordet vårt, fordi farmor kjenner jo alle, selvfølgelig. Og da var det hilserunde med "Dette er sønnen min, og DETTE er baaarnebaaarnet mitt!" Fryd og glede. Jada, det er koselig å glede både far og farmor, men jeg må si det var en sær opplevelse. Det toppet seg da farmor dro med seg pappa ut på dansegulvet. Da måtte jeg le der jeg satt for meg selv i mørket, og prøvde å late som jeg ikke så den spinnville gamlingen som prøvde å få meg med på en dans. Han hadde null kontroll på armer og bein. Dansestilen hans minnet meg om Charlie Chaplin, ganger 15.
Men ingen grunn til bekymring folkens. Jeg holdt meg i skinnet, og kom meg trygt hjem tilslutt. Naboen hilste god jul og godt nyttår, og takket for det gamle. Det er godt det er fest i femte etasje hver helg, ellers hadde jeg ikke fått sove på grunn av all stillheten.

Hei folkens!

2009-02-27T00:07:00.001+01:00

Jeg koser meg. Jeg koser meg skikkelig for tida. Livet er digg. Kan hende jeg har nevnt det før, men jeg bare må få det litt ut. Det er nesten så jeg blir sliten av min egen optimisme. Men bare nesten. And for the record; dette står om optimisme i ordboka:

den oppfatning at verden (og tilværelsen) tross alt er god
tilbøyelighet til å se lyst på livet, lyst sinnelag

Jeg trenger ikke si stort mer enn det.

Våren kommer snart, og jeg tror denne våren blir max digg. Hittil har 2009 vært knallgod, og mens jeg vandrer på min optimistiske vei, tenker jeg at resten kommer til å bli enda bedre. Og ikke nok med det, jeg tror 2009 kommer til å bli fin for DEG også. Bare så du vet det. Hvis du tviler litt, til tider, er det bare å ringe meg, så kan jeg overbevise deg, lett!

Nei, se himmelen dere! Snakker om blå, ass.

Oppgradering

2009-02-11T23:51:00.004+01:00

I stad kom en mann bort til meg og sa at jeg var teit. Da jeg spurte hvorfor, sa han at det var fordi jeg ikke visste når trikken kom. Men jeg svarte; "Jo, det vet jeg. Den kommer om to minutter." Da sa mannen: "Jeg gir meg ende over." Og det gjorde han nesten også, så på druen som han var.

Ellers går livet på skinner for tiden. Jeg har blitt et nytt og bedre menneske. Kremt. Litt nytt hvertfall. Jeg har klippa håret. Håret mitt har ikke vært så kort siden første klasse, og det sier en del, for de som kjenner meg. Men jeg liker det! Det ble kjempe fint. Sarah er en flink frisør. Og ellers prøver jeg å spise litt fisk. Har hørt at det er lurt. Og jeg står opp på morgenen og har faktisk TID TIL FROKOST. Det er nesten utrolig, men sant! Hør, hør, bloggerskare; Rebecka spiser frokost! Og legger seg før klokka ett! Det neste er vel at griser gror vinger og begynner å fly.

Linsene klør...

2009-02-07T04:17:00.002+01:00

Klokka er snart 5, og Emma ligg-sitter ved siden av meg her, og synger litt innimellom. Jeg får ikke sove. Dette skal bli det kjedeligste innlegget på lenge. Jeg lover at det skal bli lenge til neste gang.
Vi har nettopp sett på dansefilm. "Step up to the streets" Jeg tåler ikke å se dansefilmer. Jeg får nesten litt vondt inni meg, fordi jeg får så lyst til å kunne danse så kult som de gjør i filmen. But no. That's just a dream. Så istedet stupte jeg kråke ned fra sofaen, men utfallet var litt skjevt, så jeg traff døra med et smell. Det er ikke så greit å få utløp for pøbelstreker alltid. Man kan bli sliten av mindre.
Det var det jeg sa. Kjedeligste ever. Beklager.

Ny lærdom

2009-01-17T17:10:00.004+01:00

-På kilometer nummer 1159, i løpet av et 31 timer, kan man risikere å se en lilla bjørnefant hoppe over veien.

-Det går helt greit å parkere ulovlig utenfor en bensinstasjon i Trondheim for en natt. Du blir ikke taua vekk hvis du sover i bilen.

-Harer BLIR faktisk helt hvite på vinteren. Og de kan hoppe sykt fort over veien, hvis de vil.

-Nidarosdomen er diger! Og kjempefin. Men den åpner ikke før 12 for publikum som ikke har bestilt og betalt for omvisning.

-En reise trenger ikke nødvendigvis å ha et mål. Selve reisen kan ende opp med å bli målet.

I'd rather dance...

2009-01-05T14:40:00.004+01:00

Dette skal bli et fint år. Totusenogni. Jeg kjenner det på meg. Dette blir ÅRET. Jeg skal kose meg. Leve livet og nyte det det har å by på. Det er viktig synes jeg. Å leve når man lever. Istedet for å haste avgårde til framtiden. Framtiden kommer tidsnok den. Ta vare på nåtiden.

I går hadde jeg bursdag. Jeg ble hele 22 år. Tjueto. Er det gammelt? Nei, jeg liker å tro at det er ganske ungt. Men det er litt skummelt alikevel. Men akkurat det å feire bursdagen, det er ikke skummelt. Med mindre man blir kidnappa eller noe. Jeg ble ikke kidnappa. Jeg spiste indisk mat sammen med Vakre Maddis. På et tidspunkt fikk jeg indisk mobil. Og så fikk jeg en skikkelig fin gave av den Vakre. En eventyrbok! Med eventyr fra hele verden! Stor og fin og tjukk og feit. Jeg liker'n! Tenk så praktisk den blir å ha når jeg skal være lærer? Jeg gleder meg. Det er ikke verst det da, å vite hva man skal når man er 22.

Og til dere som ikke vet det enda, og kanskje føler dere gamle: Dere er ikke gamle, og dere finner nok ut av det snart. Husk bare å ta vare på nåtiden!

Om å spre glede

2008-12-24T03:26:00.003+01:00

Jeg blir seriøst sykt glad inni meg når jeg ser andre folk som blir sykt glade. Når jeg ser en 70 år gammel mann på tv, som endelig har lært seg å lese, og i tillegg får masse penger til å bygge seg et hus, og han seriøst hopper av glede i sofaen, DA kjenner jeg at jeg blir glad. Jeg deler hans glede og får lyst til å hoppe i sofan selv. Jeg ser all gleden, og får lyst til å spre den videre. Så kommer jeg på at det faktisk er Julaften, og at det ikke finnes en mer perfekt tid for å dele glede, enn nettopp i jula.
Nå skal jeg ikke skrive et innlegg om at det fint å spre glede i jula, selv om det er det, for poenget mitt er, at jeg vil spre glede hele tiden. Hva med resten av året? Hva med skolestart? Hva med påska? Det er de samme menneskene som lever rundt deg, og de trenger like mye glede hele året. Jeg er stor fan av å spre glede. Det er derfor jeg liker å le. Det er deilig å le. Det at folk til tider ler mer AV meg enn MED meg, bryr jeg meg ikke så mye om. Detaljene er ikke så viktig. Det viktige er at de ler. Jeg sprer glede. Jeg liker å gjøre folk glad. Og jeg liker å være glad selv. Du blir glad av å gjøre andre glad. Det er fint å føle at du har fått en person til å smile ekstra godt en dag. For eksempel ved å gi en klem.
Jeg er verdens største tilhenger av klemmer. Det finnes ikke mye som er bedre enn en skikkelig ordentlig god og varm klem. Jeg tror jeg har en klemmebeholder inni meg, og den må fylles opp i ny og ne. Det er godt jeg har gode venner som hjelper til, ellers kunne jeg nok funnet på å overfalle fremmede mennesker på gata med en klem.
Spre glede, folkens! Spre klemmer! Hele året!

Jeg vil jeg vil, men får ikke til

2008-12-17T04:45:00.004+01:00

Jeg googla nettopp: "får ikke sove". For det er nemlig det jeg ikke får til; soving. Jeg prøver hardt, og har nå liggi en time og snurra rundt slik en krokodille snurrer dødsrull. Jeg er lys våken, og det irriterer meg. Jeg skulle gjerne klart å sove, for da klarer jeg nemlig å stå opp om morran også. Mystisk det der. At leggetid og ståopptid skal ha noen sammenheng. Uansett.
En bakdel med at jeg er lys våken klokka ett og to og tre på natta, er at dette går utover de andre som tilfeldigvis også er våkne på denne tiden. I natt var det Emma. Stakkars Emma. Jeg fungerer slik, at hvis jeg har kjeda meg ganske mye, kanskje en hel dag, så blir jeg meget pratesalig. Og da Emma kom ut av rommet sitt klokka ett i natt (Døgnrymte litt på tur her også kanskje?), så overfalt jeg henne med pratpratprat. Da hun til slutt ikke svarte på det jeg snakka om, og spurte om, sa jeg: "Emma? Snakker jeg for mye?" Og hun sa: "Ja."
Og jeg er meget klar over det. Men jeg kan ikke noe for det.
Jeg tror jeg burde komme meg ut i litt frisk luft i morgen. Og kanskje finne noen mennesker å snakke med. Men da må jeg klare å sovne først. Søren. Kanskje jeg blir kjempetrøtt, sånn plutselig, etter å ha publisert det innlegget her? Jeg kan jo håpe.

Store, vennlige kjempe.

2008-12-14T22:59:00.003+01:00

Litt spenning i hverdagen, er det for mye å forlange? Bare litt? Litt spenning? Bare litt spenning i hverdagen?

Her om dagen måtte jeg skru sammen data'n min. Den mista en skrue. Det er andre gangen den har gjort. Bør jeg ta den med til legen snart?

En ting jeg lurer på: hva er greia med klementiner/mandariner? Hva er forskjellen? Og hvorfor i gull og grønne skoger er det så mange steiner i enkelte klementiner, men ikke i andre? Det er skikkelig kjedelig å spise en klementin med mange steiner i hver båt. I forrige uke spise jeg en klementing med atten steiner. Jeg telte.
En annen ting jeg lurer på: Hvor skal jeg gjøre av meg selv i jula? Er det noen andre hjemme i Oslo liksom? Føler det er litt stusselig å sitte alene i et helt tomt kollektiv i romjula.
En tredje ting jeg lurer på: Hvor mange leser denne bloggen? Jeg aner ikke. Spørs om jeg får svar på noen av spørsmålene mine uansett. Men pytt.

Jeg vurderer å lese SVK, av Roald Dahl. Den har jeg nemlig aldri lest før, og den ser koselig ut der den står i bokhylla mi. DETTE er spenning, dere. Roald Dahl liksom. Ohyess. Spenning på høyt plan.
Anyone else?

DøgnUrytme

2008-12-13T07:16:00.006+01:00

Når du kommer hjem på samme tidspunkt som Kiwi åper dørene, vet du at du har vært lenge ute. Og ikke nok med det. Rekk opp handa de som har sovet ca 3 av de siste 41 timene? Ikke det nei... Kanskje var jeg den eneste? Og, midt oppi dette hadde jeg en eksamen tror jeg.
Lett når man er vidunderkvinnen, hva? Eller, vent... Det er kanskje ikke så vidunderlig. Hm. Jeg får jobbe med saken. Snart er det 2009 folkens. Da ordner det seg.
Alt ordner seg, alltid.
Og jeg tror, at mennesker kunne klart seg med å sove bare annenhver natt. Funker jo fint for meg. Det eneste som er farlig, er å ta trikk. Da sovner man på flekken.

Pygmépusher?

2008-12-08T00:58:00.004+01:00

Jeg fant det ut nå. Jeg burde ha et lite vesen som sitter på skulderen min dagen lang og pusher meg til jeg gjøre noe fornuftig. Av typen "engel/djevel", sånn som du ser i tegnefilmer vet du, bare at dette er mer en engel, med djevelske intensjoner. For intensjonene er å få noe gjort. Og for meg er det nesten helt umulig. Og jeg blir så oppgitt, for jeg sparker meg selv på leggen gang på gang. Når skal jeg lære av mine feil? Når? Fortell meg det, noen!
Madeleine har rett. Søndager fungerer ikke.

Middagsgjester?

2008-12-07T18:45:00.004+01:00

Jeg liker at Maddis ringer på en lørdag kveld og sier at hun har et spørsmål jeg bare kan svare ja på, og at jeg må svare før hun har stilt spørsmålet. Jeg sa: "Eh. Okey. Ja?" Og dermed var vi på vei til Tønsberg for å redde Janis. Roadtrip med musikk og tidenes søteste jente? Det kan man faktisk bare si ja til. Så da glemmer man at man har eksamen, og tenker heller på, at om en uke, så er alt over.

Vi fant til slutt Janis hjemme hos sin søster, der de satt og spiste middag. Middagskræsjendegjester er alltid stas. Etter litt prat om løst og fast, kom vi inn på at jeg skal bli lærer osv, blablabla, og jeg nevnte at allmennlærerutdanninga skal deles i to løp. Søstra til Janis sa at ho hadde lest om det i avisa samme dag, og jeg lo og sa at da hadde ho lest om meg. Og Janis fant dagens Aftenposten, og jammen, der var jeg (og fire søte kollokviejenter) på side to i Aftenposten. Landsdekkende avis dere. Litt småstas, eller hva? Uansett. Jeg synes tanken var morsom. - Å få en vilt fremmed person fallende inn i stua en lørdag kveld, samme person du har lest om i avisa noen timer før. Det skjer ikke hver dag. Spesielt ikke midt i en biffmiddag.

Kollektivet Kolmen

2008-11-30T01:51:00.005+01:00

Kollektivlivet er stas.
Jeg koser meg jeg. Enten jeg ler meg halvt ihjel i gangen, fordi jeg nettopp dro ned buksene til Emma, uten å tenke over at jeg gjorde det. Eller jeg tryner når jeg prøver å være snill og åpne døra for Øystein. Eller Carina og Øystein holder halvimprovisert jazzkonsert for meg og Emma. Eller at Erik alltid sovner på sofan etter jobb, så koser jeg meg. Livet er ganske ålreit ass. Spesielt når man bor i et galehus med søte mennesker.
Jeg koser meg.

Jeg tenker, derfor er jeg.

2008-11-20T13:30:00.004+01:00

Jeg tenker så alt for mange tanker noen ganger. I dag, for eksempel, har jeg tenkt: "Å se på en vaskemaskin som går rundt og rundt er jammen underholdene." Så tenkte jeg på hvorfor i all verden jeg tenkte det. Jeg tenkte: "Radio er jammen undervurdert. Eller kanskje det bare er jeg som har undervurdert radioen?" Og det tror jeg faktisk at jeg har.
Jeg tenker på Kongo, men tenker videre at det orker jeg ikke å tenke på, fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Hvertfall ikke akkurat her og nå, med et kjøkkenbord, en vaskemaskin og en radio.
Dette er ganske vanlige tanker for et menneske som lever, vil jeg tro. Men jeg tror uansett at jeg tenker mer enn mannen i gata, nesten litt som "Hiroshima i hodet", som Kirsti sa i går. Men vi har bestemt oss. Vi må bare la være å tenke. Slutte å være så sabla smarte. For det er vi, hvertfall Kirsti. Litt for smarte for vårt eget beste?
Alt ordner seg, bare du har litt musikk og Gud i hverdagen.

Aijm ånn a råål.

2008-11-12T17:38:00.002+01:00

Noen ganger er det bare skikkelig digg å leve! Spesielt når man kan leve på en cafè. Finnes det noe bedre? Drikke kaffe og snakke om livet? Noen mennesker gjør meg bare veldig glad, spesielt når det er fem måneder siden man så hverandre sist. Kaffen gjør meg ganske glad den også, og litt spinnvill. Men verden har bare godt av litt spinnvillhet. Vi kunne gjerne hatt mer av det, synes jeg.

In your face, world!

Byen

2008-11-07T00:45:00.008+01:00

Jeg liker Oslo. Jeg liker byen. Jeg liker det at den er litt stor, selv om den ikke er det. Hver uke blir byen mindre og mindre fordi jeg lærer noe nytt. Jeg oppdager at avstanden fra det ene til det andre er kortere enn jeg tror. Jeg liker når det skjer, når jeg lærer noe nytt. Da blir på en måte byen enda mer min. -Jeg har overvunnet enda et stykke by. Den er jammen ikke så stor denne byen, men stor nok. Akkurat passe for meg.

Jeg liker Oslo. Jeg liker at det skjer ting. Jeg liker å se alle de fantastiske menneskene. Jeg liker når alle menneskene er ute og går, for eksempel på fakkelvandring rundt akerselva. Da koser jeg meg da. Jeg koser meg fordi menneskene rundt meg koser seg. Jeg liker at du kan gjøre hva du vil, når du vil, hvor du vil, uten at folk flest legger merke til deg.

Jeg liker Oslo. På en rar måte liker jeg å høre sirenene fra brannbiler og politibiler og sykebiler. Det er ikke tanken på de som har det vondt jeg liker, men jeg liker tanken på at menneskene lever. De lever i byen, og jeg kjenner at jeg lever litt ekstra når jeg hører sirener. Er jeg slem da?

Jeg liker Oslo. Jeg liker menneskemylderet, lydene, luktene og luene.

Kjendismagnet?

2008-11-03T21:56:00.005+01:00

Du vet du er tidlig oppe når du går UT døra hjemme, samtidig som melka går INN døra på Kiwi.

Hva skjer med at dette blir en kjendisblogg? Jeg gjør det ikke med vilje. Jeg lover! Men jeg er tydligvis en kjendismagnet. I dag var jeg på cafè med Christer Falck. Det var koselig helt til han fikk en telefon, og sa: "Det er Christer?" Da blei han så fryktelig opptatt. Men heldigvis hadde jeg med meg Anne i backup. Backup er viktig. Og kaffe er viktig. Søvn er også viktig, men ikke så viktig som kaffe. Men en ting som nesten er det viktigste av alt, det er venner. Husk det folkens. Venner er livet. Bare ikke alt for mange av vennene dine er kjendiser da. Det kan være litt slitsomt.

I heart Oslo

2008-10-27T16:23:00.008+01:00

Jeg går på gata, med den O store lærerpermen under armen, og føler meg skikkelig som en lærer. Jeg kommer til å bli verdens kuleste lærer. Og mens jeg går der i min egen verden og føler meg fornøyd, tror du ikke selveste Fru Høyhår kommer kjørendes forbi. Denne gangen var hun hvertfall ikke på vei ned slottstrappa, og godt er det. Jeg går videre i min fine høstverden, og et par kvartal fra heimen, går jeg forbi Mister Skinnskjegg som Elvis, men denne gangen begikk han hvertall ikke en av de syv dødssyndene.

Poenget mitt er: Jeg liker Oslo. Oslo liker meg. Vi lever i en fin verden.

Og jeg var på Wergelandvandring i dag, og jeg sier bare: "Klag ikke under Stjernene over mangel paa lyse Punkter i dit Liv".

Forfulgt?

2008-10-23T01:41:00.007+02:00

I dag trodde jeg at jeg ble forfulgt av Linn Skåber.
Jeg satt på trikken til Torshov, og på Birkelunden kom Linn Skåber på. Hun satte seg på setet foran meg. Jeg skulle bytte til buss på Torshov, og jammen tror du ikke at hun gikk av på samme stopp. Men stoppet Linn Skåber der? Neida, hun fortsatte med å følge etter meg inn på akkurat den bussen jeg skulle ta videre til Majorstua, og satte seg rett i nærheten av meg og stirret stygt på meg. (Kanskje ikke, men hun sa: "Nei, her gidder jeg ikke å sitte.") Jeg tenkte: jeg rister henne sikkert av meg når jeg går av på Marienlyst, men tror du ikke, at selvsagt fortsatte hun jakten, og hun gikk bak meg hele veien til Marienlyst skole. Jeg begynte nesten å løpe.

Til slutt gikk det opp for meg at NRK ligger rett bak Marienlyst skole, og hun skulle sikkert på jobb, men det er jo mye morsommere å fortelle om "Da jeg ble forfulgt av Linn Skåber!"

Hva Mattedøden gjør med deg

2008-10-20T15:08:00.005+02:00

Jeg har sovet null timer. Ikke lurt. Alt virka så mye mer fornuftig i går, typisk nok. Men, heldigvis er jeg vidunderkvinnen, og det er den letteste sak i verden å være på første praksisdag uten en smule søvn. Jeg er litt svimmel for øyeblikket, men pytt.

Og du vet når man har vært på do og så henger det fast toalettpapir under skoen? Se for deg at dette skjer på høgskolen du går på. Du oppdager det etter hvert, og i forsøket på å få papiret vekk fra den ene skoen, sprer du det til den andre også. Se for deg at en idiot står i en gang, og fortvilet krøller beina i alle retninger for å tråkke papiret av. Se for deg at papiret er som lim, det vil ikke av skoen. Se for deg at det kommer en person gående som ser hva som skjer og begynner å le kraftig. Se for deg at denne idioten med papir over hele, er meg.
Riktig. Jeg kunne ikke helt tro at det var sant jeg heller.

Bakgårdskatter

2008-10-17T02:59:00.001+02:00

Det er noe fint med å sitte i bakgården klokka halv 3 på natta og drikke kakao. Du vet at marerittet av matteoppgaver venter inne på kjøkkenbordet, og senga kaller på deg som aldri før. Men akkurat i mørket i bakgården, tar du en pause fra mattedøden, og bare nyter kakaoen og snakker om fine ting. Har jeg sagt hvor mye jeg hater mattemappekrav? Ca like mye som jeg elsker kakao i bakgråden klokka sent. Om ikke mer.
Nevnte jeg at jeg drakk kakao?

Fødsel

2008-10-14T00:51:00.000+02:00

Jeg hørte i dag av min søster at jeg hadde et talent for skriving, og siden det er sent på kvelden og man som kjent ikke tenker like klart da, bestemte jeg meg for å opprette en blogg. Dette har jeg tenkt på mange ganger, i kanskje noen år, og jammen, i kveld skjedde det. Min blogg ble født.

Det første jeg tenker er: tenk alle de innleggene jeg kunne ha skrevet til nå, men som verden aldri har sett, fordi jeg somler. Jeg somler alltid. Med det meste. Men jeg liker livet mitt fordet.

Det andre jeg tenker er at det er litt teit å starte denne bloggen. Blogghypen er liksom over for denne gang og jeg er for sent ute.

Det tredje jeg tenker er at det kanskje er like greit.